Man tråkker på yrkesstoltheten til politifolk. Politisjela kveles.

I Politiet raser en konflikt rundt praktisering av særaldersgrense og bruk av politikoder. Det har fått Politiets Fellesforbund (PF) til å stille spørsmål ved verdien av utdanning ved Politihøgskolen (PHS) og en rekke politiledere til å reagere kraftig.

Engasjementet er høyt, men vi famler litt. Hva er dette egentlig? Ledere presses inn i sivile stillingskoder, politimyndighet deles ut til alle som blir tilbudt stillingen, uniform får de også. Hva med beredskap, operativ godkjenning? Politidirektoratet (POD) sier at de ikke har noe annet valg, for man bryter loven ved å gi ledere særaldersgrense. Det etaten har drevet med i 50 år har vært feil. At stillingen lyses ut med sivile stillingskoder åpner for at alle utdanninger er relevante. Der man åpenbart ønsker politikompetanse åpnes det nå for søkere med juridikum eller annen høyere utdanning. UEH-leder og leder for operativ seksjon lyses ut som sivile stillinger.

Dette skaper bølger og føles helt feil i politisjæla, men hvorfor det?

Norge er et av de land i verden hvor innbyggerne har størst tillit til sitt politi. Det er det nok flere grunner til. Jeg vil påstå at en av verdens beste politiutdanninger betyr mye for den tilliten. Treårig bachelorutdanning, nøye utvalgte fag som alle til sammen bygger en kompetent, reflektert, samfunnsorientert og konflikthåndterende polititjenesteperson, fysisk sterk og med «evne til å tenke annerledes når andres tanker har låst seg». Før man får startet denne fantastiske utdanningen skjer en utvelgelse av betydelig omfang. Politikerne skal også ha sin ros for tilliten som politiet i Norge nyter. De har ønsket et dialogbasert politi med et sivilt preg.

Selv har jeg sterke følelser for politiyrket. I hvert fall var jeg stolt av å kunne si at jeg var politimann, da noen spurte hva jeg jobbet med. Utenfor etaten kan det kanskje være vanskelig å forstå, men du jobber ikke som politi åtte timer hver dag. Du er politimann. Alltid! Samholdet, lojaliteten. Å være politimann eller -kvinne er ikke noe for alle, det er for de som har kommet gjennom nåløyet på PHS. Har du klart det er det grunn til å være stolt.

Når arbeidsgiver POD nå lyser ut sjef for ordensseksjonen i sivil stillingskode og samtidig sidestiller PHS og politibakgrunn med en hvilken som helst høyere utdanning og erfaring fra etaten, hva kommuniserer de da egentlig? Visepolitimesteren i Oslo, Bjørn Vandvik, har uttalt at å jobbe som politijurist gir deg politioperativ erfaring, hva kommuniserer man da egentlig?

Svaret på begge disse to spørsmålene er etter min mening at arbeidsgiver kommuniserer at politiutdanning og politierfaring ikke er verd noe ekstra, det er ikke spesielt. Yrkesstoltheten jeg har gått og kjent på er bare tull. Hvem som helst kan gjøre det jeg har gjort. PHS er ikke mer verd enn en hvilken som helst bachelor, du lærer ingenting der som du ikke kan lære på jusstudiet. Man tråkker på yrkesstoltheten til politifolk, man slukker politisjela. Vi trodde vi var «the thin blue line» som sto mellom folket og utrygghet, drap og vold. Vi trodde det var vi som gjorde at politietaten nyter så stor tillit. Men det var ikke det. Alle kan gjøre det vi gjør. Vandvik reduserer «politioperativ erfaring» til noe enhver ansatt i etaten har. Samtidig tar han kvelertak på politisjela.

Det handler altså ikke om lover og paragrafer, det handler ikke om særaldersgrense. Disse tingene kan og bør endres gjennom forhandlinger og lovendringer, ikke gjennom ensidig praksisendring fra POD. Det handler heller ikke om karrieremuligheter og arbeidsvilkår i mine øyne. Men dette handler om politisjela og det handler om det politiet samfunnet vil ha. Det handler om det politiet samfunnet bør få og har krav på. Det politiet er det PHS som lager! PF ønsker sivile i politiet. Sivile som kan det vi politifolk ikke kan, og det er mye. Men vi kan politi, det er det vi kan. Vi er skreddersydd for det gjennom motivasjon, opptak og utdanning.

Det er min mening at politiutdannelsen og utvelgelsen til PHS er den viktigste enkeltfaktoren som gjør at politiet nyter så stor tillit i befolkningen. Hvorfor er denne balasten plutselig uviktig når du blir leder for en typisk politifaglig avdeling?

Hvordan kan en leder uten de verdiene og den utdannelsen som PHS gir, være selve premissleverandøren for at polititjenestemennene fortsetter å utvikle seg i retning at det dialogbaserte, veloverveide og reflekterte politiet vi ønsker når de selv aldri har blitt valgt ut til å ta utdanningen, aldri har gått politihøgskolen og faktisk aldri jobbet som polititjenestemann? Hvordan skal lederen styre og utvikle en kultur, eller avvikle en ukultur, uten erfaring fra kulturen?