Henriettes melding til kollegene

Innlegget under ble publisert i den lukkede Facebook-gruppen «Kollegaforum:

Jeg må ærlig innrømme at jeg til tider blir både frustrert og lei meg når det gjelder diskusjoner angående rusreformen, spesielt i denne gruppen. Alle medlemmene er politiansatte, og som politi forventer jeg at man er voksen og oppegående nok til være saklig. Nylig delte et medlem en video av en kollega, der videoen var tatt ut av kontekst. Det burde vi alle være for gode til, uansett hvor uenige vi er politisk.

Politiet blir ofte kritisert i media, der media er raske til å trekke slutninger fra en kort video. Som regel har videoene bare vist en veldig liten del av hendelsen, og når man blir forelagt hele konteksten har det vist seg at politiet på ingen måte har gjort noe galt. Heller tvert i mot. Når vi som politi vet at dette skjer i media, bør vi etter min mening holde oss alt for gode til å gjøre det samme mot en kollega, spesielt i dette forumet her. La oss heller hylle de som gjør en god jobb.

Jeg er en person som er opptatt av ærlighet, åpenhet og jeg tror at mye kan bli bedre dersom man er villig til å både ta og få konstruktiv kritikk. Jeg tror det er viktig at folk har forskjellige meninger og at man har debatter rundt alvorlige problemstillinger. Det er også viktig at alle aksepterer og respekterer at man er uenige.

Men det er like viktig å være mottagelige for andres argumenter, og å gå i seg selv for å se om man bør gjøre en endring. Enten dette gjelder som individ, som partner, som kollega, som politietat eller som samfunn generelt. Vi er vel alle til syvende og sist opptatt av å være den beste utgaven av oss selv, en god venn, partner eller en god kollega?

Og er ikke alle i denne gruppen enige i at politiet skal være så bra og rettferdig som mulig, og at samfunnet og livet generelt skal være så godt som mulig i denne velferdsstaten vi bor i? Mulig jeg er naiv.

Når det gjelder rusreformen er jeg er helt enig i at enkelte grupper som rusreformen refererer til trenger hjelp fremfor straff. Men for at personene skal bli bedre er man avhengig av at hjelpen som tilbys faktisk fungerer. Det gjør den ikke per i dag.

Begge mine foreldre har det siste tiåret vært til behandling innenfor både rus og psykiatri, og jeg har lang erfaring som pårørende og vitne til at hjelpen ikke fungerer. Det å kjempe for en endring for at blant annet rusmisbrukere skal få hjelp, ligger meg derfor tett rundt hjertet og temaet engasjerer meg stort.

Jeg opplever at de fleste her inne, uavhengig av om man er for eller imot rusreformen, er opptatt av det samme; At det trengs en endring.

Derfor synes jeg også det er vondt å se at politikerne og andre debattanter bruker så mye tid, penger og engasjement på noe jeg oppriktig ikke forstår at kommer til å ha noen som helst effekt.

Det er godt mulig at det finnes gode tiltak i rusreformen som dekker dette, og at de som er for reformen har gode argumenter. Personlig har jeg ikke klart å finne de, men jeg er mottagelig for å høre dersom noen har det.

Det er som skrevet veldig på tide og bra at samfunnet setter fokus på rusmisbrukerne og ser på hvordan man kan hjelpe dem, men jeg kan virkelig ikke fatte hvordan de tiltakene som foreslås skal hjelpe. I høringen står det at målet er å gå «fra straff til hjelp».

Tanken er god, men før det i det hele tatt bør være en diskusjon rundt å endre straffen og å se på politiets arbeid med denne gruppen, bør man ikke heller erkjenne at hjelpen ikke fungerer og heller bedre dette? Det er veldig mange rusmisbrukere i alle politidistriktene, og jeg vil våge å påstå at nesten samtlige har vært innom helsevesenet for hjelp både en, to, tre, fire og fem ganger. Mange også flere.

