Blikket

Blikket til den lille piken på skjermen kommer langveis fra. Helt fra Filippinene. Hun er ikke gammel, kanskje ti. Det har i seg en smerte langt forbi alt du kan forestille deg. Var det slik livet skulle begynne? Som et sexleketøy for perverterte mennesker bak en dataskjerm tusenvis av mil unna. Mennesker som betaler småpenger for å se henne lide.

«Beklager lille venn, vi har ikke kapasitet til å ta alle de som betaler for å se dine lidelser. Hadde vi bare hatt det, ville det ikke være penger i den industrien som misbruker deg og tusenvis av andre barn».

Blikket til jenta som var på fest med venner. Hun sitter på andre siden av kontorpulten i avhørsrommet. Hun drakk litt for mye alkohol, sovnet på en sofa. Våknet til en ungdomstid som skulle bli preget av at noen hadde forgrepet seg på henne, mens hun sov. Fornedret henne på verste måte, filmet det og lagt det ut på det formidable internettet. Til evig tid.

«Beklager. Du er nummer 98 som opplever det denne måneden, og vi har alt for få etterforskere til at vi kan få tatt tak i dette med en gang. Vi gjør så godt vi kan, men dette kan ta tid. Vi har fire ledige stillinger, men vi har ikke råd til å ansette folk».

Blikket til den gamle damen som på vei til butikken ble frarøvet vesken med alle pengene. Nøklene, bildene av barnebarn og oldebarn. Og, verst av alt, gifteringen til han som gikk bort så alt for tidlig.

«Beklager. Den patruljen vi har ute, er opptatt med et slagsmål mellom to ungdomsgjenger. De skal ta flere avhør på stedet, og blir ikke ledig før om et par timer».

Blikket til den unge mannen som bare skulle hjelpe kameraten som lå på gaten, etter å ha blitt slått ned, uten grunn. Det er farlig å bøye seg ned, så en ruset voldsmann kan sparke deg i ansiktet så kjeven brekker og fire tenner slås ut.

«Beklager, vi har ingen patrulje å sende. De er alle opptatt med presserende oppdrag. Det sitter to påtroppende politifolk inne på vakten, men de har ingen politibil å rykke ut med. Vi skal be dem om å gå til legevakten for å oppta din forklaring. Det kommer til å ta litt tid».

Blikket til den blodige sjåføren som sitter fastklemt bak et ratt etter å ha blitt påkjørt av en ruspåvirket sjåfør. Den rolige stemmen til brannmannen som er først på stedet:

«Sitt rolig, vi skal få deg ut. Politiets hundepatrulje er underveis for å søke etter den rusa sjåføren som stakk til skogs. Politibilen havarerte, så de sitter og venter på transport for å kunne komme hit og bistå oss».

Blikket til den gamle mannen som snublet ned i en våt og kald grøft, underveis fra institusjonen han er lagt inn på. Det er jo ikke der han bor. Han skulle bare gå hjem. Hjem til det huset han bygde for mange år siden. Hjem dit han hører til. Her i grøften er det mørkt og vått og kaldt. Skal det bli dødsleiet til en gammel hedersmann?

«Beklager, men begge patruljene er opptatt. Den ene hundepatruljen vi har, er opptatt med søk etter en savnet gutt. Vi skal be nabodistriktet om bistand, og varsle Røde kors hjelpekorps, men det kan ta litt tid».

Men det skal dere vite alle sammen: Vi skal bygge et beredskapssenter, og om et års tid får vi kanskje nye politihelikoptre. Det er kjempebra, men dere opplever nok ikke at det hjelper dere – i deres hverdag. Det er bare så forferdelig synd at de pengene som går til disse gode og viktige tiltakene tas av et budsjett som skulle vært øremerket de som skulle vært der – for dere.

Samtidig bidrar vi med flere millioner kroner til avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen. Dette er en «gevinst» som staten får, og som dere opplever konsekvensen av.

Videre har jeg hørt at sittende regjering fastholder at det dere opplever, er «tidenes satsing på politiet».

NB!

Sakene/hendelsene i teksten over er konstruert. Dessverre vil de likevel speile faktiske hendelser/saker i vår underfinansierte politihverdag. 

Mitt evinnelige mas om tilstrekkelig finansiering av politiet, er ikke noe som vil komme politiet som etat til gode. Politiet er et av samfunnets viktigste verktøy i kampen mot kriminalitet og i arbeidet med å sikre landets innbyggere en tryggere hverdag. Følgelig vil en riktig finansiert politietat være til innbyggernes (velgernes) beste.

Det samme gjelder kriminalomsorgen, påtalemyndigheten, domstolene, skoleverket, helsevesenet og forsvaret. 

Vår store utfordring er at «råmaterialet» er mennesker, og sluttproduktet er menneskeskjebner.

Dette er dessverre et materiale og et sluttprodukt som er svært vanskelig å få til å passe inn i bedriftsøkonomiske modeller.