«Slik blir noen utrygge. Slik blir noen kriminelle. Slik endres Norge»

I det siste har de som styrer landet vært opptatt med finpuss på bibelbasert statlig regulering av kvinners livmor, utspill om rasebasert barnetrygd, taxfree-kvoter og annet som er vinnersaker for sine utvalgte menigheter i Norges befolkning. 

I mellomtiden har noen andre mennesker gjort som de pleier. 

De ulike menneskene som har holdt hjulene i gang, så godt de kan. De gir ikke opp. De som løper mot det andre løper fra.

De som ikke bare tror på idealene til landet vi lever i, men står for den praktiske, fysiske og tidvis svært ubehagelige håndhevingen av dem, i personlig møte med mennesker som ønsker alt nord og ned.

Politiet er reformert

«Nærpoliti-reformen» handler om alt annet enn nærhet, men gis ikke nok penger til å kunne gjennomføres, så hvor dårlig planen egentlig var, får vi aldri vite.

Folk utdannes, og ansettes, og står uten jobb fordi vikariatet gikk ut.

Fordi lønnsmidlene bare rakk til å ansette i 6 måneder, men man kunne i alle fall si at man fikk alle i jobb en liten stund. Fordi man ikke lenger har behov for de hundre man trengte da krisa sto på som verst. Og kriser kommer som kjent aldri tilbake.

Men det vil finnes politiansatte som fortsetter å arrestere, etterforske, transportere og fremstille.

Domstolene er avbyråkratisert

De er så overbelastet at om ikke politiets sendrektige etterforskning gir gjerningsmannen strafferabatt, er det gode odds for at ventetiden før rettssaken gir det.

Ventetid som gjør det umulig å gjøre opp for seg. Å begynne på nytt. Å prøve en annen vei. Om man ville.

Og det er før den reform-skapte korken i politiet løsner. Men noen blir fortsatt dømt.

Kriminalomsorgen er rasert

Etter å ha sørget for at nederlandske fengselsbetjenter fikk noen gode år lønnet av Norge, har man tryllet bort soningskøen, som i utgangspunktet skyldtes for få fengselsplasser.

For man vinner ikke raske stemmer og billige poenger på å bygge nye fengsler.
Men det var ikke nok, så nå er seks norske fengsler lagt ned. 

Små fengsler, som ofte hadde programmer som fungerte, og resultater å vise til. Eller som i det minste var et  alternativ til store anstalter, hvor dårlig selskap kan sørge for et fagbrev som skurk, for en som kanskje kunne ha gått en annen og bedre vei. 

Og for første gang i historien er nyutdannede fengselsbetjenter arbeidsledige.

Psykiatrien er redusert

Og det er ikke plass til pasientene, så de kan ikke bli på sykehuset. De må tilbake igjen til fengselet.

Eller løslates. Og pågripes, etterforskes, fremstilles og fengsles igjen.

Alt henger sammen med alt

Og menneskene som velger å stå i dette er forunderlig like, samme hva slags klær de har, eller hva som står på skjorta. De holder alt sammen, så lenge det går.

Eller: De valgte å stå i det. For snart må de finne seg en annen jobb.

Ikke i den nedbygde psykiatrien. Ikke i de nedlagte fengslene. Ikke i det avbyråkratiserte politiet.

Regjeringens Granavolden-erklæring sier at den vil «tilrettelegge for at flere relevante yrkesgrupper benyttes i politiarbeid.»

Så det er kanskje til vekter-selskapene de omstilte bør gå. Da kan det leveres anbudstilpasset fangetransport, konkurransedyktige fengsler og premium-priset trygghet til den som betaler best.

Om noen skulle kaste noen midler på ett av disse fire medtatte hjulene i samfunnsmaskineriet, for å dempe den verste krisen, eventuelt den det er smartest å bli sett mens man demper akkurat da, vil ikke de andre hjulene klare å holde tritt.  

Det finnes ingen raske løsninger for dette. Ingen fiffige punchlines i partilederdebatt med programleder Fredrik Solvang.  

Det krever tid, penger, prioritering og vilje. Det er komplekst. Det krever en oppmerksomhetshorisont som er lenger enn til neste kvartalsregnskap.

Og det er så uendelig mye lettere å rive ned enn å bygge opp.  

Alternativet?

Det blir ikke Mad Max i gatene i morgen. Det blir ikke svenske tilstander neste uke.

Takk og lov. For Forsvaret trenger lang forhåndsvarsling for å kunne holde slottsparken og området rundt statsministerboligen trygt.

Men sakte, og sikkert, kommer det intrikate systemet som er noe av bærebjelken i Norge til å klare mindre. Og mindre.

Slik blir noen utrygge. Slik blir noen forbanna.
Slik blir noen drept. Slik blir noen kriminelle.
Slik låses noen inne uten behandling.
Slik slipper noen ut igjen uten rehabilitering.
Slik øker systemforakten.
Slik svekkes samfunnskontrakten. Slik øker politikerforakten.
Slik endres Norge.

Ikke av svartkledde krigere langt borte. Men av dresskledde smigrere på Karl Johan, assistert av ledere med fallskjerm og master i omstilling. 

Betydningen av ord

De kaller det «styrking», «rasjonalisering», «effektivisering», «omstilling», «avbyråkratisering», «slanking», «satsing», «utvikling», «endring», «reform».

De kaller det ikke skrumping, sulting, svekking, riving, rasering, sparking, demoralisering, devaluering, redusering, demontering, nedbygging, desorientering.

De ljuger. Og de vet hva de gjør. 

Politiforum kjenner identiteten til forfatteren bak leserinnlegget. Vedkommende er anonym etter en redaksjonell vurdering av mulige konsekvenser for forfatteren.