Vi må få et budsjett som tar vare på de ansatte

Jeg ønsker å begynne med det viktigste, nemlig å berømme alle våre medlemmer for den innsatsen de gjør hver eneste dag. Tilbakemeldingene fra lokallagene våre og mediesakene som har vært i sommer, viser at situasjonen krever mye av hver enkelte ansatt i etaten. Like fullt løses samfunnsoppdraget på best mulig måte utfra de rammene og forutsetningene som finnes, og jeg er utrolig stolt av de ansatte i norsk politi.

Men nå må noe gjøres. Det er grenser for hvor lenge mennesker orker å stå i et slikt arbeidspress. Sykefraværet i politiet i har vært stabilt lavt lenge. Derfor er det grunn til bekymring når vi får tilbakemeldinger fra våre lokallagsledere om at sykefraværet mange steder er på vei opp. Særlig på mange etterforskningsavdelinger er arbeidspresset stort, og arbeidsforholdene på sikt helseskadelige. Jeg håper politikerne våre og arbeidsgiver viser at de tar signalene som nå er gitt gjentatte ganger på alvor, og om en måned bevilger et budsjett som gir en reell mulighet til å løse samfunnsoppdraget på en god måte – og samtidig tar vare på de ansatte i etaten.

Til tross for at det er blitt bevilget mer penger til justissektoren i statsbudsjettet de siste årene, ser vi altså at de pengene som kommer inn til politiet ikke er nok til å dekke de utgiftene som går ut. Flere av politidistriktene våre melder om stort minus i budsjettet og stillinger over hele landet holdes vakante for å spare penger. Jeg har blitt gjort oppmerksom på stadig flere saker i lokalmedia om tilfeller hvor politiet ikke rykket ut, selv om de som ble rammet av hendelsene opplevde politiets nærvær som nødvendig. Slike saker rokker ved tilliten til politiet.

I dagens politidistrikter, mange med lav bemanning og lange avstander, vil vurderingene om hvorvidt man skal sende en patrulje eller ikke i større grad enn tidligere dreie seg om hendelsen er så alvorlig at det er forsvarlig at det går på bekostning av politidekningen andre steder i distriktet. Hendelser veies opp mot hverandre. Dette er noe av konsekvensen ved å sentralisere etaten og fjerne lokalt tilstedeværende politi. For å komme nærmere publikum trenger politidistriktene flere folk til å løse samfunnsoppdraget. Fortsatt står 60 prosent av studentene som gikk ut fra Politihøgskolen i juni uten jobb i etaten. Jeg håper statsbudsjettet 2019 igjen vil fullfinansiere ansettelser av de nyutdannede politibetjentene. Vi trenger dem.

I tillegg til å kjempe for bedre økonomiske forutsetninger i etaten skal vi denne høsten ha en oppfølging av pensjonsavtalen som ble fremforhandlet i mars i år. Her er vi tett på.

Vi ser også at profesjonskampen tilspisser seg. Nylig ble det kjent at stadig flere politijurister ønsker å skille politi og påtale. Politiets Fellesforbund ønsker en utredning av praksisen før vi konkluderer. Vi ønsker en bred og variert kompetanse i etaten, og det er liten tvil om at alle deler av politi og påtale er viktig for rettssikkerheten vår. Men hvordan dette best organiseres er for tidlig å konkludere med.

Profesjonskampen har også tilspisset seg når det gjelder lederstillingene i politiet. Selv om vi ønsker ny kompetanse velkommen inn i politiet er det likevel slik at det er enkelte deler av etaten de med politiutdanning er best kvalifisert til å lede. At Politidirektoratet allerede har forskuttert i denne konflikten, og fortsatt presser lederstillinger vekk fra politistillinger med særaldersgrense og over på sivile stillinger, kan vi ikke godta. Dette mener vi i alvorligste grad rokker ved hvilken samfunnsberedskap vi skal ha i Norge.

Dette er en sak vi skal kjempe for til siste slutt. Det skylder vi våre medlemmer og samfunnet. Vi har en spennende høst foran oss.