Lederskap, samhandling og tillit

Politiets Fellesforbund (PF) fungerer som det viktigste talerøret for de fleste medarbeiderne og lederne i politietaten. Vi tar samfunnsansvar ved å ha meninger om hvordan politiet som etat best kan fylle sin samfunnsoppgave.

Vi mener det er samfunnet og demokratiets behov som mådefinere hva slags politi vi skal ha i Norge. 

De fleste har lagt merke til at vi har vært kritiske til sider ved politireformen. Vår kritikk har handlet både om gjennomføringen av reformprosessene, måten reformen ble solgt inn på og ikke minst retningsvalg for hva slags politi vi skal ha i framtiden.

Vi hevdet tidlig at dette så ut som en sentraliserings- og sparereform men ble kritisert for å være negative og vi ble feilaktig tillagt meninger som at alt var bedre før. At det i stadig sterkere grad synes å være forskningsmessig belegg for vår kritikk, synes ikke å gjøre særlig inntrykk på politisk nivå og virksomhetsnivå i etaten.

Autoritær detaljstyring

Det er etter min mening en fare for at historien vil kunne dømme gjennomføringen og resultatene av politireformen hardt.

Den har vært en øvelse i autoritær detaljstyring, pålegg ovenfra og manglende medbestemmelse etter avtaleverkets intensjoner.

En utgivelse fra NTNU og SINTEF fra januar 2018, (forskningsprosjektet NEXUS) konkluderer blant annet med at samordningsproblemene overhodet ikke er løst i beredskaps-Norge og at det brukes store summer på toppen. Ansvaret for beredskapen skyves nedover i organisasjonen, men pengene følger ikke etter.

Pengene når ikke fram til dem som står nærmest risikoen. Reformen oppleves som en spagat mellom politisk og byråkratisk ønsketenkning, for å sitere fra boken «Politireformer» av Sørli og Larsson.

Rettssikkerhet

Jeg har stor tro på at kvalitetsreformen skal kunne gjøre politiet dyktigere til å løse samfunnsoppdraget. Men kvalitetsreformen krever ny teknologi, metodeutvikling og ikke minst kompetanseheving.

At dette koster penger synes ikke flertallet på Stortinget å ha fått med seg. En del av dette er etterforskningsløftet.

Så langt synes ikke Stortinget å prioritere rettssikkerhet. Selv om «alle», med Riksadvokaten i spissen, roper et varsku, er man fornøyd med fragmentert politisk detaljstyring av en etat man ikke forstår. Resultatene taler for seg selv.

Politiet har tusenvis av motiverte, kompetente og lojale medarbeidere og ledere. Disse ønsker sterkt at politireformen skal lykkes, men mange har mistet motet fordi man ser hva som skjer i praksis.

Dette er de menneskene medborgerne er avhengige av. Dette er de medarbeiderne og lederne som stadig opplever dårligere arbeidsvilkår, en mer autoritær personalpolitikk med radikale tolkninger av regel- og avtaleverk, konsekvent til ugunst for den enkelte.

I tillegg er det slik at desto nærmere publikum man jobber, desto lavere er status, lønns- og arbeidsvilkår.

Skaper sinne

I sum skaper dette et sinne. Jeg lurer på hvem som har funnet ut at det er en god ide å gjøre arbeidsvilkårene til våre folk stadig dårligere når deres innsats og motivasjon trengs som mest? Når man er avhengig av noen, er det ikke slik at man bør møte dem med respekt?

Det er etatens medarbeidere og ledere som dag og natt sørger for at tilliten mellom politi og befolkning fortsatt er meget høy. Den tilliten er også Stortinget helt avhengig av.

Jeg er bekymret når jeg nå ser tendenser til lojalitetsforskyvninger og et konfliktnivå som ingen ønsker. Lojalitet oppstår der det er balanse og gjensidighet. Ikke der det er autoritær ensidighet. 

Stivbeint jus

Ledelse handler om å skape resultater gjennom andre. Vi trenger lederskap som tydelig viser at man har til intensjon å støtte og bakke opp de som skal skape resultatene.

Som tar vare på de som står i risiko og til dels umenneskelig arbeidspress i reformtider. Vi trenger ærlig politisk retorikk som det er mulig å tro på og ikke politisk visvas om «nærpolitireform» når det motsatte er intensjonen.

Og ikke minst: Vi trenger en statlig arbeidsgiver som søker samarbeid og samhandling med medbestemmelse etter Hovedavtalens intensjoner. Ikke som nå der alt virker å være basert på stivbeint jus og rå makt.

Vi har feil kurs. En kurs ingen ønsker. En kurs der mye energi går med til konflikter og ønske om å vinne over den andre parten. Nå også i domstolen.

Er det slik vi skal ha det? Bør det ikke være gjensidig tillit og samarbeid mellom demokratiet og dem som skal beskytte det?