Too much information

Det var ikke den første gangen en politi-tvitring har nådd overskriftene, og det blir garantert ikke den siste.

Det har skjedd et skifte i kommunikasjonen og allmennhetens innsyn i politiarbeidet. Internett er bare en del av dette. Inntil for et par år siden kunne den som hadde utstyret tune inn på politiradioen og overhøre alt som ble sagt på de åpne kanalene. Med Internett kom enkelte nettsider hvor man kunne streame og lytte til politiradio uten eget utstyr, og hvor informasjon også kunne deles lynraskt.

Det nye nødnettet har endret på alt dette. Kommunikasjonen er nå kryptert, og det går ikke å lytte til samtalene som skjer internt mellom politipatruljer eller mellom patruljene og sentralen. Nødnettet har mange fordeler, selv om den tekniske gjennomføringen ikke har vært optimal. Nordtrønderne har fått merke det, blant annet.

Tidligere kunne mediene støtte seg på kilder som lyttet til politiradioen og dermed tipset om ting som skjedde, utrykninger og storaksjoner som ble varslet over sambandet. Med nødnettet går ikke dette. I stedet er mediene avhengige av at politiet selv formidler informasjonen som skal til for å lage sakene. I Sverige skapte dette problemer i overgangsfasen mellom gammelt og nytt sambandssystem. Ved et tilfelle klagde medier i Uppsala på at politiet hadde fortalt dem at ingenting utover det vanlige hadde skjedd en helg, mens det viste seg at det faktisk hadde skjedd flere utrykninger på uvanlige forhold.

Parallelt med denne overgangen til nødnett har politiet og andre blålysetater oppdaget sosiale medier. Muligheten til å gi informasjon gjennom korte innlegg om det som skjer. Noe av det er åpenbart nyttig. Jeg har selv sjekket Twitter-kontoen til gamle Sør-Trøndelag politidistrikt da bussen hjem fra jobb ble stående fast i en uvanlig lang kø. De fleste innleggene handler om dagligdagse utrykninger som tørrkoking, trafikkulykker, småkriminalitet og lignende.

Så kommer humoren inn i bildet. Sør-Trøndelag operasjonssentral har ved jevne mellomrom tvitret små dikt på rim om aktuelle utrykninger. Oslopolitiet skrev om tre kinesere som de hentet ut av en tunnel med en slengbemerkning om at det var uvisst om de kom fra Højbro plass. Brannvesenet i Drammen som på Facebook formidlet historien om mannen som hadde falt ned i en utedo. Håndjernhendelsen i Trondheim er bare det siste eksempelet.

Offentlige etater har et særlig ansvar for hvordan de kommuniserer. Det har også Sivilombudsmannen slått fast. Rett nok ikke i saker som gjelder blålysetaters omgang med sosiale medier, men i andre typer saker. I 2002 uttalte ombudsmannen at «I forhold til borgerne skal forvaltningen og tjenestemennene opptre saklig, høflig og hensynsfullt. Det gjelder både i forbindelse med behandlingen av konkrete vedtakssaker og ved utførelsen av faktisk forvaltningsvirksomhet«. I en sak fra 2009 hadde ombudsmannen kritiske merknader til hvordan Lotteritilsynet hadde kommentert en anmeldelse til mediene.

I Sverige kom Justitieombudsmannen (JO) i sommer frem til at politiet i Huddinge, utenfor Stockholm, skulle få kritikk for et Facebook-innlegg. De hadde fotografert en overstadig beruset person og beskrevet hans situasjon som «hjelpeløst havarert i sitt eget oppkast». JO Cecilia Renfors uttalte da at:

«Jag anser att polisen inte bör publicera bilder på människor i utsatta situationer oavsett om de kan identifieras eller ej. Jag anser inte att polisen ska publicera beskrivningar i ord av människor i utsatta situationer oavsett om de kan identifieras. Jag anser också att polisen inte ska använda skildringar av enskilda individer som avskräckande exempel.»

Politiet i Trondheim har ikke identifisert de involverte i håndjernhendelsen, eller delt bilde av dem. Men det skaper unektelig en «chilling effect». Våger man ta kontakt med offentlige etater som er til for å hjelpe, hvis man innerst inne tenker at dette kan dukke opp i sosiale medier, som en nyhet i lokalavisen eller til og med en viral nyhet som sprer seg som ild i tørt gress fordi det er en historie som folk vil dele med alle de kjenner?

Det gikk litt under radaren, men saken i sommer om mannen i Drammen som hadde falt ned i en utedo hadde en annen side ved seg. Bildet som fikk illustrere saken var gjennomgående kreditert med å være tatt av Drammen Brannvesen IKS. Bildet forestilte utedoen med to hender klamrende fast til lokket. Det er et relevant spørsmål, som jeg ikke fikk med meg at noen stilte, hvorfor brannvesenet tilsynelatende måtte ta et bilde av den forulykkede før redningsaksjonen ble igangsatt. Og hvorfor bildet dels ble lagt ut på Facebook og tillot seg å bli spredd over hele landet i takt med nyheten. Er det en blålysetat sin oppgave?

Jeg mener nei. Informasjon? Ja. Men humor på andres bekostning bør man holde seg for god for. Det var dette med «saklig, høflig og hensynsfullt». Men jeg mistenker at dette kommer til å skje igjen. Og igjen. Og igjen.

Teksten var først publisert på artikkelforfatterens blogg «Som vanlig, altså», og trykkes med hans tillatelse.