Vi skal levere en politireform – sammen!

Debatten går høylytt om politireformen. Det skal vi alle være glade for. Vårt samfunnsoppdrag er å ivareta alles trygghet og sikkerhet, og en så omfattende reform som påvirker så mange mennesker i og utenfor etaten vekker naturlig nok engasjement.

Når en ikke ubetydelig andel av etatens ansatte får nye oppgaver, nye ledere og nye tjenestesteder blir det selvsagt mange og til dels friske diskusjoner. Ansatte i politiet har et betydelig samfunnsengasjement. Det gjelder også oss i særorganene, og som del av den nasjonale ledergruppen har jeg fulgt reformarbeidet tett.

Bedre tjenester

Det åpenbare utgangspunktet for reformen er at vi skal tilby våre borgere bedre tjenester. Politiets portefølje er stor og omfatter både sivile gjøremål, forvaltningssaker, forebygging og bekjempelse av kriminalitet, ordenstjeneste og ikke minst beredskap for å håndtere alvorlige hendelser. Ikke alle disse oppgavene løses ved å ha synlig politi i gatene, selv om det er en viktig primæroppgave. Politiet må derfor utvikle og tilby et bredt spekter av tjenester, ikke minst gode elektroniske løsninger på nett for publikum. Det er en selvfølge at vi også er på nett for å forebygge og bekjempe kriminalitet som ID-tyverier, bedragerier, hatefulle meldinger og annen nettbasert kriminalitet.

Sikre gevinstene over tid

Videre må vi bygge opp gode kompetansemiljøer for å håndtere en rekke komplekse kriminalitetsområder som vold og overgrep mot barn, vold i nære relasjoner, hatkriminalitet, miljøkriminalitet, økonomisk kriminalitet, ID-kriminalitet osv. Politietaten trenger derfor større enheter bestående av medarbeidere med ulik bakgrunn og ulik kunnskap. Vi trenger sterke fagmiljøer som sikrer nødvendig utvikling.

Jeg tror de aller fleste ser, og er enige i dette, i alle fall langt på vei. Men noen er like fullt uenige om noen av de valgene som er tatt. Særlig pekes det på vektingen av en mer lokal tilstedeværende tjeneste. Og Norge er et vanskelig land å dele inn etter parametere som antall saker, kilometere, innbyggere og ansatte. Norge er fjell og fjorder, by og bygder - og særlig én stor by med helt egne utfordringer. Vi må derfor evne og lytte til løypemeldinger. Det er all grunn til å være åpne for at vi underveis må foreta noen justeringer. Men vi må også tåle å stå i det for å se hvordan vi får til et best mulig polititilbud. Og vi må sikre at vi følger opp alle premisser slik at vi sikrer de gevinster reformen skal gi. Dette kan derfor ta noe tid. Det bør vi alle kunne anerkjenne.

Felles ansvar og god dialog

Vi trenger alle gode krefter for å få dette til. Vi har et felles ansvar for å levere det som våre politikere har vedtatt. Dette skjer best i god dialog - både lokalt og sentralt. Lederlinjen har noen rammeforutsetninger. Jeg tror derfor vi er inne på et blindspor om vi tenker at vi som besitter topplederstillingene i norsk politi ikke skal følge opp våre budsjetter og disponeringsskriv. Derimot så opplever jeg det som et godt og konstruktivt innspill at vi i slike roller også må tørre å utfordre - hvilket mange gjør. Det er viktig at motforestillinger og alternative innspill kommer frem. Det er en form for lojalitet som bør verdsettes. Og når man legger dette til grunn så åpner man også opp for en god dialog alle veier. Ikke minst er det viktig at fagforeninger og vernetjeneste inkluderes på en konstruktiv måte. Det er når arbeidslivets parter setter seg ned sammen vi finner de beste løsningene. Her har vi kanskje fortsatt noe å hente.

Ressursspørsmålet er viktig, men det kan ikke ene og alene forstås som at vi må få stadig mer. Det er vanskelig å finne det området i vårt samfunn som ikke trenger flere ressurser. Helse, skole, barnevern og forsvar for å nevne noen. Men vi, som andre sektorer, må se på hvordan vi best mulig forvalter det vi får. Etter flere år på rad med økte rammer er det ikke gitt at denne utviklingen fortsetter.

Skal vi få det til gjør vi det i alle fall best ved å vise resultater og vise at vi finner gode løsninger sammen.