Har vi bygget ned helsekapasiteten så politiet involveres i større grad?
Omgivelsene rundt personen har vært klar over at situasjon har bygget seg opp over tid. Men politiet får ikke vite om dette før det er for seint. Før resten av samfunnet har sviktet.
Jeg skal ikke knytte dette innlegget til en konkret hendelse, men vi har fra tid til annen hendelser hvor vi får kritikk for å komme for seint når noe skjer. Og man skylder på reformen. Jeg har ønske om å løfte denne problemstillingen fra et reaktivt spor til et pro aktivt spor og i denne omgang snakke om de mest sårbare i vårt samfunn.
Hvordan kan vi som samfunn hindre at uønskede hendelser skjer?
Da vil jeg starte med å stille følgende spørsmål: Skal barn og syke mennesker settes i jern av politiet? Er det riktig medisin? Jeg synes ikke det, men av og til er det nødvendig.
Jeg tror de færreste av de som har opplevd sine nærmeste bli hentet og håndtert av politiet på grunn av en utagering eller sykdom synes det er greit. Finnmark politidistrikt er involvert i om lag en sykdomshendelse per dag. Jeg tror vi kunne unngå disse.
Når resten av samfunnet har sviktet
Det at noen på grunn av sykdom blir så dårlig at han eller hun utagerer mot omgivelsene er en reaksjon og en konsekvens av sykdom. Det er ikke snakk om en kriminell person, men en person som kan begå kriminalitet på grunn av at vedkommende ikke får nødvendig helsehjelp i tide. Som regel så får politiet telefonene, men først når det har fått helt galt.
Som regel får politiet telefonene, men først når det har gått helt galt.
Vi får som regel ikke vite at personen smått har begynt å utagere, fremsatt trusler eller at vedkommende ikke har tatt medisinen sin.
Vi opplever likevel i etterkant at omgivelsene rundt denne personen har vært klar over at det er en situasjon som bygger seg opp og man har gjerne vært kjent med det i lang tid. Men politiet får ikke vite om dette før det er for seint. Før resten av samfunnet har sviktet.
Som samfunn har vi da ikke gitt oss selv mulighet til å håndtere dette og hjelpe personen på en god måte i tide. Det handler om verdighet for oss som samfunn og det handler om enkeltindividenes verdighet.
Vi snakker om sårbare personer som trenger hjelp, ikke håndjern og glattcelle. Det gjør ikke noen frisk. Men lar vi det skure å gå – så vil den personen gjøre vårt samfunn blir sårbart.
Tvangsbruk
Samme diskusjonen har vi sett i riksmedia hva gjelder tvangsbruk mot barn. Av og til er det nødvendig, men det bør alltid være slik at man kommer inn tidlig og på en slik måte at man klarer å forhindre at politiet må bruke tvang.
Tvangsbruken må være siste utvei. Det er viktig at barnevern og politi tenker på hva som er best for barnet, og de lytter til hva barnet selv mener.
Psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann uttalte til Dagbladet i forbindelse med pågripelse av en 13-åring at bruken av håndjern «ytterst problematisk og potensielt traumatiserende». Videre sa han at hun «kan bli plaget av den hendelsen senere i livet. Det kan for eksempel utløse angstanfall å se politi i uniform».
Jeg tror at han har et poeng og at dette også er gjeldende for syke personer, som trenger hjelp og deres omgivelser. Jeg har mange ganger tenkt på hvilket syn barn som ser sine foreldre bli lagt i bakken og deretter i jern fordi de er syke - får av politiet etter en slik hendelse. Det kan ikke være lett.
Psykiatrioppdrag øker
Når vi vet at det å bli hentet av politi i seg selv virker stigmatiserende for svært mange, så er det god grunn til å søke å finne andre løsninger. Dette har vært utredet og satt på agendaen en rekke ganger, likevel opplever politiet at antall hendelser knyttet til psykiatrioppdrag øker.
Hvorfor skjer det. Har vi bygget ned helsekapasiteten som i sin tur gjør at politiet involveres i større grad? Dette er spørsmål som vi må stille.
Mange peker på at politireformen ikke virker, fordi vi ikke kommer tidsnok i slike saker. Jeg mener at det er å snu problemstillingen på hodet og ikke stille de rette spørsmålene.
Jeg vil utfordre samfunnet og resten av hjelpeapparatet på hva som gjøres for å unngå at situasjoner skal eskalere.
Både politiet og hjelpeapparatet må snakke sammen før ting kommer ut at proporsjoner.
Hvordan kan vi som samfunn hjelpe hverandre? Pasienten vår, barnet vårt eller, naboen, mor, far, bestemor, bror og tante? Hvordan reduserer vi denne sårbarheten og øker verdigheten? Jo, vi må sammen komme i tidlig inngripen.
Hele samfunnet må bidra
Vi må kartlegge risikoen for hva som kan skje. Men dette er en jobb som vi må gjøre sammen, og hele samfunnet må bidra. Vi kan ikke akseptere at noen ser eller vet om en eskalerende situasjon, men ikke vil hjelpe og ikke vil ta ansvar.
Vi må være vårt ansvar bevisst og vi må snakke sammen. Både politiet og hjelpeapparatet må snakke sammen før ting kommer ut at proporsjoner. Dette kan vi gjøre uten å bryte taushetsplikt.
I reformen har alle kommuner fått en politikontakt og vi har laget avtaler med alle kommunene. Dette er et viktig hjelpemiddel i arbeidet. Bruk den muligheten dere har til å sette fokus på de sårbare.
Internt snakker vi ofte om livskriser som vi må håndtere - politiet er siste skanse for alle som sliter med ett eller annet som de ikke klarer å håndtere. Da skal vi være der og vi skal ta vare på hverandre, men la oss bli bedre sammen som samfunn.
Vi er ikke flere i Finnmark enn at vi kan klare det.
LES OGSÅ: Taus kunnskap kan redde liv i norske fjell
