- Uten datalagring blir den digitale arena overlatt til de kriminelle

I dag eksisterer det ikke noe pålegg om at tele og dataselskapene skal lagre trafikkdata. Grunnen til at data lagres i dag er at selskapene gjør det av faktureringshensyn. Det er ikke tatt med i konsesjonsvilkårene at selskapene er pliktige til å lagre data, og behovet for å gjøre det av faktureringshensyn vil trolig i større og større grad bortfalle fordi kundene kjøper fastprisabonnement. Da trenger ikke teleselskapene bruke ressurser på å lagre trafikkdata lenger.*

- Jeg synes debatten så langt er preget av at mange av debattantene ikke har vært klar over hva et slikt påbud om å lagre d­atatrafikk egenlig innebærer, sier konstituert statsadvokat Håvard Kampen ved det Nasjonale embetet (Påtalemyndig­heten for Kripos og PST).

Han mener det blir et p­aradigmeskifte hvis Norge ikke vedtar EU's Datalagringsdirektiv. Dagen­s s­ituasjon er at politiet gjennom tele­selskapene har tilgang til rundt fem måneder gamle trafikkdata. Dersom Norge ikke vedtar D­atalagringsdirektivet kan det bli slutt på dette.

Dette vil skje fordi teleselskapene i større og s­tørre grad går over til fastpris­abonnement, og IP telefoni. Dermed faller behovet for å lagre trafikkdata bort. En hverdag som har eksistert i flere tiår, hvor politiet har hatt tilgang på trafikkdata, vil altså forsvinne dersom ikke direktivet vedtas.

- Selve direktivet medfører ikke noen faktisk endring, men en formalisering av en hverdag som har eksistert i de siste 20 årene, sier Kampen.

- Organisert kriminalitet er avhengi­g av kommunikasjon. Mobiltelefon og inter­nett er derfor uunnværlige verktøy for k­riminelle. Uten trafikkdata, gjøres politiets oppgave betydelig vanskeligere. Hvis politiet skal bli blindet i den digitale verden, overlates en stor arena til de kriminelle, forklarer Kampen.

For i den virkelige verden har politie­t øyenvitner, DNA og fingeravtrykk å lete etter når kriminalitet skal oppklares. Men i den digitale verden er det kun d­igitale spor. Uten påbud om datalagring vil politie­t famle helt i blinde i cyberspace.

- Dermed får de kriminelle alle f­ordeler av den teknologiske utviklingen, sier Kampen. Saken­e han har vært involvert i, gjennom sin s­tilling som politiadvokat hos Kripos, er menneske­smugling, tunge narkotikasaker, ran og barnepornografi.

- Jeg har ikke jobbet med èn stor sak der trafikkdata ikke har vært avgjørende for sakens oppklaring, sier han. Etter hvert som en større del av hverdagen vår foregår online blir dette stadig viktigere.

Han bruker saken «Broken L­orry» som eksempel. Over 20 kg heroin og tre tonn hasj medførte 300 pådømte fengselsår og nærmere 50 millioner i inndragning. To nederlandske bakmenn fikk 21 års fengsel.

- Når føreren av vogntoget, som kom med narkotikaen, ble pågrepet, gikk p­olitiet inn på hans telefon. Der kunne de se de siste samtalene. Politiet gikk deretter inn på trafikkdataen til disse telefonene bakover i tid, og kunne se når sjåføren og de andre kontaktene hadde vært på et konkret sted. Denne s­poringen gjorde at vi til slutt fikk dømt over 30 kriminelle for innførsler nøyaktig fem måneder tilbake i tid. Var det fordi at de akkurat for fem måneder siden begynte å smugle narkotika? Eller var det fordi vi ikke hadde trafikkdata lenger tilbake i tid, spør Kampen retorisk.

Mister bakmennene

Det er en erklært politikk at det er bakmennene politiet helst skal ta. Men uten mulighet til å grave bakover i tid på k­ontakter og å se mønstre, blir det nærmest umulig å få tak i den vi helst skulle ha tak i, sier Kampen.

En annen sak var den kjente MUF'er saken hvor irakiske kurdere hadde fått opphold i landet på grunnlag av falske d­okumenter.

- Når vi fant frem til falskneren, s­jekket vi hvem som hadde ringt ham. Deretter s­jekket vi deres dokumenter. De som hadde fått dokumenter de siste fem månedene kunne vi avsløre. Mange ble aldri tatt og l­ever nok med den falske identiteten her i dag.

Trusler mot skoler

Det er kjent at det forut for skole­massakre i utlandet har vært lagt ut advarsler på YouTube eller andre steder på nettet.

- Den eneste måten politiet kan finne den som legger ut slike trusler, er via lagrede trafikkdata. For det er ingen å spørre, det er ingen vitner. Vi har kun datasporet å forfølge. En villet politikk, hvor disse sporene skal lede til intet, vil frata oss muligheten til å være forut for h­endelser, sier Kampen og spør om det er det m­otstanderne mot Datalagrings­direktivet ønsker.

