Politiets håndhevelse av mishandlingsbestemmelsen

Denne studien er forankret i Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2014-2017 hvor Politihøgskolen ble bedt om å gjennomføre en evaluering av politiets håndhevelse av mishandlingsbestemmelsen for nære relasjoner.

Mishandlingsbestemmelsen ble innført i 2005 gjennom §219 i straffeloven (i dag §282 og §283). Undertegnede og Tore Andersen påtok seg oppdraget med å gjennomføre studien. I alt 43 politietterforskere, tingrettsdommere og statsadvokater har deltatt som informanter i dette prosjektet for å kaste lys over politiarbeidet.

Studien dokumenterer at mishandlingsbestemmelsen er svært utfordrende for politiet og rettsaktørene å håndheve.

Det er nærmest et helt liv som skal fanges inn i politiavhørene og da blir grensene for relevans vide. Selv trivielle dagligdagse hendelser kan vitne om et volds- og trusselregime hvis de settes i kontekst, og motivene bak hendelsene blir klargjort.

Intervjumaterialet viser interessante brytninger i forhold til utformingen av politiavhør og tiltalene.

Der noen tar til orde for å binde tiltalen opp mot en rekke konkrete enkelthendelser, argumenterer andre for en mer helhetlig beskrivelse av et mishandlingsforhold. Det er åpenbart nødvendig for straffesaken å fremstille en rekke enkelthendelser som tjener som eksempler på et mishandlingsforhold, men det bør ikke strande her.

For å dokumentere et regime bør det som ligger mellom enkeltepisodene synliggjøres. 

LES OGSÅ: - Personer utsatt for vold står i fare for å ikke få hjelpen de har behov for

Fire dimensjoner

Studien dokumenterer nærmest en eksplosjonsartet utvikling i antall anmeldte mishandlingssaker. Mange av politietterforskerne har i tråd med dette tatt opp den vanskelige ressurssituasjonen hvor antall etterforskere på flere tjenestesteder står i et sterkt misforhold til antall saker som skal etterforskes.

Her vises det til arbeidsmengden disse sakene krever, hvor det gjerne er repeterende og omfattende avhør av voldsutsatte, en rekke avhør i de voldsutsattes personkrets, tilrettelagte avhør, innhenting av til tider omfattende dokumentasjon fra eksterne aktører, med mer.

I den forbindelse tviler enkelte av informantene på om myndighetene forstår hva disse sakene krever, og føler at de offisielle uttalelsene om mishandlingssakenes prioritet nærmest er tomme ord.

Når politiet skal dokumentere et voldsregime, er det den psykiske volden, særlig i form av frykt, som må gjøres eksplisitt. I et voldsregime er hverdagen preget av vold, selv når den ikke utøves. Voldsutsatte innretter mye av sitt liv etter denne destruktive virkeligheten. I et voldsregime trenger ofte ikke utøveren å bruke særlig mye vold.

Små og til dels usynlige tegn for andre kan være nok til at de utsatte underkaster seg. Vedvarende psykisk vold går inn under mishandlingsbestemmelsen.

Forskningslitteraturen opererer med fire dimensjoner i den psykiske volden:

1. Angrep mot integritet og selvfølelse.
2. Tilbakehold av følelsesmessig støtte.
3. Trusler (både eksplisitte og implisitte).
4. Kontroll og frihetsbegrensning. 

Et problem med denne avgrensningen er at den ikke skiller normalitet fra ekstremitet. Selv i relasjoner som kan karakteriseres som gode, vil en kunne finne innslag av flere av disse formene. I et mishandlingsforhold derimot, oppstår ikke disse handlingsformene unntaksvis, men preger snarere livet for den utsatte. 

LES OGSÅ: Stadig flere kriminalitetsutsatte tar kontakt med støttesentrene

Kontroll

Problemstillingen om hvor grensene for det straffbare skal trekkes når det gjelder psykisk vold er utfordrende både for politiet og de øvrige rettsaktørene. Det som synes helt klart er at handlingene i sum må kunne utgjøre et regime.

For eksempel er ikke verbale angrep straff bare som enkeltstående handlinger, men de er det hvis de er en del av et undertrykkende regime.

