Politiet bør få amnesti

Nærpolitireformen har fått mye kritikk for sitt navn og innhold. Det er viktig i et demokrati å ha en åpen debatt om hvordan politiet skal fungere. Men i en digital verden er en debatt om politiet er nært eller fjernt en avsporing.

Etter et bredt forlik i Stortinget juni 2015 har vi i politiet hatt ansvaret for å tilpasse tjenesten til hovedlinjene i reformen. Samtidig må vi tilpasse oss en verden i endring. Den digitale utviklingen løper nesten fra oss. Samtidig som politireformen ble vedtatt var Vipps på trappene og Apple Watch kom for salg.

Vi ser at kriminalitet på digitale flater gir muligheter for enkelte gjerningsmenn å begå mange flere lovbrudd på mye kortere tid enn tidligere. Mengden og alvorligheten utfordrer oss.

Hva betyr et nært politi? I Vest politidistrikt har vi de siste årene avdekket lokale gjerningsmenn som begår meget alvorlige forbrytelser mot barn i fattige land. De barna ble reddet av vårt politi, langt borte fra dem.

Og hva menes med at politiet er blitt fjernere? Mange eldre i bygd og by blir offer for internettsvindel av utenlandske organiserte kriminelle nettverk. De trenger et politi som har kapasitet til å ta svindlere fra fjerne steder, kriminelle som aldri har satt sine bein i Norge.

Selv om kriminaliteten er digital så må mye av politiarbeidet fortsatt utføres av mennesker. En app kan aldri erstatte vårt møte med mennesker i sin ytterste sårbarhet. Trues noen med vold via Snapchat må politiet både være online og ha patruljer som rykker ut og for å hindre at dette skjer.

Vi står i spagaten mellom forventninger om fysisk lokal tilstedeværelse og et kriminalitetsbilde som er grenseløst digitalt. Våre medarbeidere jobber knallhardt for å levere trygghet til innbyggerne, men de står i en krevende skvis. Kravene fra samfunnet er høye. Vi skal jobbe på nye måter, men samtidig forventes vi å være tilstede og synlige på samme måte som før. Og midt oppe i dette skal de skal levere på kvalitetsforbedringene i reformen.

Som politileder kjenner jeg hver dag på alvoret og ansvaret som hviler på oss om å beskytte befolkningen i et digitalt samfunn der kriminaliteten endres raskere og raskere. Jobben krever at vi må gjøre vanskelige prioriteringer. Resultatet er at vi i dag bruker om lag 30 prosent av politiets kapasitet på rundt tre prosent av sakene. Dette er de mest alvorlige sakene, og det er i stor grad alvorlige overgrep mot barn at saksmengden har eksplodert.

Utfordringene står i kø. Samtidig blir politiet pålagt å spare penger på avbyråkratisering og effektivisering. Det såkalte ABE inntrekket er kutt som gjelder hele offentlig sektor, men som gjør det ekstra krevende for politiet som er midt i en stor og gjennomgripende reform og før gevinstene er realisert. Bare i Vest politidistrikt er vi blitt pålagt nesten 85 millioner kroner i ABE-kutt siden 2014.

Forventninger og endringsprosesser står ikke stil til ressursene og det sliter på våre medarbeidere. De som holder i enkeltsakene jobber hardere enn en arbeidsgiver kan forvente, men føler allikevel at de ikke strekker til. Det betyr ikke at reformen har skylda for at vi ikke har kommet så langt som vi ønsker. Tvert i mot er den svaret på utfordringene vi står overfor.

Men mitt håp er at politiet får amnesti for ABE inntrekket de neste par årene. Penger alene er ikke nok, men det vil være et godt bidrag til at vi raskere leverer den polititjenesten politiske myndigheter har vedtatt i Stortinget.