De beskytter seg bak politi-fiendtlighet

I snart førti år har jeg hatt jevnlig kontakt med det lokale politiet i Oslo, og sett på nært hold hvordan de jobber i praksis. Det har jeg gjort både som fritidsklubbleder, folkevalgt politiker, idrettsleder, natteravn, beboer og som pårørende for ransofre.

Hvis det er en ting politiet har vært spesielt opptatt av hele tida, så er det å jobbe slik at de ikke kan beskyldes for å diskriminere, trakassere eller stigmatisere noen grupper. Dette gjentas og gjentas i politiutdanningen og i det daglige arbeidet.

Jeg ser ofte hvordan forebyggende politifolk gjør sitt ytterste og beste for å bli oppfattet positivt når de jobber i utsatte miljøer.

Norsk politi er et av verdens beste når det gjelder forebygging og nærhet, og det er himmelvid avstand fra det vi ser og hører av historier om politiets vold og trakassering mot afro-amerikanere i USA. Den «fuck the police»-kulturen som dette har gitt grobunn for og som spres i sosiale medier, videoer, film og musikk, er det ikke grunnlag for her i Norge. 

Saboterer kontakten med politiet

De som har størst interesse av å tegne et bilde av et fordomsfullt stigmatiserende norsk politi og gjøre dem til fienden, er kriminelle nettverk og gjenger. Jo mer sinna og forutinntatte de får unge i sitt nærmiljø og territorium til å bli på politiet, desto mer beskyttelse får de når politiet dukker opp.

Unge som selv ikke har noen opplevelser med politiet, kan være overbeviste om at de er rasistiske og forfølger dem på grunn av hudfarge. Det betyr at ingen vil snakke med politiet og gi dem innsikt og opplysninger. Dermed blir politiets forsøk på dialog og gjensidig forståelse og kontakt blokkert og sabotert. 

I disse miljøene er beskjeden derimot at den som snakker med politiet er en tyster eller «snitch» som skal tas hardt. Når det skjer hendelser lager de sine versjoner av hva som har skjedd, som alle får beskjed om å si, slik at de skal slippe unna straffeforfølging og imøtegå politiet.

De  unge lærer å varsle når politiet kommer, så de kriminelle er forberedt og unngår å bli tatt for noe. Straks politiet nærmer seg kan de også bli møtt av noen som står klare til å tøffe seg med skjellsord og trusler og aggressiv oppførsel, og dermed få «kred» blant gjengledere og de som dyrker «fuck the police»-mentaliteten.

For å skryte og vise fram dette gjøres det opptak som spres på snap chat og andre sosiale medier.

Målet er å bygge territorier

Vi har likevel ikke noen områder i Oslo hvor politiet til daglig har problemer med å gå inn, slik de har i Sverige. Men vi har fått et alvorlig økende antall trusler og angrep på politifolk i de siste to-tre årene, som særlig skjer bestemte steder i byen.

Hvis de som ser seg tjent med å bygge opp «fuck the police»-holdningene lykkes like mye framover, vil denne negative utviklingen bare fortsette. 

Deres mål er selvsagt at politiet skal backe ut og holde seg unna deres «territorier», slik at de kan få selge narkotika og etablere sitt frykt- og trussel-regime i fred. Det må aldri skje noe sted her i landet,  fordi da har vi «svenske tilstander». 

Derfor er det viktig at alle vi andre som diskuterer hva vi kan gjøre med dette, ikke tar framstillingene til «fuck the police»-gjengene for god fisk.

Påstander som slenges ut om at politiet driver med trakassering, stigmatisering, mistenkeliggjøring, og endog etnisk profilering eller rasediskriminering - og ransaker dem og ber om legitimasjon mange ganger om dagen - er urettferdige og et dårlig grunnlag for debatten.

Vi hører til og med påstander i disse miljøene om at politifolk «blikker» dem. Hvis politiet ikke skal kunne være til stede og se og forebygge at ting skjer, er vi ille ute. Jeg mener ikke at politiet er feilfrie, og de vurderer seg selv kritisk hver dag. Men det er langt ifra riktig og rettferdig å karakterisere deres krevende arbeid på denne måten. 

Loven må håndheves likt overalt

Faktum er at i noen av de områdene av byen hvor politiet har størst jobb å gjøre med å forebygge vold, ran, narkotika, rekruttering av unge til kriminelle gjenger, osv, bor det mange med familier fra andre opprinnelsesland.

Når politiet gjør sitt arbeid her med å hindre at noen går med kniv og andre våpen, langer dop og narkotika, driver utpressing og sprer frykt, med mer, vil mange de treffer ha slik bakgrunn.

Dette har ikke noe med diskriminering eller etnisk profilering å gjøre, men at politiet skal håndheve loven likt overalt, uansett hvordan befolkningen er sammensatt. Noe annet vil være å svikte oss som bor der, uansett hudfarge. 

Jeg håper alle som ønsker trygge nærmiljøer overalt i Oslo, vil støtte politiet i dette. De har en meget vanskelig jobb å gjøre med å nå fram til en del miljøer, og vi må passe oss for ikke å gjøre den enda vanskeligere. 

Min erfaring er at politiet heller «underdriver» situasjonen enn overdriver når de beskriver angrep og trusler og andre hendelser de opplever. De ønsker ikke å skape unødvendig uro blant befolkningen og gi de kriminelle status og ry blant sine.

Når politiet likevel sier ifra om en alvorlig utvikling når det gjelder aggresjon mot deres patruljer, bør vi lytte desto mer. De gjør sine feil og er meget opptatt av å rette opp og lære av dem.

Men politifolk må ikke bli så redde for å gjøre feil, at de ikke får gjort jobben sin. 

Politiet har stor tillit i Oslo øst

Ingen som skal håndheve våre lover og skape trygghet og stoppe kriminelle, kan noensinne regne med å være populære i alle miljøer. Men norsk politi er en av de yrkesgruppene som har aller mest tillit her i landet, og slik er det også hos oss i Oslos østlige bydeler.

Det er ingen tillitskrise mellom verken unge eller gamle her og politiet, og de som dyrker «fuck the police»-mentaliteten må ikke få skape en slik krise.

Det må hver og en av oss beboere, foreldre, folkevalgte, lærere, ungdomsarbeidere, borettslagsledere og andre, være med å ta ansvar for. Det skylder vi politiet og alle som trenger trygge nærområder. 

Dette debattinnlegget ble først publisert i Nettavisen. 

LES OGSÅ: −Advarte mot å fragmentere gjengsatsingen