Det er åpenbart at hjelpen som tilbys ikke fungerer, når nesten samtlige havner utpå igjen kort tid etter at de har fått hjelp.

På jobb har jeg gjentatte ganger sett at den ene etter den andre rusmisbrukeren havner på kjøret få dager etter at de har kommet hjem etter avrusning. Men hvordan kan man forvente noe annet? Som alle her inne vet bor som regel en rusmisbruker på et hospits eller en omsorgsbolig der flesteparten av naboene er rusmisbrukere.

Det er også ofte der de ruser seg og oppbevarer stoffet sitt, fordi politiet ikke er interessert i å oppsøke plassene. Der jeg jobber pleier vi i alle fall ikke å oppsøke disse stedene med hensikt og mål om å avdekke bruk og besittelse av narkotika hos rusmisbrukere. Nå skal jeg være forsiktig å si at dette gjelder alle politifolk, men i løpet av mine seks år på patrulje har jeg fortsatt ikke møtt noen som er ute etter å anmelde dette.

De jeg har jobbet med forstår at å anmelde de ikke hjelper, og at det som regel blir våre skattepenger som til slutt går til å betale for forelegget.

Men tilbake til hjelpen ikke fungerer. Hvordan kan man forvente at en rusmisbruker skal holde seg clean når de kommer hjem? Hjemmet deres er som regel midt i rusmiljøene. Slik hjelpen er lagt opp nå, forventer samfunnet at når personer er på sitt svakeste må de samtidig også være på sitt sterkeste for å bli bedre. Det går veldig sjeldent.

Moren og faren min sliter som nevnt med rus og psykiatri, og det har vært, og fortsatt er, en tøff kamp og en stor påkjenning å oppleve at hjelpen ikke fungerer. Det er som å se på at noen du er glad i kutter seg i hovedpulsåren og sakte blør ut foran øya på deg, og du får ikke hjulpet dem på noen som helst måte. De som er der for å legge på bandasje gjør det ikke, så du ser på at vedkommende blør ut.

Den lille hjelpen mamma og pappa har fått skyldes at de har en pårørende fra helvete som følger dem opp, og som maser på helsevesenet.

Flesteparten av de tyngste rusmisbrukere har ikke noen pårørende. Enten har de ikke hatt noen i utgangspunktet, eller så har pårørende gitt opp på veien. Og det forstår jeg at de gjør. Ingen av foreldrene mine har vært i situasjoner der politiet har vurdert om de skal straffes eller hjelpes. De er i kategorien som må hjelpes på lik linje som rusmisbrukerne som rusreformen referer til, og det er den samme hjelpen de tilbys.

Jeg synes det er vondt at politikere og andre bruker så mye tid og penger til den rusreformen som nå foreslås når den etter min mening ikke vil nå målet: Å hjelpe. Det er ikke noe tvil i at den gruppen rusreformen referer til trenger hjelp, men så lenge hjelpen ikke fungerer vil heller ikke rusreformen ha noen effekt. Da hjelper det ikke å dømme en rusmisbruker til hjelp fremfor straff.

Ved å gjennomføre og godkjenne rusreformen er jeg redd for at det bare går hardt utover ungdommen i samfunnet istedenfor. Det er ingen rusmisbruker som plutselig en dag våknet og bestemte seg for å være en rusmisbruker. Det skjedde gradvis, og det har ofte skjedd med de som ikke har vært fanget opp. Hvem skal fange opp ungdommen hvis ikke politiet kan det?

Det er mange som ikke skjønner hvorfor jeg gidder å engasjere meg og heller ikke skjønner hvorfor jeg gidder å bruke fredagskvelden på dette innlegget. Det kan jeg forstå, men jeg bryr meg oppriktig om dette temaet og jeg mener det er viktig å si sin mening høyt hvis man skal få til en bedring.

Jeg kan også ærlig innrømme at når noen hang ut en kollega uten å vite noe som helst om hendelsen, så satte det fyr på mitt bål…