Trusler uten konsekvenser

Ifølge nrk.no 28. januar er dette status: Siden 14. januar har skoler rundt omkring i landet mottatt til sammen 190 trusler om skyting. Politiet ser svært alvorlig på sakene.

Bak denne konstateringen ligger det noen interessante poeng. Alvorligst av alle er at norsk politi ikke avslører avsenderne. Hva skyldes det?

Ingen vet om de er tenåringer og elever ved en eller annen videregående skole. Derfor benevner jeg dem «avsendere». Men deres IKT-kompetanse er så komplett at norsk politi håndterer meldingene med å gjenta «Politiet ser svært alvorlig på sakene.» Så langt har ikke politiet pågrepet eller maktet å stanse de eller dem som står bak meldingene.

Trusselspredningen har ingen konsekvenser. 

190 ulike meldinger synes likevel å avtegne et mønster av avsendere som fortsetter å spre meldingene. Mønsteret avtegnes slik: Ingen avslørt, politiet «ser alvorlig på sakene», stadig nye trusler, skoleverket har håndbøker med handlingsplaner, skolene trener ikke på skarpe situasjoner og de informerer uprofesjonelt. 

Opptatt av å berolige

Etter 20 år som lektor i videregående skole vet jeg at svært få av mine tidligere kolleger  har erfaring fra eller er trent i å håndtere skarpe situasjoner.

I norsk videregående skole arbeider det til sammen 26 500 miljøterapeuter, vernepleiere, lærere, lektorer, avdelingsledere og rektorer. Det absolutte flertallet av dem, på nasjonal basis, er opptatt av å berolige og snakke pent om det meste. Så også når de mottar ti-talls meldinger med trusler om skoleskyting.

Internt ved videregående skoler håndteres meldinger med trusler om skoleskyting ved at de holdes nær sagt hemmelig.

Ved en videregående skole jeg kjenner til, sørget rektor nylig for å gi beskjed til staben om at det ikke skulle snakkes om dagens trusselmelding. På nettet hadde elevene skaffet seg alle opplysninger om trusselen. Rektor skjønte ikke at elevene meget raskt var fullt informert om truslene, men de ansatte skulle altså ikke si noe.

Så dukket det lokale politiet opp. Staben fikk nok en gang en intetsigende beskjed uten noe vesentlig innhold. Men avsenderne ble ikke avslørt.

Sagt på en annen måte: Politiet kommuniserer dårlig og er så langt ute av stand til å få slutt på trusselspredningen. 

LES OGSÅ: Umulig å gjemme seg

Tempo og handlekraft

Dette konkrete eksemplet viser at det ikke er nok å ha rutiner og lokale håndbøker for krisehåndtering ved de enkelte skolene. Selvsagt må skoleansatte og politiet i full åpenhet stadig samtrene på håndtering av slike situasjoner. I en skarp situasjon er tempo og handlekraft helt avgjørende.

Det sier sitt når lærere i sin erfaringsmangel diskuterer hvilken side de skal slå opp på i håndboken. 

I tillegg avtegnes det et inntrykk av et inkompetent politikorps. Gjørvrapporten omhandler en helt annen situasjon, men det gjennomgående trekket i denne rapporten om «22. juli» er rapportens helt konkrete beskrivelse av politiets feil. Med denne rapporten friskt i minne er det ingen overraskelse at politiet «ser alvorlig på sakene» og at ansatte i skoleverket nøyes med å slå opp i sine håndbøker om krisehåndtering.

Inntil videre stiller et kompetent IKT-miljø med en bisarr form for humor, politiet og skoleverket i et dårlig lys. 

LES OGSÅ: - Utelater det faktum at narkotikamisbruk og omsetning er et alvorlig problem i norsk skole