En patrulje tar muligens kontakt...
Som barn blir vi oppdratt til å tro at politiet er de som ordner opp når det skjer ulovligheter.
Som barn blir vi oppdratt til å tro at politiet er de som ordner opp når det skjer ulovligheter. Tyver er tyver, politiet er de som skal fange dem. For mitt vedkommende hadde jeg klokketro på dette, min far var politimann i Sarpsborg og en rettskaffen mann. Dette var i en tid da vi hadde nærpoliti i bokstavelig forstand: Sarpsborg politikammer lå i sentrum av byen, i tillegg hadde vi Tune og Varteig lensmannskontor, og Skjeberg lensmannskontor. Trengte man hjelp, eller ville melde fra om noe så var det enkelt å forholde seg til, og de som svarte da man ringte hadde lokalkunnskap både om innbyggere, adresser og lokale forhold. Man slapp å bruke unødig tid på å forklare elementære detaljer. Det var den gang, i de gode gamle dager, i nærpolitiets storhetstid.
Jeg spoler tiden fram til en varm julidag i 2018. Jeg sitter i telefonen i et forsøk på å få kontakt med politiet i Sarpsborg. Jeg har mistanke om en ruspåvirket sjåfør ved et av kommunens mest populære utfluktsmål, Høysand i Skjeberg. Minuttene går mens jeg venter på å få svar hos politiets operasjonssentral etter å ha slått det velkjente 02800, men ingen svarer.
Til slutt gir jeg opp og legger på. Skal jeg gi det et nytt forsøk? Jeg står slik plassert at jeg vet at vedkommende sjåfør ennå ikke har forlatt stedet. Ok, jeg gir politiet fornyet tillit, de har jo selv anmodet publikum om å tipse dem om mulige ruspåvirkede sjåfører. Jeg slår 02800 på nytt, det samme gjentar seg, automatiske opplysninger om åpningstidene på sentralbordet, at jeg settes over til operasjonssentralen, og får melding om at samtalen tas opp. Samtalen tas opp! De svarer jo ikke!
«Det er politiet» – etter ganske så lang ventetid er det omsider liv i den andre enden. Jeg forteller hva jeg har observert og hvor, men da blir det stopp.
«Hvor er dette?». I Høysand i Skjeberg i Sarpsborg kommune, svarer jeg. «Hva heter veien?», jeg gjentar det hele nok en gang (har de ikke internett og søkbare kart hos operasjonssentralen, Høysand i Skjeberg er da ganske velkjent?), før jeg spør om han kanskje ville ha registreringsnummeret til bilen det var snakk om. «Jo, det kan jeg jo få», svarte telefonstemmen, før han lurte på om jeg ble på stedet en stund? Jeg lurte på hvor lenge jeg måtte vente, men det kunne han ikke svare på. «En politipatrulje tar muligens kontakt med deg. Takk for at du ringte». Samtalen var over. Jeg ventet en god stund, men til slutt måtte jeg dra videre. Ingen patrulje tok kontakt med meg etter samtalen, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette var nok helt bortkastet.
Hva om sjåføren jeg meldte fra om kom til å kjøre på og skade noen etterpå, og det hadde kommet fram at politiet hadde mottatt en bekymringsmelding som de ikke hadde fulgt opp? Da hadde det nok blitt månelyst både her og der.
En politipatrulje tar muligens kontakt med deg. Takk for at du ringte
Hvis dette er slik publikum opplever det når de skal ha kontakt med nærpolitiet så er det bekymringsfullt. De fleste kvier seg i utgangspunktet for å melde fra om andre personer, man er redd for å bli trukket inn i saken, ende som vitne i en rettsak, med alt ubehag det medfører. Hvis man i tillegg ikke får svar, eller svaret er litt lunkent, kan det godt hende man dropper å melde fra ved en senere anledning. Og da er vi på ville veier!
Å kalle omorganiseringen av politiet for en nærpolitireform er i beste fall villedende, i verste fall en bløff. Et nærpoliti er en del av nærmiljøet. At man i 2018 ikke kan ringe til politiet i den kommunen man bor i, men havner hos en operatør i Follo som ikke har kunnskap om lokale forhold, er meget beklagelig og det motsatte av nærpoliti, det er et fjernpoliti. Her må noen ta tak!