Fritt frem for innsidehandler

Handel med verdipapirer foregår i all h­ovedsak elektronisk, og det er i lovverket utviklet et sterkt regelverk mot innsidehandel og kursmanipulasjon.

- Hvis det skal bli slik at man kan gjøre verdipapirhandler uten å legge igjen elektroniske spor, vil kampen mot økonomisk kriminalitet og kontrollen med verdipapirhandelen lide. Mer alvorlig er at tilliten til den norske børsen, svekkes.

Den anonyme ytring har aldri vært vernet i Norge, sier Kampen. Han viser til at det er lov å demonstrere, men det er straffbart å maskere seg under demonstrasjonen. Poenget er at du skal nyte full ytringsfrihet, men du skal stå for ytringen din, sier Kampen.

En annen gruppe som har dratt «nytte» av mulighetene på Internett er de pedofile. Hjemme fra husets beskyttende private sfære kan pedofile klikke seg inn på barnepornografiske bilder fra hele verden. Og med det utvide etterspørselen etter nye bilder fra groteske handlinger.

- Jeg tror kanskje ikke motstanderne av datalagringsdirektivet har sett alle s­ammenhengene mellom det man er mot, og det man da implisitt er for, sier Kampen.

For og i mot i aftenposten

- Aftenposten er et godt eksempel på en debattant som ikke har sett konsekvensen av egen argumentasjon mot Datalagringsdirektivet, mener Kampen. På lederplass er de mot Datalagrings­direktivet. Samtidig kritiserer de politiet for ikke å ha innhentet trafikkdata i en konkret sak. For ikke lenge siden ble det innført regler om registreringsplikt for mobiltelefoner. Formålet med den loven faller bort hvis det ikke er noen form for datalagring. Jeg opplever et veldig motstridende budskap akkurat på dette området, sier Kampen.

Brudd på Menneskerettighetene

- Menneskerettighetskonvensjonen har to personvernkrav til Norge. Det første er at staten skal respektere retten til privat­liv. Det andre er at staten skal sikre at andre ikke krenker den retten. Resten av Europa mener at trusselen mot borgerne ikke primært kommer fra staten, men fra andre borgere, sier Kampen. Han trekker frem en dom fra den europeiske menneske­rettighetsdomstolen fra 2008. En finsk gutt som ble utsatt for nettsjikane, og anmeldte dette. Politiet sporet IP adressen. Men på den tiden hadde Finland en lov som gav internettoperatørene full taushetsplikt overfor politiet. Denne taushetsplikten beskyttet altså personvernet til gjerningsmannen men rammet samtidig offerets personvern, sier Kampen. Finland ble dømt fordi landet ikke beskyttet guttens privatliv for krenkelser fra andre.

- Hvis Norge ikke vedtar datalagringsdirektivet kan vi fort havne i strid med menneskerettighetene fordi man skaper en situasjon som ikke gir noe vern for borgerne. Mangel på lover er ikke frihet, men den sterkestes rett. Den pedofile 50-åringen kan uten reell fare for oppdagelse begå overgrep mot en tilfeldig 11 åring online, i personvernets navn. Dette strider imot hvordan vi har organisert samfunnet vårt på alle andre områder.

Privatisert rettshåndhevelse på Internett

På mange måter har samfunnet k­ommet skjevt ut med ulovligheter knyttet til i­nternett. Hvis du får innbrudd i huset, ringer du politiet. Men hvis noen hacker seg inn i din PC, kjøper du nytt virusprogram og brannmur.

- For en tid tilbake var det kriminelle som hadde hacket hjemm­esiden til Barne- og familiedepartementet. Brukere, som oppsøkte siden, ble utsatt for datainnbrudd, men det ble ikke noen politisak. Den som frontet saken i media var en person fra et privat datafirma. Hadde det stått en innbruddstyv inne på departementets kontorer og stjålet personopplysninger fra besøkende, er jeg sikker på at de hadde ringt politiet, men det gjøres ikke med datakrim, sier Kampen. Han mener at det for mange ligger en slags romantisk tanke om at internett skal være brukerstyrt uten myndighetenes inngripen og ansvar.

- Det løpet er nå kjørt. Staten oppfordret innbyggerne til å bruke internett til mange typer offentlige tjenester. Da er man ikke lenger på internett på eget ansvar. Når myndighetene oppfordrer til bruk av internett må de også sørge for at internett er trygt, og at norsk rettshåndhevelse gjelder også der.

Valg på internett

Om noen år kommer det til å bli forsøk med å gjennomføre stortingsvalg via internett. Hvordan er det forenelig med radikalt forverrede muligheter til etterforskning og kontroll?

- Jeg tror vi rett og slett ikke kan ha et samfunn med full anonym elektronisk kommunikasjon. Jeg har ikke helt skjønt om motstanderne av direktivet bare er mot direktivet eller mot enhver form for lagring. Hvis det er det første bør det komme frem hvordan de ønsker dette lagret. Hvis det er det andre bør de være tydelige på konsekvensene. Det er ikke politi og påtalemyndighetens oppgave å bestemme hva slags regler som skal innføres i Norge, men vi må bidra til at det kan gjøres en opplyst avveining, avslutter Kampen.