Jeg har sittet «stille i båten» lenge, men nå er det nok!

Nå har jeg sittet «stille i båten» lenge, men nå er nok nok! Etter å ha blitt angrepet i offentligheten gjentatte ganger for at jeg som tillitsvalgt i Politiets Fellesforbund bedriver en profesjonskamp, ønsker jeg nå å dele noen av mine betraktninger om saken.

I 1998 gikk jeg ut av Politihøgskolen. Stolt over å være utdannet som politi, stolt over å bære uniform og stolt over å få være med på å løse samfunnsoppdraget. Juni samme år startet jeg som betjent på ordensavdelingen i det som da het Follo politidistrikt.

Jeg hadde ett fokus og det var å gjøre en god jobb for arbeidsgiver. Det å være med å løse samfunnsoppdraget gjorde meg ydmyk, utrolig stolt og kjentes langt inn i ryggmargen. 

Gjør noe med meg

Hvor er jeg så i dag? Jeg reflekterer mange ganger over hvorfor jeg startet i politiet og hvordan jeg som nyutdannet gikk inn i min første jobb med ærefrykt og stolthet.

Det gjør derfor noe med meg når jeg over bordet på et IDF-møte får slengt fra Politiakademikerne at «hvis en jurist jobber 10 år i politiet så kompenserer det for Politihøgskolen». Eller når det i Kluge-rapporten står at Politiakademikerne har uttalt at «en nyutdannet politi har mer etterforskerkompetanse enn en nyutdannet jurist, men at juristen fort får fagansvar og erfaring, og derfor raskt opparbeider seg tilfredsstillende etterforskningskompetanse». 

Er den kompetansen en utdannelse på Politihøgskolen gir så lett å erverve seg at andre profesjoner gjennom korte kurs eller gjennom å jobbe i politiet noen år har opparbeidet seg samme kompetanse? 

Jeg skal ikke svare på det her, men jeg må si at jeg under meg over at ikke sjef på Politihøgskolen har noen tanker om dette.

Hvis det over er tilfelle så kan vi vel egentlig bare legge ned Politihøgskolen. 

LES OGSÅ: Krav om politiutdanning og IP-godkjenning: Ble utlyst som sivil stilling

Selekteres til oppdraget

Når man nå snakker om at alle andre kan søke på jobber som krever politikompetanse tar man da høyde for at de som er politiutdannede faktisk har gjennomgått en ganske omfattende selekteringsprosess?

Jeg husker godt at min bestemor stolt forkynte til sine venninner at hennes barnebarn var «headhuntet» inn på Politihøgskolen blant tusenvis av søkere. Nå la hun nok litt på, som en bestemor ofte gjør, men det som er sikkert er at jeg følte meg utvalgt blant mange søkere. Fysiske tester var en ting, legesjekk noe annet, men det jeg husker best er hvordan jeg satt skolerett foran opptaksnemden og svarte på spørsmål.

Hvordan måten jeg besvarte spørsmålene på skulle fortelle om jeg var skikket for en jobb i politiet, og til å bidra med å løse samfunnsoppdraget.

Ingen andre utdannelser gjennomfører en selektering for å se om søkerne er skikket til å løse samfunnsoppdraget. 

LES OGSÅ: En advokat har i mine øyne ingen forutsetninger for å lede en politiavdeling som orden

Kritiske situasjoner

Arbeidsoppgavene for en politibetjent er så brede og mangfoldige at utenforstående knapt kan forestille seg det. I det ene øyeblikket er du nødt til å vurdere om du må ta liv, litt senere på samme tjenestesett driver du livreddende førstehjelp etter en trafikkulykke.

I det ene øyeblikket løser du opp i et husbråk med familievold, litt senere er du med i jakten på ransmenn som har truet noen med sabel. I det ene øyeblikket skriver du en anmeldelse på innbrudd i bod, samme tjenestesett får du informasjon om overgrep mot mindreårige barn.

Med politiblikket på møter vi publikum i alle livets faser, om det være seg på oppdrag ute i gata eller som etterforsker på kontor. Vi må lede og fatte avgjørelser når sekunder teller.

Denne kompetansen mener jeg er unik for politiutdannelsen og videreutvikles ytterligere med erfaring.

Av og til stiller jeg meg spørsmålet om politiet trenger politikompetanse. Egentlig et ganske absurd spørsmål, for vi er en politietat er vi ikke? 

LES OGSÅ: Man tråkker på yrkesstoltheten til politifolk. Politisjela kveles

Trenger også annen kompetanse

Kampen om å legitimere behov for politikompetanse i en politietat, kjenner jeg oftere og oftere på. Betyr det at jeg som tillitsvalgt for Politiets Fellesforbund bedriver en profesjonskamp på vegne av våre medlemmer som Politiakademikerne anklager Politiets Fellesforbund for å bedrive? 

For hvem er så våre medlemmer? Av Oslo politiforening sine cirka 2800 medlemmer, har cirka 500 annen type bakgrunn enn politibakgrunn.

Vi organiserer medlemmer på alle nivå og med alle typer profesjonsbakgrunn. Er det disse jeg bedriver en profesjonskamp på vegne av, når jeg mener at mange stillinger i politiet krever politibakgrunn for å kunne levere i henhold til samfunnsoppdraget?

Som leder av en forening med så bred medlemsmasse, må vi tenke helhet og etatens beste på en helt annen måte. I mitt daglige møte med jurister i Oslo politidistrikt opplever jeg at de setter pris på den samme helheten, men at fagforeningen som representerer dem ikke målbærer samme budskap.

Som tillitsvalgt har jeg bestandig vært tydelig på at vi har et felles mål, men at vi har forskjellige veier frem til målet. 

Ikke la det være noen tvil om at jeg mener at politietaten trenger komplementære ferdigheter. Med det kriminalitetsbildet vi har i dag behøves det å rekrutteres inn annen kompetanse til politiet, som ikke Politihøgskolen gir.

Det er nesten som det har blitt et skjellsord hvis man mener at det er behov for politikompetanse inn i en stilling, enten det være seg en lederstilling eller en etterforskerstilling. Det opplever jeg er å trekke det for langt. 

LES OGSÅ: Politijuristene går til retten for å stanse åtte lederansettelser

Politikompetansen trengs

Politiets Fellesforbund snakker ofte om samfunnsoppdraget. Jeg har aldri hørt at Politiakademikerne noen gang har nevnt det.

Profesjonskamp? Jeg er faktisk drittlei av å bli beskyldt for det. Det handler om at politiet i dag, og også i fremtiden, trenger politikompetansen som Politihøgskolen gir.

Vi må verne om profesjonen Politi nettopp fordi den kompetansen den gir trengs for å løse samfunnsoppdraget. 

LES OGSÅ: Tingretten avviste PFs søksmål mot staten