Var det nødvendig å endre politiet?

Politireformen, eller nærpolitireformen som den også er kalt, har blitt og blir fortsatt debattert. I likhet med andre offentlige reformer blir den dessverre som oftest omtalt i negative ordelag. Reformen fører med seg noen negative effekter, men etter mitt skjønn flest positive.

For egen del var jeg svært skeptisk. Dette var godt forankret i frykten for det ukjente, i kombinasjon med en godt etablert kultur i etaten.

Gjennom 30 år i politi- og lensmannsetaten har jeg vært innom små og mellomstore lensmannskontorer, politivakter, og etterforskningsavdelinger. De siste 20 årene har jeg hatt ulike lederroller på forskjellige nivåer, og innenfor ulike fagområder.

Som lensmannsbetjent på 90-tallet er jeg ikke i tvil om at vi løste samfunnsoppdraget vårt godt – ut i fra den tidens behov, utfordringer og kriminalitetsbilde. Vi følte at bemanningen stod seg godt i forhold til oppgaver, vi hadde god kontakt med lokalbefolkningen og god lokalkunnskap.

Dog var det slik at behovet for endring i politiet steg i takt med endringene ellers i samfunnet. Siden 2013 har bemanningen i politiet økt med 2800 nye årsverk. Av disse har 1 650 politiutdanning, og 1500 har blitt ansatt i politidistriktene.

Har det blitt mer synlig politi av dette? Hvis man tenker synlig politi på tradisjonelt vis, så er svaret nei. Mange av disse ekstra stillingene har blitt "borte" i høyere kvalitetskrav og endret kriminalitetsbilde.

En del av kriminaliteten har flyttet seg fra gata og over i det digitale rom. Det krever vår tilstedeværelse der, og er også en form for synlig politi, men på en annen arena.

Vold og overgrep mot barn og andre sårbare grupper er også blitt høyere prioritert, og er svært ressurskrevende. Det skulle selvsagt bare mangle at vi bruke ressurser på å avdekke og etterforske slik kriminalitet.

Dette forklarer likevel ikke alt. Det er tegn som tyder på at vi har flagget kvalitetskravet vel høyt i reformen, og det kan ha gått på bekostning av mer tradisjonelt synlig politi.

I Øst politidistrikt er det nå tydelige signaler fra politimesteren om å dempe denne utviklingen noe, og et resultat er at førstelinjen innenfor både etterforskning og det operative styrkes. Det er jeg glad for.

Sett hen til de siste månedenes utvikling innenfor det operative sporet, er vi på rett vei. Vi leverer godt på sentrale krav som måler beredskap og innsatsevne. Vi har flere patruljer ute, og disse styres og ledes av en kompetent operasjonssentral sammen med stedlig innsatsledelse.

Politietaten har vært og vil som hovedregel være reaktiv i sitt handlingsmønster. Knyttet til reformen ble det tydelig kommunisert at forbyggende skulle velges som hovedstrategistrategi. Betydelige ressurser ble satt av til å drive forebyggende tjeneste.

For videre å støtte opp under dette har etterretningen blitt styrket kvantitativt og kvalitativt. Det har satt oss i stand til å drive bedre forebyggende og kunnskapsbasert tjeneste.

Her er vi inne på kjernen av hvorfor jeg mener det var nødvendig å endre politiet. Istedenfor å jage i etterkant av kriminaliteten, som jeg mener vi i for stor grad drev med tidligere, er vi nå i større grad i forkant av den.

Som landets nest største politidistrikt opplever vi jevnlig store og alvorlige hendelser, som noen ganger setter innsatsevnen på prøve. Et godt eksempel er den tragiske hendelsen vi hadde i Sarpsborg i sommer, der en person angrep andre med kniv.

Selv om saken dessverre endte med et drap, mener jeg politiets hurtige og slagkraftige respons bidro til å begrense skaden.

At politiet bidro til å begrense skaden i Sarpsborg er selvsagt ikke bare et resultat av politireformen. Men, reformen har satt politiets beredskap og innsatsevne i system på en annen måte enn vi har sett tidligere.

Derfor mener jeg svaret på spørsmålet jeg stilte i tittelen er et bestemt ja. Reformen har vært nødvendig for at politiet skal kunne møte dagens og morgendagens kriminalitet og utfordringer på en bedre måte enn tidligere.

I dette perspektivet mener jeg reformen har levert.