Tilsvar til «Den etablerte sannhet om politireformen»

Nina Karstensen Bjørlo og Lena Reif utrykker i sin kronikk «Den etablerte sannhet om politireformen» forundring over at motstanden mot Nærpolitireformen er så fastlåst fra enkelte ansatte og spesielt tillitsvalgte, mens de som er positive, ikke tør å ytre seg. De kjenner seg heller ikke igjen i kritikken mot sin egen politimester som har kommet frem i varslingssaken som for tiden pågår i distriktet.

Det er ikke tvil om at reformen har vært utfordrende for alle i Sør-Øst politidistrikt, og det har heldigvis vært flere syn på hvordan vi skulle organisere oss og løse alle oppgavene gjennom de drøye to årene arbeidet med gjennomføringen av reformen har pågått.

Det er en feilslutning å tro at vi som varslere står bak all kritikk mot reformen. Vi har forholdt oss til noen konkrete hendelser og eksempler som vi har reagert på. Retorikken som fremlegges med at «alt er galt» i Sør-Øst politidistrikt stemmer så absolutt ikke med det varslerne har stått frem med, og det er lett å finne eksempler på områder som politiet leverer bedre på enn før. Men det er også lett å finne eksempler på det motsatte – og hvor man derfor bør lytte til varslernes budskap.

Det er jo nettopp det som er selve kjernen i varslingsinstituttet: Det retter søkelyset mot kritikkverdige forhold som ellers ikke ville bli avdekket.

Varslerne har handlet i tråd med den plikt og rett arbeidstakere har til å varsle om kritikkverdige forhold. Dessverre har vi fått oppleve at det er langt fra liv til lære i politiets varslingsrutiner: «Takk for at du sier ifra»! Det vi har fått kjenne på kroppen, er at fokuset er på å stilne støyen, fremfor på å løse opp i de forholdene det er varslet om. Varslerne blir ikke møtt med den respekten vi fortjener, ei heller med forståelse for den sårbare situasjonen vi befinner oss i. Dette fører til at den åpenhetskulturen som skulle være en del av reformens hovedmål, ikke får feste.

I flere år har det kommet uttalelser til den øverste ledelsen i Politidirektoratet vedrørende politimesterens lederstil og oppførsel ovenfor medlemmer i hennes egen ledergruppe, likevel har situasjonen fått fortsette. Vi ser at lojaliteten i politiet ikke bare misforstås oppover hierarkiet, men også at man beskytter sine ledere nedover for enhver pris. Det er dessverre verken konstruktivt eller tillitsvekkende. Det bidrar heller ikke til noen løsning.

Når Reif og Bjørlo sier at «varslingssaker har ingen vinnere», bekrefter de nettopp den opplevelsen varslerne sitter med. For varsling har i sin natur en verdi – i politiet er det ifølge rutinene: å «forbedre og utvikle seg». Forskning viser at en virksomhet tjener på varsling når det håndteres riktig! Hvilket signal sender forfatterne som toppledere ut til ansatte med en slik påstand? Bidrar dette til å bygge oppunder en kultur hvor det er trygt å varsle?

Ikke alle kan ha rett, men man bør bli lyttet til, spesielt når man er uenig – og dette har vært vanskelig i Sør-Øst politidistrikt. Politimester Christine Fossen har innrømmet at hennes oppførsel ikke har vært slik den burde ved flere anledninger. Advokatfirmaet Kluge konkluderte i sin utredning også med at Fossen hadde opptrådt i strid med arbeidsmiljøloven ved ett tilfelle – og da mot en fagforeningsrepresentant! Det betyr at det ikke er grunnløse anklager som ligger bak varslene – selv ikke på bakgrunn av den mangelfulle utredningen som foreligger i denne saken. Så vidt varslerne vet, har heller ikke dette fastslåtte lovbruddet fått noen konsekvenser.

