Politiutdannede, og ikke jurister, bør lede politioperative enheter

Leder i PF Politistudentene, Martin Danielsen, stilte spørsmålet. «Er vi ikke gode nok?»  Han sier også. «En advokat har i mine øyne ingen forutsetning for å lede en politifagavdeling».

De samme tanker hadde vi også en gang i vår tid, men det er lenge siden. Noe er forandret til det bedre, men fortsatt er det en kamp som foregår. Spesielt ved ledelse av etterforskning.

Jeg har i min tid som politimann fått gleden av å være med på å skape noe operativt, både som leder for Beredskapstroppen, og som ansvarlig for beredskapsopplæringen for Utrykningsenhetene på Politihøgskolen. Denne opplæringen har nok, og vil nok også i fremtiden ha stor betydning for tilføring av kunnskap og ferdigheter i operativ polititjeneste. Blant annet for å mestre disse lederoppgavene.

På 60- og 70-tallet var ledelsen ved politidistriktet, utenom kontortid, delegert til vakthavende adjutant. Han var også den øverste operative leder og tok avgjørelser blant annet om bevæpning. Beslutning om bevæpning kan i dag blant annet treffes av operasjonsleder, eller politisjef, eller av den enkelte tjenesteperson når situasjonen krever umiddelbar innsats. Det som forundrer meg er hvorfor dette ansvaret ikke alltid kan legges til den tjenestemann/kvinne som har dette behovet og er i situasjonen. Han/hun må likevel stå ansvarlig for sin handling, og begrunne dette i ettertid. Er tilliten til denne politimann eller -kvinne som utfører handlingen ikke god nok? I så fall burde ikke våpen finnes i politiet.

I mange år har denne «skjulte» kampen mellom påtalemakta og politiet funnet sted. På begynnelsen av 80-tallet arrangerte Oslo Politiforening med leder Jon Kvikne åpne møter om politiet for presse og publikum. Hvor operativ ledelse i politiet var et heftig tema mellom påtalemakta og politiet. «Storoksen» Arve Solstad, sjefredaktør i Dagbladet (som i 2000 fikk Fritt Ords Hederspris), og høyesterettsadvokat Tor Erling Staff deltok aktivt i debatten. Fra politiet deltok blant annet Jon Kvikne, Kolbjørn Skjervengen og Leif A Lier i debatten. Med visse mellomrom har dette tema dukket opp uten at Storting og regjering har gjort noe med det.

Ved PHS er hovedområde nummer 5 i bacheloropplæringen etterforskning. Der står det følgende: «Hensikten med hovedområdet er at studentene skal tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og holdninger for å avdekke, stanse og etterforske straffbare handlinger. Hovedområdet skal omfatte hele straffesakskjeden. Straksetterforsking skal vektlegges.»

Er det da ikke riktig og rimelig at de som har denne kompetansen og dette som sitt arbeidsområde også er de som leder etterforskingen?

Det kunne ha gått veldig galt i Monika-saken. Påtalemyndigheten henla saken fordi de mente at den lille jenta hadde tatt sitt eget liv. Varsleren Robin Schaefer sa: «De sviktet ikke bare meg, de sviktet Monika og de sviktet hennes fortvilte mor Kristina, de sviktet politifaget, de sviktet det juridiske, og de sviktet ikke minst lederrollen.»

Til deg Martin og alle politifolk som har en drøm om en fremtid i politiet: Stå på. Dere vil sikkert nå de mål dere setter dere. Kunnskap om operativ polititjeneste kan ingen ta fra dere. Ha troen på det dere gjør. Skap åpenhet, trygghet og tillit til de dere skal jobbe sammen med og til de menneskene dere skal tjene.

Ta vare på dere selv og ta vare på hverandre.

Vi liker alle å si at vi lever i et godt og velfungerende samfunn. Gjør vi det? Mangler vi ikke noe av rettsikkerheten og sannheten om maktfordelingen mellom påtalemakta og politiet?