Som politimester må jeg advare

Det er ungdommen det går ut over når rusreformutvalget vil avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Som politimester må jeg advare mot konsekvensene. 

Det norske samfunns behandling av rusavhengige er ikke god nok og noe må gjøres. Da jeg i julen satt meg ned for å lese rusreformutvalgets utredning, var det min innstilling at utvalget kanskje ikke tok så feil som mange av mine politikollegaer syntes å mene. Jeg var forberedt på å møte motstand.

Politiets innsikt og erfaring i rusmiljø og med ungdom gir oss en legitimitet og troverdighet i debatten som vi må bruke med klokskap. Vi må tørre å tenke nytt og å bli utfordret på vårt eget fagområde.

Rusreformutvalgets utredning (NOU 2019:26) er på 416 sider. Jeg har lest alle. Det gjorde også flere av mine ledere og beste fagfolk på området. Til tross for åpent sinn, mener Vest politidistrikt at forslaget fra rusreformutvalget må justeres på en rekke områder. Våre innspill er publisert på politiet.no og utgjør en del av grunnlaget til Politidirektoratet som sammenfatter et høringssvar på vegne av hele etaten.

Førsteinntrykket er at dette er den beste og mest grundige gjennomgangen av norsk ruspolitikk noensinne. Til tross for svakheter i flere av konklusjonene, mener vi at utvalget har gode diskusjoner og presenterer mye argumentasjon som bør anerkjennes. Overordnet støtter Vest politidistrikt utvalget i at rusavhengige skal få hjelp, ikke straff. 

Vi mener likevel at forslaget om avkriminalisering kun bør omfatte de tyngste brukerne, og i alle fall ikke ungdom under 18 år.

Hvis utvalgets forslag vedtas uten vesentlige endringer, frykter vi at en generell avkriminalisering vil føre til endrede holdninger og økt bruk av narkotika, særlig hos de unge.

Den største svakheten i utvalgets forslag er etter vår mening at oppfølging skal være frivillig og helt uten konsekvenser eller sanksjonsmuligheter overfor dem som nekter. Nei, vi mener ikke at ungdom som bruker narkotika bør straffes. Tvert imot. De skal få hjelp. Men den bør ikke være frivillig. 

Dette har vært politiets tilnærming de siste fem årene, men dessverre ser det ikke ut som utvalget fått dette med seg. Bekymringssamtaler, oppfølging i samarbeid med kommunale aktører og påtaleunnlatelse med vilkår, hvor man blir pålagt annen type oppfølging enn straff, er vår arbeidsmetode nå.

I Bergen kommune har man gått langt på dette området og samarbeidet har gitt gode resultater selv om vi dessverre ikke når alle. Men det betyr ikke at vi må ta bort det som virker, men heller videreutvikle metodene for dem som faller utenfor.

Når høringsrunden er over, skal politikerne diskutere og beslutte. Mitt råd er at de lytter til høringsuttalelsene og er kritisk til dem som mener dette er et valg mellom hjelp eller straff. Det handler om å finne de gode løsningene for å skape en mer human ruspolitikk, uten at det går ut over ungdommen. 

Dette debattinnlegget ble først publisert i Bergens Tidende. 

LES OGSÅ: Politiet trenger å ha tvangsmidler