«Ærru iddiot eller?!»

Tittelen er ikke en høflig eller anerkjent tilnærming for god dialog med et medmenneske. Likevel har vel de fleste av oss tenkt tanken en eller annen gang. I en eller annen setting har folk rundt oss gjort noe dumt som får oss til å tenke tanken, noen klarer ikke å holde seg med bare å tenke det. Noen sier det også.

Den som sa det denne gangen, var en advokat. Uttalelsen var rettet mot en politiansatt. Vedkommende hadde akkurat fortalt advokaten at politiansatte ikke kom inn under reglene for yrkesskadeerstatning når de skadet seg på IP-trening.

Spørsmålet om kollegaens mentale helse, rettet seg mot det faktum at kollegaen med vitende og vilje deltok i trening hvor skaderisikoen tidvis kan være høy. Dette vel vitende om at han, i ytterste konsekvens kunne bli skadet for livet og ende opp som trygdemottaker, uten noen form for yrkesskadeerstatning. Sistnevnte kan innebære utgifter til mange hundre tusen som må dekkes av den enkelte.

Bakgrunnen for denne utrolige realiteten, er at de myndigheter som nekter yrkesskadeerstatning under denne type trening, mener at skader under slik trening er å anse som påregnelige, følgelig vet du hva du utsetter deg for, og deretter går du frivillig inn for å utsette deg for faren.

Paradoksalt nok, legger forarbeidene til Lov om yrkesskadeerstatning til grunn et rettferdighetssynspunkt som kommer til uttrykk slik: «…arbeidstakere som påtar seg en særskilt og nødvendig risiko i arbeidsgivers og samfunnets interesse. Hvis denne risikoen gir seg utslag i skade, bør det økonomiske tap ses som en produksjonsomkostning som må bæres av arbeidsgiveren».

Dersom vi setter det hele på spissen (alt kommer så mye tydeligere frem da) kan vi tenke oss at en av de som mener at politifolk som skades under øvelse ikke skal dekkes som yrkesskade, kommer i akutt behov for bistand fra politiet.

Jeg antar da at vedkommende ønsker at de politifolkene som kommer til unnsetning da skal være drillet i hva som skal gjøres for å løse situasjonen. Dersom det er snakk om å pågripe en utagerende, bevæpnet person, er det ønskelig at den som foretar pågripelsen har øvd på dette på forhånd.

Ingen ønsker at det kommer en tafatt, redd person som ikke vet hva som skal gjøres!

For å sikre landets borgere som trenger bistand fra politiet, en best mulig hjelp, MÅ ansatte i politiet øve på forskjellige scenarier.  Disse øvelsene skal være mest mulig realistiske, og de vil derfor innebære en viss grad av risiko for skade.  Disse øvelsene gjennomføres i arbeidstiden.  De som øver, er på jobb.  Det de øver på skal sette dem i stand til å utføre en bedre jobb.

Selve den aktuelle bistanden vil også innebære en stor risiko for skade.  Det er når alle andre etater har trukket seg vekk at politietaten skal gripe inn.  Å gå inn i farlige situasjoner er ofte synonymt med operativt arbeid i politiet

Dersom du i dag skader deg under trening på å takle en slik situasjon, vil du slite med å få yrkesskadeerstatning. Det er her «iddiot»-begrepet kommer inn.

Som oppegående polititjenestemann/kvinne er du interessert i å kunne gjøre en best mulig jobb. Dette innebærer at du deltar på de mulighetene for å trene på de forskjellige scenariene når det er mulig. 

Som operativt mannskap er det i tillegg et krav om at du skal ha gjennomført et gitt antall timer med fast oppsatt trening på de forskjellige oppgavene som du kan bli utsatt for. Dersom du ikke har gjennomført denne treningen, vil du ikke være godkjent for den aktuelle graden av innsatspersonell som du tilhører.

Dersom ingen av de operative politifolkene i Norge gjennomfører den pålagte treningen, vil vi til slutt sitte igjen med et politikorps som bl.a. ikke kan bevæpne seg. De vil videre være mindre drillet i de nyeste teknikkene for pågripelse, massetjeneste og lignende.

Dersom alle operative mannskaper i politiet i Norge tar innover seg, og forstår, hvilken risiko de løper ved å delta på treningen som skal sikre publikum et best mulig politi, vil de sannsynligvis ikke delta på denne type treninger.

Med et politikorps som ikke er godkjent for å bevæpne seg, vil væpnede oppdrag måtte utføres av forsvaret. Forsvaret er dekket av yrkesskadeerstatning ved yrkesskader under trening. Dette er sikret gjennom Folketrygdlovens § 13-8.

Paradoksalt nok dekker sistnevnte paragraf også sivile som er innbeordret til tjenestegjøring i politiet. Følgelig kan politipersonell som samarbeider med personell i Politireserven oppleve å bli skadet under utførelse av oppdrag/øvelse. Den som tjenestegjør i politireserven har yrkesskadedekning, den politiansatte har det ikke.

Løsningen på denne problemstillingen er enkel; Folketrygdlovens §13-8 gis et tillegg i form av litra f): Ansatte i politi- og lensmannsetaten.

Ettersom de operative godkjenningene er ferskvare (har en holdbarhet på ett år), vil en oppegående stortingsrepresentant kunne fremme dette forslaget som et representantforslag.  Følgelig vil det hele være ordnet med et tidsløp på langt under ett år, under forutsetning at det blir godkjent i aktuell komité og deretter godkjent av Stortinget.

Jeg velger å tro at våre politikere ønsker et best mulig politi, og derfor legger til rette for best mulig sikring av de som til daglig arbeider med det plutselige og uforutsette.

Har du meninger om politiet?

• Send inn ditt bidrag til Politiforums debattkonkurranse. Konkurransen varer fram til 9. april.
• Debattinnlegget kan være på maks 4000 tegn, må ikke ha vært publisert andre steder og må signeres med fullt navn.
• Du sender inn på politiforum@pf.no 
• Vi kårer en vinner som får et gavekort på 5000 kroner. Det blir premie også til 2. og 3. plass.

Dersom du som operativ deltar i fremtidig trening for å opprettholde din IP-status uten å være forsikret mot mulig yrkesskade, kan du allerede nå rope ut svaret på det innledende spørsmålet: «Ærru iddiot eller?!»

Det er enkelt og greit: Ja.