FULL STOPP: Slik gikk det da maja fra Larvik politistasjon kjørte fangetransport 5. februar i år. Spiralfjæra røk, og den uniformerte tjenestebilen med godt over 300.000 kilometer på baken, måtte taues bort.

Vi kommer, kanskje…?

Kan vi godta en situasjon hvor vi har en kjøretøypark som ikke er til å stole på? En kjøretøypark som utgjør en fare for tjenestepersonene og ikke minst setter oss ut av stand til å løse samfunnsoppdraget?

Publisert

– G-20 – 04.

– G-20 svarer. 

– G-20, kjør utrykning til Storgata 1, det er utløst voldsalarm på stedet. Vi har kontakt med Marthe Kirkerud som sier at eksmannen Peder Ås har møtt opp på stedet med en kniv.  Marthe og barna har låst seg inne på badet. Vi hører skriking og banking i bakgrunnen. OL har gitt bevæpning på begge våpen. Du er nærmeste bil.

Et tenkt oppdrag denne gangen, men dessverre ikke et utenkelig oppdrag, da dette ligner oppdrag de fleste av oss har vært på. Uskyldige mennesker i en akutt krise som for dem er uhåndterlig. De trenger hjelp, og det er vår oppgave å hjelpe dem.

Tirsdag 5 februar i år er Adrian og Martin på vei til Kopstad for å møte en Drammens-patrulje. De kjører stasjonens uniformerte cellebil med kallesignal G-20, og er bedt om å bistå med en fangetransport til Sem fengsel. Et trivielt, udramatisk og hverdagslig oppdrag. 

Bråstopp

De kjører E18 og følger fartsgrensen på stedet, 110 km/t. Plutselig høres et høyt smell fra venstre forhjul. De to beskriver det som et smell tilsvarende et skudd fra et skytevåpen. De blir begge satt ut av smellet og skjønner lite til ingenting av hva som har skjedd. De kjører inn til siden for å kontrollere bilen.

De ser da at spiralfjæren er knekt og borte. De kaller på operasjonssentralen og informerer om det som har skjedd. De kjører bilen til nærmeste avkjøring hvor Viking kommer og henter bilen.

Nok en gang må «maja» på verksted og vi har igjen en bil mindre og spille på. Galgenhumoren sitter løst i samtale med bergingsmannskapet, «sånn kan det gå når du ringer politiet, vi kommer, kanskje…»

Hva om dette hadde skjedd under utrykning? Da kunne vi blitt alvorlig skadet! Tenk om vi hadde vært på vei til noe alvorlig, og mennesker i nød ikke hadde fått hjelp i tide, i verste fall blitt alvorlig skadet fordi vi kjører rundt i denne skranglekassa av en bil?

Etter å ha pakket over i ny bil som er kjørt ut til stedet synker derimot alvoret inn. Hva om dette hadde skjedd under utrykning? Da kunne vi blitt alvorlig skadet! Tenk om vi hadde vært på vei til noe alvorlig, og mennesker i nød ikke hadde fått hjelp i tide, i verste fall blitt alvorlig skadet fordi vi kjører rundt i denne skranglekassa av en bil? 

Spørsmål som er vanskelig å svare på, «men det gikk jo bra». En frase vi så altfor ofte tar oss i å si.

Ja, det gikk bra denne gangen, og det var bare en fjær som røk denne gangen. Men hva blir det neste som ryker og hva skjer da? 

Verksted

Hva om det var Marthe og barna som satt livredde inne på badet, mens en fortvilet og sint Peder forsøker å slå seg inn gjennom baderomsdøra?

Kan vi godta en situasjon hvor vi har en kjøretøypark som ikke er til å stole på? En kjøretøypark som utgjør en fare for tjenestepersonene og som ikke minst setter oss ut av stand til å løse samfunnsoppdraget?

Hvor mange ganger «maja» har vært på verksted det siste året har ikke vi tall på, men bilens kilometerstand klarer vi å lese av. I skrivende stund har bilen passert 330.000 kjørte kilometer.

