Når vi er for få

Du har sikkert opplevd det. Sittende i en politibil i sentrum av byen når utestedene slipper ut klientellet.

Bølgen av berusede mennesker fosser utover på intens jakt etter en kebab, eller en pølse, en kjæreste, en å slåss med. Eller hva det måtte være som trigger et ruset sinn. Du og din makker er der for å passe på. Du og din makker mot tusenvis av sultne, glade, sinte, kåte, og gærne berusede mennesker.

Bistand. Du har opplevd det også.

Bistand er mange timer unna. Det er dere to mot hordene av berusede mennesker. Det gnager i magen, og i hodet hører du stemmen til en politiker som sier at «Aldri før har det vært satset så mye på politiet – stadig flere blir ansatt» - like før to overstadige julebordsgjester braker sammen foran bilen du sitter i, undrer du på hvor det har blitt av alle disse kollegene.

Det er ikke tid til flere refleksjoner. Du må kaste deg ut av bilen og inn mellom kamphanene, som oser av fyll og er skikkelig gira på å slåss.

Du får skilt dem, og sendt dem i hver sin retning. I ditt stille sinn håper du at ingen av dem kommer hjem til kone og små barn. Du har ryddet opp i for mange av sånne husbråk.

Overstadig beruset far som banker mor, til lyden av skrikende fortvilte unger.

I en ideell verden burde strengt tatt en av kamphanene vært innbrakt. Skulle dere gjort det, ville det ikke være en eneste patrulje igjen i byen, så dere drøyer det i det lengste.

Og du har kjent på tankene som kverner før du legger deg. Tankene på alle sakene du burde ha gjort noe med. Tiden strakk bare ikke til.

Du tenker på at mens du sliter med å sove, skjer det hendelser rundt omkring. Hendelser som genererer nye saker til innboksen din. Hadde du bare hatt flere kolleger...

Og i hodet ditt hører du stemmen til en politiker som sier at «Aldri før har det vært satset så mye på politiet – stadig flere blir ansatt».

Mens tankene kverner, lurer du på hvor de har blitt av alle disse kollegene.

Og du kjenner det i magen når du åpner døren til kontoret og ser haugene med papirer som ligger på skrivebordet, du vet at hver av dem representerer hendelser i menneskeliv.

De representerer mennesker som har begått straffbare handlinger, og mennesker som det har blitt begått straffbare handlinger mot. De representerer frister som skal overholdes, du er jurist og vil gjøre best mulig jobb.

Du vet at disse sakene skal henlegges "ikke kapasitet" er den mest brukte koden.

Og i hodet ditt hører du stemmen til en politiker som sier at «Aldri før har det vært satset så mye på politiet – stadig flere blir ansatt». Og du undrer hvor de har blitt av - alle disse kollegene.

Du sitter på operasjonssentralen. Tar imot henvendelser fra et publikum som tror at når de har ringt til politiet, så kommer det noen og hjelper dem.

Du har blitt så uendelig god til å snakke med folk helt til de forstår at det ikke kommer noen fra politiet til dem. Du vet at du ikke har noen å sende. Ingen.

De få patruljene du har tilgang til, er opptatt. De er opptatt med oppdrag som er like viktige som det du nettopp avviste.

Og i hodet ditt hører du stemmen til en politiker som sier at «Aldri før har det vært satset så mye på politiet – stadig flere blir ansatt». Og du undrer deg over hvor disse personene har blitt av.

Samtidig skammer du deg over et hemmelig ønske som du har; At nettopp den politikerstemmen skal ringe til deg og be om bistand.

Den deilige følelsen du vil ha når du kan rope til vedkommende at; «Beklager, vi har IKKE KAPASITET!»