Nærpolitireformen er en varslet fiasko

Regjeringen burde vært ærlig fra begynnelsen. Nærpolitireformen handler ikke om å få politiet ut der folk bor, men om å bygge opp dyre systemer og sentralt byråkrati.

Igjen varsles det kutt i politistillinger i Hedmark og Oppland. Innlandet politidistrikt er nå 49 millioner kroner bak budsjett, og er egentlig pålagt å øke politibemanningen innen utgangen av året. Det går selvsagt ikke. I stedet må vi belage oss på nye kutt i politistillinger.

Nærpolitireformen har ført til flere ledere og høyere lønnsutgifter. Sentrale funksjoner og byråkrati er bygget opp. Det koster penger og folk.

Konsulentbruken har også eksplodert. I 2018 brukte politiet mer enn 1,3 millioner kroner per dag bare på IT-konsulenter. Da blir det mindre penger til politifolk ute i lokalsamfunnet. Det gir færre utrykninger, færre patruljer og en dårligere polititjeneste der folk bor.

Nedgang i politiårsverk

Regjeringens skryt av nærpolitireformen ligner på rosemaling av et vaklevorent skap. Den ene undersøkelsen etter den andre viser at det er færre politifolk til stede lokalt, og politiet blir fjernere fra folk.

Virkelighetsbeskrivelsen til Høyre og Frp om at nu går alt så meget bedre stemmer dårlig med at Innlandet politidistrikt måtte nedbemanne 12,8 politiårsverk i 2019. Samtidig økte Politidirektoratet med flere politiårsverk enn Innlandet, Oslo, Sør-Øst, Sør-Vest, Trøndelag og Troms politidistrikt til sammen.

I Innlandet hadde 24 av 47 kommuner en nedgang i politiårsverk fra 2016 til 2018. I likhet med landstrenden tapper hovedsetet for det nye politidistriktet, i vårt tilfelle Hamar, resten av fylket. Hamar gikk fra 207 til 313 årsverk, mens både Ringsaker, Stange og Løten mistet stillinger.

Dette kan høres vel og bra ut for Hamars innbyggere, men er dessverre ikke hundre ekstra politifolk i Hamars gater. Det viser først og fremst flyttingen av politifolk inn på kontor, ettersom mye av byråkrati og fellesfunksjoner ligger på Hamar.

Faktisk.no viser til at responstiden går opp, særlig i områder der det bor lite folk. I Innlandet er politiet først på skadestedet i under 10 prosent av alle utrykninger. Politiet kommer i de fleste tilfeller etter både brannvesen og ambulanse når det ringes inn en trippelvarsling til nødetatene.

Det setter brannfolk og ambulansearbeidere under et enormt press når de kan bli nødt til å håndtere farlige situasjoner som politiet er til for, for eksempel voldelige personer.

Ingenting av dette er i samsvar med en nærpolitireform, og den ferske justisministeren Monica Mæland har rett og slett et enormt forklaringsproblem.

La ned 122 lensmannskontor

Regjeringen satt følgende som mål for nærpolitireformen: «å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og som sikrer borgernes trygghet».

Problemet ligger i at politireformen overhodet ikke er en nærpolitireform, og heller aldri har vært det. Senterpartiet mener det i stedet er århundrets sentralisering av politiet. Det visste vi allerede da Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vedtok reformen, som blant annet innebar å legge ned 122 lensmannkontor.

Man skal være kreativ for å selge inn at nedleggelse av 122 lensmannskontor til fordel for oppbygging av byråkrati gir et mer nært politi.

Så langt har det stikk motsatte skjedd. En urovekkende konsekvens er at politiet mister kontakten med publikum. Regjeringen skryter av at «kriminaliteten går ned» og viser til at antall anmeldelser har falt. Dette burde i stedet bekymre regjeringen.

Kriminaliteten har neppe gått ned, men folk har gitt opp å melde fra. Hvorfor gidde å anmelde, når sakene uansett vil nedprioriteres og henlegges?

Sprengt politibudsjett

Senterpartiet er også bekymret for krisen hos politijuristene, som vi blant annet kunne lese om i HA 1. februar. Påtalemyndigheten i Innlandet har dårligst kapasitet i landet. Det innebærer at saker blir liggende på vent hos politiet og aldri når domstolene.

Dersom de til slutt kommer opp for retten vil tiltalte ofte få kraftig strafferabatt på grunn av lang saksbehandlingstid.

Justisminister Mæland hadde følgende kommentar til dette da hun ble utfordret av Trygve Slagsvold Vedum etter oppslaget i HA: «Regjeringen har som kjent lagt stor vekt på å styrke bemanningen i norsk politi. Aller tydeligst har dette vært i form av politiårsverk i de tolv distriktene».

Hun spilte ballen over til politimesteren og mente han hadde ansvaret for å prioritere. Med andre ord, en komplett ansvarsfraskrivelse i lys av et sprengt politibudsjett.

Nærpolitireformen er kanskje historiens dårligste navnevalg, og har på folkemunne blitt døpt «fjernpolitireformen». Mener den nye justisministeren at nærpolitireformen fortsatt er et dekkende navn? Er det i det hele tatt et mål for regjeringen at politiet skal være synlig og tilgjengelig der folk bor?

Justisministerposten kunne blitt døpt om til bortforklaringsminister. For det er stort sett bortforklaringer de mange justisministrene under Høyre og Frp har drevet med. Det blir spennende å se om Monica Mæland er det neste i bortforklarings-rekken.

Dette leserinnlegget ble først publisert i Hamar Arbeiderblad.