Dagens situasjon er verre enn den var for ett år siden, da varslene formelt ble inngitt. Den undersøkelsen som har blitt gjennomført, og oppfølgingen som burde ha funnet sted i saken, har dessverre vært preget av at Politidirektoratet enten mangler kompetanse til å håndtere en slik sak, at de ikke ønsker å reelt gripe fatt i den, eller at Politidirektoratet ikke fullt ut har

forstått sakens alvor. Innledningsvis kjente nok heller ikke vi som varslere våre rettigheter godt nok. Vi stolte på at arbeidsgiver ville ivareta vårt rettsvern, og at saken ble håndtert i stillhet, med håp om at Politidirektoratet ville ta tak, Isteden har vi opplevd at saken feies under teppet.

Granskningen ble gjennomført av et advokatfirma som ikke synes å ha hatt tilstrekkelig kompetanse til å forstå de komplekse organisasjonspsykologiske utfordringene som varslene inneholder. Tvert imot, ser vi at utredningen nærmest har behandlet dette som en straffesak med altfor høye beviskrav, men uten å kalle inn tilstrekkelig med vitner til å beskrive forholdene det er varslet om. Store deler av innholdet i varslene er også blitt definert bort av advokatfirmaet, og mange viktige opplysninger som belyser alvorligheten i varslene er ikke en gang blitt vurdert. Et eksempel er de alvorlige helsemessige konsekvensene de omvarslede forholdene har hatt for varslerne- og den ledelsesmessige behandlingen av varslerne i etterkant.

Det eksisterer ikke noe enkel løsning på de forholdene som varslene gjelder, men de blir verre å ta tak i for hver dag man lar det ligge. Dersom Politidirektoratet hadde gått inn og tatt grep i saken med en gang de mottok varslene, så hadde ikke saken blitt så stor. Da hadde kanskje ikke to av varslerne nå vært langtidssykemeldte. Men det ville ikke Politidirektoratet og det vil de fortsatt ikke. Det vil heller ikke Justisdepartementet – som svarer varslerne med taushet og dytter Politidirektoratet foran seg.

Justisdepartementet må begynne å forstå at de er et selvstendig varslingsnivå når Politidirektoratet ikke følger sine egne regelverk. Dette er ikke den eneste saken som viser at Politidirektoratet sin håndtering av alvorlige varslingssaker må kunne kreves overprøvet av departementet.

Det er lett å forstå at ledere som Reif og Bjørlo ikke ser konteksten, all den tid varslene gjelder forhold før de begynte i sin stilling, og informasjonskanalen deres er politimesteren, andre personer i hennes ledergruppe og media. De synes å befinne seg på en helt annen planet enn den vi som varslere lever på. Ikke en gang språkene våre er det samme.

Vi opplever ikke den respekten eller rettssikkerheten som varslere etter loven skal ha, og derfor forblir saken uløst. Det har også funnet sted systematisk gjengjeldelse mot oss. Når ikke varslene blir hørt gjennom de etablerte kanalene, er varsling til media en høyst legitim varslingskanal, spesielt når det står betydelige samfunnsinteresser på spill. Det er det ikke oss, men lovgiver selv som har sagt. Men det er kanskje derfor det fremstår som en «koordinert aksjon fra tillitsvalgte» at det kommer mange saker i media om konsekvensene av reformen og om varslingssaken samtidig – og at sakene sammenblandes. Det som har skjedd, er imidlertid at varslerne har bidratt til å åpne vei for å stille kritiske spørsmål ved det som skjer, og da blir det tryggere for andre å si sin mening.

Tillitsvalgte har fortalt ledelsen om en fryktkultur og manglende åpenhet i formelle møter lenge

før varslingssaken startet opp, uten at dette er tatt tak i. Det er den manglende viljen og evnen til å håndtere denne kritiske informasjonen innledningsvis som er årsaken til at saken har eskalert. Alvorlige varslingssaker er som regel symptomer på dysfunksjonelle ledelseskulturer.

Nå får vi bare håpe at ansvarlige politikere begynner å se at evnen og viljen til og reelt håndtere kritisk informasjon er den viktigste premissen for en vellykket gjennomføring av politireformen. Organisasjonsmessig endring forutsetter læringsevne – og reell læring krever som kjent evne og vilje til å gjøre erkjennelser i møte med kritisk informasjon som utfordrer egen virkelighetsoppfatning. Læring kan derfor være angstfylt, men det må like fullt skje om vi i fellesskap skal komme i mål med tidenes viktigste politireform.