Politianalysen 2013 begrunnet behovet for en ny reform i et ønske om større enheter, sentralisering og omorganisering av politiets virksomhet. Den kastet i prinsippet politiets nedfelte idealer, som politiets 10 grunnprinsipper, ut døra. "De passer ikke lenger", som en av utvalgets medlemmer i ærlighet sa. Idealene sier nemlig at politiet skal være desentralisert, prioritere forebygging, være fysisk tilstede i lokalmiljøene og omgås befolkningen.

Det bemerkelsesverdige er at man under den politiske behandlingen av politianalysen våren 2015 lanserte ideen om å kalle reformen som var på vei «nærpolitireformen». Det opplagte spørsmål var hvordan man skulle få til både å sentralisere politiet og være nære publikum? Svaret på det var nærpolitiet bli et mer mobilt politi, som ifølge Politidirektøren selv skulle rulle rundt i landet med moderne datasystemer.

Det som har skjedd er at kommunene har fått politikontakter, ofte som erstatning for lensmannskontorene som er nedlagt. En politikontakt er en politibetjent som en kontordag i uka møter og snakker med ansatte i kommunene. Politidistriktene skal også bygge videre på politirådene som finnes rundt om i landet, en møtearena mellom politi og kommune. Om man kaller de nye løsningene nærhet så betyr i alle fall nærhet noe helt annet enn det gjorde da de 10 grunnprinsippene ble fastslått. Det neste som vil skje er nok at prinsippene revideres og at de tilpasses «den nye virkeligheten».

For dagens virkelighet er endret siden 1990-tallet. I dag krever beredskap store ressurser, hundrevis av politifolk arbeider med utlendingssaker, datakriminalitet, økonomisk og organisert kriminalitet, felt som drar betydelige ressurser. Samtidig skal det satses på ledelse, etterforskning og, i hvert fall i navnet, forebygging.

Situasjonen er enkel; politiet har fått en mengde nye krevende oppgaver og ressursene brukt til omorganisering tas fra de tidligere prioriterte oppgavene som ikke var så synlige på måleparametrene; service, bistand og nettopp forebygging.

Vi har sett det samme skje i andre land vi sammenligner oss med. Både svensk og dansk politi har vært og er oppe i svært like prosesser. Forskning derfra har klart dokumentert det folk flest ser også her; politiet sentraliseres og folk ser oftere enn før kun politiet i en patruljebil på vei til eller fra en hendelse. Avstanden mellom politi og borgerne de skal tjene har blitt større. Vi merker oss at erfaringene og kunnskapen fra politireformer i andre nordiske land, knapt er tillagt noe vekt under utredningen og gjennomføringen av nærpolitireformen. Og det i en tid hvor det er en uttalt ambisjon at politiet skal drive systematisk og kunnskapsbasert erfaringslæring.

Men i ærlighetens navn er det også noen delprosjekter i reformen som ser ut til å fungere. I vår nye bok om politireformer vier vi et eget kapittel til satsningen på mer politiarbeid på stedet. Prosjekter knyttet til dette, digitale redskaper og systemer framstår som godt ledet og er svært velkomment. Vi finner også at satsingen på fagmiljøer og ledelse kan gi en kvalitetshevning på sikt.

Kriminalitetsbildet gir ikke svar på hva slags politi vi skal ha eller hvilke metoder som er best egnet til å løse problemene vi står overfor. Det er det forskning, politifag, etiske og politiske vurderinger som må gjøre. Dagens reform ligger i spagaten mellom politisk og byråkratisk ønsketenking. Skal man i det hele tatt lykkes med å skape noe som med en viss grad av verdighet kan kalles nærpoliti, må det ansettes langt flere i politiet. To politifolk per 1000 innbyggere er i europeisk sammenheng få, og ikke nok til at politiet skal kunne levere. Om vi skal ha et nærpoliti eller ikke, er i bunn og grunn uansett et politisk spørsmål om hva slags politi man mener befolkningen trenger.

Onsdag 5. desember ble boka «Politireformer» lansert.