Hvor mange stortingspolitikere har privatbiler som har passert 330.000 kilometer? Det vil vi tro er relativt få, da de fleste vet at problemer da dukker opp støtt og stadig.

Hvor mange hadde brukt utallige tusen på reparasjoner av en utslitt privat bil? Det er dyrt å være fattig sier vi i politiet, og sender bilen på verksted, igjen. Hadde det enda vært en privatbil det var snakk om så hadde konsekvensene vært ubetydelige.

Men dette er ikke en privatbil, det er en politibil som kjører i beredskap for innbyggerne i Larvik 24/7, 365 dager i året. (når den ikke er på verksted vel og merke). 

Alle timene vi har lagt ned i taktikktrening og situasjonsmestring betyr lite når du står parkert langs E-18 med en politibil som har knela for n-te gang.

Vårt viktigste verktøy

Mange påstår at kommunikasjon er politiets viktigste arbeidsverktøy. Vi påstår at det er feil. Politiets viktigste arbeidsverktøy er i våre øyne politibilen.

Det er politibilen som tar oss frem til oppdraget. Uten den kan du være så god du vil til å kommunisere, men det hjelper fint lite om du ikke kommer frem til dem du skal kommunisere med. Alle timene vi har lagt ned i taktikktrening og situasjonsmestring betyr lite når du står parkert langs E-18 med en politibil som har knela for n-te gang.

Men du kom deg i det minste ut av garasjen. Det er ikke alltid gitt med slitne politibiler.

To ganger det siste året som vi kjenner til er det loggført i oppdrag hvor Larvikspatruljer er bedt om å kjøre utrykning at politibilen ikke starter. I begge tilfeller kunne vi til slutt si, «men det gikk jo bra». Ja, det gjorde det, men når tar denne flaksen slutt? 

Sett oss i stand og vi skal løse enhver utfordring samfunnet sender vår vei.

Stramme budsjetter

På en fellesparole uken før vår episode på E18 fikk vi videreformidlet at Sør-Øst PD ikke heller i 2019 kommer til å investere i nye kjøretøy. Det er rett og slett ikke nok penger, da rammene har blitt enda strammere, dette i tillegg til at fjorårets underskudd skal hentes inn.

Utsiktene for 2020 og 2021 spås til å bli enda strammere.

Kjære beslutningstagere og stortingspolitikere, dere kan fortsette å gjenta at dere har gjennomført tidenes satsing på Norsk politi, osv. osv.

Realiteten er dog at vi trenger biler vi kan stole på for å gjøre jobben vår. Våre oppgaver vokser stadig i omfang og kravet til kvalitet i alt vi foretar oss skjerpes stadig.

Skal vi løse vårt oppdrag må vi gis de verktøy vi trenger for å løse dem. Fra forsvaret husker vi mantraet, «løs oppdraget og ta vare på dine menn». Det ene like viktig som det andre. Sett oss i stand og vi skal løse enhver utfordring samfunnet sender vår vei.

I Larvik har vi en kjøretøyansvarlig som står på som en helt året rundt for å holde våre biler i drift. En jobb som løses gjennom mye gratis arbeid på fritiden, tid frarøvet familie og venner. Vi har til og med observert han, på fritiden, fjerner rust og flekklakker bilene våre, slik at de også skal se bra ut. Han fortjener all den heder og ros vi kan mønstre for sin innsats, men å pynte på det kosmetiske løser dessverre ikke problemene bak fasaden. 

Kan ikke godta

På samme måte hjelper det fint lite og svare ut kritiske røster, med at det aldri har vært satset så tungt på politiet. Reform og kvalitetsheving i alle ledd har kostet og vil fortsette og koste penger.

Vårt håp er at vi igjen med sikkerhet kan gi tilbakemelding til personer som Marthe at politiet straks er på stedet, hjelpen er på vei.

Vi kan ikke godta den indre monolog, «vi kommer, kanskje…»

Powered by Labrador CMS