DEBATTINNLEGG
Mangler vi mangfold i toppledelsen i norsk politi?
Toppledelsen i politiet består av politidirektør og politimestere, med noen tillegg fra øverste ledelse i Politidirektoratet. Med ett unntak har samtlige bakgrunn som jurist.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
God rekruttering er en viktig del av utvikling på alle nivå, også toppledernivået i politietaten.
For en etat som består av et stort mangfold av kompetanse trengs det også et bredt mangfold innenfor ledelse.
God rekruttering handler nødvendigvis ikke om å finne èn mal som skal passe for alle, heller ikke for lederrollen. For en etat som består av et stort mangfold av kompetanse trengs det også et bredt mangfold innenfor ledelse.
Mange har beskyldt Politiets Fellesforbund for å ensidig fremheve politikompetanse som det viktigste for lederrollen, men det er en feilslutning. Politiets Fellesforbund er opptatt av at det er den beste lederen som blir valgt til å lede.
Bakgrunnen er i utgangspunktet irrelevant, men ledelse er et fag som er sammensatt av flere momenter.
Heldigvis er det slik at vi har mange dyktige politimestere i landet! Det er ingen grunn til å betvile at de er rett mann/kvinne på rett plass.
Imidlertid må det være lov til å sette spørsmålstegn om vi fremover trenger mer mangfold i kompetansebakgrunnen for blant våre toppledere? Eller er det bare slik at de aller beste topplederne i politiet har den samme kompetansebakgrunnen?
Utøvelse av ledelse
Det har vært et stort fokus på evnen til strategisk tenkning i rekrutteringen av toppledere i norsk politi. Det er bra, og helt på sin plass. Imidlertid er det flere områder hvor en toppleder utfordres.
Utøvelse av ledelse forveksles altfor ofte med ren personalledelse. Den videre feilslutningen er at fagledelse utøves av personell som ikke har personalansvar, men «kun» ledelse av fag. Det er ikke helt konsist.
Den viktigste ledelsesutøvelsen er i stor grad «fagledelse».
Den viktigste ledelsesutøvelsen er i stor grad «fagledelse». Enhver leder skal først og fremst sørge for å oppnå de faglige målene enheten har, enten det er sivil rettspleie eller etterforskning. Personalledelse ligger implisitt i dette, både på kort og lang sikt.
Det er lite kontroversielt å påstå at et godt arbeidsmiljø påvirker resultatet i positiv retning.
Det viktigste målet for en leder må uansett være at enheten skaper gode resultater innenfor sitt fagområde. Oppnåelse av gode resultater er også et undervurdert moment når et godt arbeidsmiljø beskrives, selv om det som oftest er en sammenheng.
En høyere lederstilling vil øke kravet til å se en større helhet, og evne til å tenke strategisk både i forhold til utvikling av personell, men også utvikling av faget. Det tilsier selvfølgelig ikke at lederen må være den flinkeste innen faget, men i større grad sørge for å rekruttere og beholde dyktige ledere og fagspesialister som kan ivareta begge perspektiver.
En enkel tilnærming tilsier at en toppleder trenger ulik kompetanse på flere nivåer for å oppnå god utvikling både på fag, metode og personell. Hvis lederen evner å se et lengre perspektiv på alle områdene vil dette kunne gi bedre resultater på sikt.
Politimesteren har det øverste ansvar for alle fagområder, og er svært avhengig av å ha dyktige folk under seg til å lede, og til å utvikle fagområdene.
Selv om vi har mange ulike fagområder som skal ledes er alle enige om at vi trenger mer og annerledes kompetansebakgrunn inn i politiet for å utvikle oss videre.
Men når det gjelder ledelse vil vi altså fortsatt bruke kun en kompetansebakgrunn.
Slik det ser ut i dag, virker det som man må ha juridisk bakgrunn for å bli toppleder.
Hva er årsaken til ensidigheten?
Slik det ser ut i dag, virker det som man må ha juridisk bakgrunn for å bli toppleder.
Historikken tilsier heller ikke noe annet. Enkelte har bakgrunn fra annet område i tillegg, men de hadde nok ikke blitt politimester med den bakgrunnen.
Hvorfor er det slik at en etat med så mye ulik kompetanse rekrutterer toppledere med samme kompetansebakgrunn?
Det er fristende å peke på ett av momentene som ble avdekket når etaten så på årsaken til at vi hadde for få kvinnelige ledere i etaten: De lederne som valgte ledere var i stor grad menn. Og de valgte i stor grad menn.
Det ligger en påstand i denne avdekkingen, og den vakte harme blant mange mannlige ledere. Det vil sannsynligvis også dette innlegget gjøre, men jeg minner om at vi i dag har langt flere dyktige kvinnelige ledere enn før, også i toppledelsen.
Kjønnsmangfoldet er både viktig og bra for politietaten.
Noen vil nok sikkert peke på det to-sporede system når årsak skal forklares. «Noen» vil da naturlig være jurister selv, og på denne måten har historikken om toppledere i politiet etablert seg fram til i dag.
Det er på høy tid å vurdere om politietaten i større grad trenger mangfold i kompetansebakgrunn også blant toppledere for å evne å utvikle oss videre. Nå er veldig mange politimestere reengasjert, og fraværet av mangfold i kompetansebakgrunnen er uendret.
Ser man på visepolitimesterstillingene er det tilnærmet det samme, selv om det nå er noen flere med annen bakgrunn. Dette er tradisjonelt stillinger politimestere rekrutteres fra, og et første steg mot et større mangfold i kompetansebakgrunn bør kanskje starte der?
