Kjære Kallmyr: Et hjertesukk fra fremtidens politi
Noe må skje, noen må ta ansvar. Er du vår mann, Kallmyr?
Da jeg var en liten jente var jeg ikke interessert i å leke med barbie-dukker. Jeg satt på pikerommet å lekte med playmobil, hvor den absolutte favoritten var en politibetjent og hans politibil. Politibilen hadde til og med sirener, og betjenten en batong.
I år 2001 var jeg heldig og fikk reise til hovedstaden på ferie, hvor jeg fikk øye på to politimotorsykler og betjenter foran stortinget.
På dette tidspunktet var jeg kun seks år gammel. Jeg var så heldig å få et bilde sammen med dem, et bilde som pryder veggen hjemme den dag i dag. For meg var dette øyeblikket et vendepunkt, hvor jeg bestemte meg for at jeg virkelig skulle satse på drømmen om å bli politi.
LES OGSÅ: Frykter at samholdet slår sprekker
Valgte venner med omhu
Jeg valgte venner med omhu, jeg forholdt meg pliktoppfyllende og lovlydig, jeg søkte meg inn på relevant studieretning på videregående, jobbet hardt med karakterer for å holde et høyt nok snitt, og gikk inn i førstegangstjenesten. Alt for å stille best mulig forberedt for å ha sjanse på å komme inn på en av Norges vanskeligste utdanninger.
15 år senere, på en lykkens dag i juli 2016, fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på politihøgskolens bachelorutdanning.
Da jeg søkte var jeg klar over at politiet gikk inn i en omstrukturering med nærpolitireform, og at jobbmulighetene allerede på det tidspunktet begynte å tilspisse seg. Hører man derimot ikke alltid om at man skal følge sine drømmer, og aldri gi opp? Det var min 15 år gamle drøm som var den bakenforliggende årsaken til at jeg valgte å takke ja til studieplassen, til tross for advarsler om at jobb ville kunne bli en utfordring.
En 15 år gammel drøm som ga meg et håp om at det kanskje ville bli bedre innen mine tre år på bachelor var omme.
LES OGSÅ: Gir penger til å ansette 170 nyutdannede fra Politihøgskolen
Svært motivert
Vi fikk stadig høre betryggende fraser fra politikerne samt lærerne på skolen, at innen vi var ferdig ville ting se lysere ut. For hvert år som gikk ble det derimot tilsynelatende bare verre. Håpet var allikevel der, for jeg hadde jo jobbet beinhardt og fått gode karakterer.
Jeg hadde masse god, ny og relevant kunnskap som jeg var ufattelig motivert for å kunne få ta i bruk ute i den virkelige verden. Alt friskt i minnet.
I dag må jeg derimot si at glasset med håp er gått fra halvfullt, til halvtomt. Jeg kan minnes at jeg leste en artikkel om en ferdigutdannet politistudent som hadde levert hele 70 søknader på utlyste jobber i politiet, og enda ikke fått seg jobb. Dette var før jeg selv var ferdigutdannet. Det må da være et dårlig karaktersnitt eller dårlig formulert søknad, var mine første tanker. Der tok jeg feil.
Jeg ble uteksaminert i Juni 2019, og er allerede oppe i 40 sendte søknader. Fra Kjøllefjord i nord, til Arendal i sør. Fra Ålesund i vest, til Halden i øst. Av de 40, har jeg fått ett eneste intervju og 39 e-poster hvor jeg blir takket for interessen.
De fleste av disse stillingene utlyses for politibetjent 3/2/1, og følger kvalifikasjonsprinsippet i Statsansattelovens §3. Et prinsipp som sier at den best kvalifiserte basert på blant annet erfaring og utdanning skal ansettes. Jeg befinner meg dermed bakerst i køen som politibetjent 1, uten arbeidserfaring eller videreutdanning i politiet. Kunnskapen som satt friskt i minnet i juni begynner sakte men sikkert å fordufte. Jeg vil allikevel ikke gi opp. For mine tre år på politihøgskolen har vært de tre beste årene i mitt liv.
Praksisåret, hvor jeg fikk smake på hvordan fremtiden min skal bli var det desidert beste.
LES OGSÅ: Politistudenter startet vekterselskap: - Et steg på veien til å få fast jobb i politiet
Få har jobb
Vi er kanskje mange som utdanner oss til å bli politi, og vi er veldig like på mange områder. Vi er allikevel særegne hver og en av oss, og det ligger mer bak vår innsats og vilje til å bli gode politibetjenter, enn muligheten til å kjøre politibil.
Vi er hardtarbeidende, motiverte, og sultne på å komme ut som et friskt pust i etaten, og gjøre en god jobb. Allikevel kan jeg telle på én hånd hvor mange jeg vet om fra mitt studentkull med en foreløpig jobb i politiet.
Vi andre holder motivasjonen gående på det lille av håp vi har igjen, vi skriver nye søknader, vi oppdaterer innboksen på e-post, og vi får alle et ekstra håp når telefonen ringer med ukjent nummer på displayet.
Gjennom mine tre år på skolen hadde vi en ny justisminister hvert semester. Seks forskjellige justisministere, men ikke én som ville ta ansvar. Noe må skje, noen må ta ansvar. Er du vår mann, Kallmyr?
LES OGSÅ: Antall politistudenter kuttes til 400
