Et av Norges mest avanserte søknadsskjemaer?

LESERINNLEGG: Det offentliges kommunikasjon med innbyggerne skal i stor grad foregå digitalt og nettbasert. I Kommunal – og moderniseringsdepartementets digitaliseringsrundskriv H-7/2014 som også gjelder politiet heter det at «Alle relevante søknader, skjemaer og rapporteringer med årlig innsendingsvolum over 3000 skal være åpne for digital utfylling og digital innsending innen 30. juni 2015.»

Hvordan står det til med digitaliseringen av våpenforvaltningen i politiet? Prosessen rundt en våpensøknad kan brukes som et digitalt termometer for å sjekke tempen.

Våpenkontorene i kongeriket registrerte til sammen 61.500 våpensøknader i 2014, 20 ganger det volum som vårt presumtivt mest fremoverlente departement mener er et minstemål for digitalisering.

Men søknadsprosessen er umoderne og ineffektiv, og saksbehandlingen er like «analog» som den er «digital.»

Søknader skal leveres på en skjør standardblankett som med visse kosmetiske endringer har vært siste ramaskrik i flere tiår. Blankett GP-6121-B er moderne som et sjekkhefte og robust som en sommerfugl i et boblebad. Den har en forside med over 60 felter og avkryssingsbokser og tre gjenparter gjennomslagspapir. Ved registrering må søkerens håndskrift tydes, ja innimellom dechiffreres i et ad-hoc kollegamøte hvor det med erfaringsbasert gjetning og stille byråkratisk gråt fastslås at krusedullene må være påført av en daff overtidslege eller kanskje dennes pasient, en person med halvautomatiske fingerspasmer. Det lover ikke godt.

(Leserinnlegget fortsetter under sommerfuglen i boblebadet)

Data på papirsøknaden må på nytt manuelt tastes – punches som man sa på 80-tallet – inn i våpenregisteret slik at det deretter vil eksistere én fysisk og én elektronisk søknad. Papirsøknaden puttes i en bunke vi i eget distrikt kan kalle «Skyggenes dal». Etter et par måneder i sakte kino mot sannheten og lyset – saksbehandlingstiden varierer med distriktenes prioriteringer, pågang og ressurser – kan den vurderes. En innvilget søknad påføres kort innvilgelsestekst, stempel og dato for hånd og legges i en konvolutt i en ventebunke. Innvilgelsen gjøres parallelt i våpenregisteret. Våpenkontoret må så sende ut info til søker om at gebyr skal betales til statskassen slik at avstemming blir korrekt og Riksrevisjonen ikke går av hengslene.

Når gebyret er betalt per nettbank får våpenkontoret bokføringsbilag fra sin økonomiavdeling som viser at pengene er på politidistriktets konto og Finansdepartementet kan klare seg økonomisk i år også. Bilagenes betalingsdata til søknadene må punches inn i våpenregisteret og papirsøknaden sendes i vanlig postkassepost til søker, som etter mottak kan få selgers signatur og derved formelt eierskap til aktuelle våpen. Selger og søker får feire begivenheten ved å rive ut gul og blå gjenpart og besørge at politiet får forsiden i retur.

Skjer salget i privat regi er dette en samvirkeøvelse hvor det dessverre litt for ofte ikke blir medalje hverken på publikum eller onkel politi. For hvis politiet ikke mottar forsiden pga. misforståelser, feil adresse eller våpennummer osv. stopper det opp. Det må iverksettes kontoretterretning og kjøres etterlysninger, telefonsamtaler med forhandlere og korrespondanse med tredjeparter, mer unødig tidsbruk en så gjerne vil unngå. Når returen lykkes, går forsiden i en ny stor bunke hos ordensavmakten. Søkers blå gjenpart gjelder nå som midlertidig våpenkort, iallfall hvis skriften er tydelig nok. Så må søker vente. Hundrevis av forsider er foran i køen gjennom oppfølgeren «Skyggenes dal 2, extended edition.» Måneder senere, igjen avhengig av distrikt, printes og sendes endelig et laminert våpenkort til søker.

En fullverdig nettbasert søknadsprosess kunne gjort våpenforvaltningen mer effektiv og i stand til å møte samfunnets behov for gode tjenester. Spørsmålet er hvor mye omdømmetap, frustrasjon, tid og penger som må til før det skjer.

Å fortsette som i dag er å skyte fra hofta med vått løskrutt. Det blir digital skivebom.