Konklusjonen er like logisk som den er nedslående: Varslingsinstituttet er satt ut av spill
Det finnes ingen troverdig ordning for å håndtere varsler, skriver politioverbetjent Sjur Petter Michelsen.
Relatert til den såkalte «Monika-saken» i Vest politidistrikt konkluderte Riksadvokaten med at Robin Schaefer ikke hadde varslet i lovens forstand. Han hadde kun utført sin rapporteringsplikt. Riksadvokaten argumenterte for at selve varslingsinstituttet ikke var tiltenkt enkeltsaker, men var ment for systemfeil.
Det såkalte «narkovarselet» i samme politidistrikt omhandlet politiets håndtering av etterretningsinformasjon og eksemplifiserte beslutninger basert på denne. Varselet handlet med andre ord nettopp om påståtte systemfeil. Saken ble etter hvert håndtert av Politidirektoratet (POD) parallelt med at den ble etterforsket av Spesialenheten. Spesialenheten konkluderte med intet straffbart forhold etterfulgt av POD sin konklusjon: Ingen kritikkverdige forhold.
Det fremgår av POD sin sluttrapport at ettersom forholdene i varselet ble vurdert til ikke å være straffbare, så var de heller ikke kritikkverdige. POD satte altså likhetstegn mellom ikke straffbart og ikke kritikkverdig. Som en konsekvens av denne utledningen gjorde POD ingen egne politifaglige eller etiske vurderinger av den praksis beskrevet i varselet. Heller ingen egne faktaundersøkelser ble foretatt.
Riksadvokaten legger altså til grunn at varslingsinstituttet gjelder systemfeil, mens POD konkluderer med at systemfeil må være straffbare for å være kritikkverdige. Skal man legge lovforståelsen i disse to sakene til grunn har de to øverste nivåene i politi og påtalemyndighet opphevet varslingsinstituttets relevans som et korrektiv til det etablerte i alle underliggende virksomheter.
De to øverste nivåene i politi og påtalemyndighet har opphevet varslingsinstituttets relevans
Systemfeil vil regelmessig være kritikkverdige forhold som er forankret høyt i maktpyramiden. Denne makten må påregnes brukt til å trenere, fragmentere og omskrive varselet. Den instans som skal behandle varselet vil selv være en del av systemet og man kan således ikke forvente en habil sakshåndtering. Systemer består av mennesker med ulike bindinger til hverandre. Disse har praktisert dets rutiner og har internalisert systemets verdier og kultur. Refleksmessig vil de forsvare det etablerte og terskelen vil være høy for erkjennelse og refleksjon.
Læringsvegringen forsterkes av den kultur som i stor grad er rådende på ulike ledernivåer i norsk politi hvor kritikere oppfattes som motstandere, og fravær av ydmykhet er et kjennetegn.
Det er velkjent at risikoen for represalier øker jo større maktubalansen er mellom varsler og dem det oppfattes at varselet rettes mot. I realiteten vil dette ofte være forsvarsmekanismer iverksatt for å unngå omdømmetap. Det blir et uuttalt mål å ødelegge varslers troverdighet og derav indirekte varselets legitimitet. Dette kan skje subtilt ved antydninger om at varsler har manglende helhetsforståelse, ikke har forstått prioriteringene eller at han har vikarierende motiver. I tillegg vil han gjerne gradvis marginaliseres gjennom utestengelse fra arenaer hvor viktige beslutninger fattes. I andre tilfelle kan mottrekkene fremstå langt tydeligere i form av forsøk på karakterdrap og forflytning av varsler innad i virksomheten.
Skulle varselet likevel medføre endringer må det påregnes at sammenhengen mellom disse og varselet forsøkes tilslørt. Det vil gjerne bli uttalt at endringene allerede var planlagt før varselet eller at man var i en evalueringsprosess som uansett ville hatt endringer som resultat.
Konklusjonen er like logisk som den er nedslående: Justissektoren har ingen troverdig ordning på plass for varselhåndtering. I dag er dessverre media eneste instans som synes å kunne bidra til å belyse det Riksadvokaten mener varslingsordningen er til for – systemfeil.
Utfordringen er at man da er prisgitt medias tabloide vinkling av til dels kompliserte årsakssammenhenger. Men som et minimum løftes saken ut til en kontrollør som kan se saken fra borgernes perspektiv uten å være farget av systemets krav til nærsynt lojalitet. For i stor grad er det borgernes forventninger til politiet som må være gjeldende for hva som oppfattes kritikkverdig. Ettersom det er dem vi er til for.