Det er først og fremst vedvarende frykt som fremstår som kjernen i den psykiske volden, slik både rettskildene og informantene i denne studien uttrykker det. Samtidig er det ikke mulig å avgrense hvilke konkrete handlinger som gjøres til gjenstand for oppmerksomhet i politiavhørene.

Handlingene må alltid vurderes i en kontekst. Selv dagligdagse og trivielle handlinger, som isolert sett ikke fremstår som straffbare, kan underbygge et regime. For eksempel en kvinne som fortalte politiet at hun satt på nøyaktig den samme siden av sofaen slik ektemannen ønsket det da han kom hjem.

Slike fortellinger kan bekrefte mannens totale kontroll over henne, og dermed eksemplifisere et regime når det sees i lys av andre destruktive handlinger i relasjonen.

Psykisk vold

Psykisk vold i familieforhold handler også om barn som lider under den ene forelderens overgrep mot den andre (eller begges angrep mot hverandre) uten selv å bli fysisk berørt.

Denne formen for psykisk vold i nære relasjoner har i økende grad fått politiets oppmerksomhet, og har blitt spesielt tydeliggjort med en større plass i det strafferettslige sporet mot familievold. Det samsvarer med forskningen som kan dokumentere at det er en veldig belastning for et barn å se og høre sin(e) nærmeste omsorgsperson(er) bli mishandlet.

Psykiske overgrep setter ikke de samme sporene som de fysiske, og det er langt lettere å gi alternative forklaringer til beskyldninger politiet konfronterer en angivelig utøver med. Vurderinger av psykisk vold er for utenforstående i større grad et spørsmål om tolkninger enn når det gjelder fysisk vold.

Derfor blir fysisk vold en slags «inngangsbillett» for å straffeforfølge også den psykiske delen av et mishandlingsregime. Den psykiske delen blir med andre ord hektet på den fysiske. Mye taler for at loven eksplisitt burde uttrykke at det er gjentakende og systematisk psykisk vold som søkes straffesanksjonert.

Gjentakende mishandling viser seg å være krevende for politiet å bevise, og årsakene til det ser ut til å være mangfoldige. Først og fremst knytter bevisutfordringene seg til familievoldens typiske karakter; overgrepene foregår i det skjulte, selv for nærstående av familien i mange tilfeller.

Voldsutsattes skamfølelse, lojalitet overfor og frykt for overgriper svekker også mulighetene for andres innsyn. 

Store bevisutfordringer

Bevisutfordringene må også bryne seg på det faktum at det meste som foregår i et mishandlingsregime ofte ikke gir synlige skader. Politipatruljenes arbeid tillegges en betydelig vekt i denne sammenhengen. Patruljene står i en særstilling for å kunne dokumentere mishandling fordi de ankommer åstedet gjerne rett etter en hendelse, der sporene er ferske og de utsatte ofte villige til å forklare seg.

Bevisbildet knytter seg i betydelig grad også til oppfatninger av voldsutsattes troverdighet. Igjen er det de typiske trekkene ved vold i nære relasjoner som spiller en sentral rolle her.

Det faktum at voldsutsatte ofte går tilbake til overgriper kan lede noen til å tro at den voldsutsatte ikke har levd i noe regime. Derfor er det viktig at domstolene opplyses om utbredte mekanismer og psykologiske bindinger i mishandlingsrelasjoner. Når bevisbildet er krevende å frembringe blir naturlig nok mange saker uoppklart og henlagt. Det er riktignok ikke hele sannheten. Hvis politiet oppfatter § 219-sakene som håpløse i utgangspunktet blir arbeidsinnsatsen gjerne deretter.

Mishandlingssakenes strafferettslige suksess er i stor grad avhengige av at politiet er villig til å lete og grave etter bevis. Intervjumaterialet avslørte at disse straffesakene prioriteres nokså ulikt på forskjellige tjenestesteder. Oppklaringsprosenten i denne studien ligger på rundt 35 prosent på landsbasis. Rundt 70 prosent av alle sakene henlegges.

Studien dokumenterer at selve kjernen i § 219 lett glipper i etterforskningen. Det er først og fremst de konkrete fysiske overgrepshendelsene som politiet mestrer å dokumentere; i mindre grad avdekkes det mer diffuse som knytter seg til et volds- og trusselregime, særlig den psykiske siden av mishandlingen. 

LES OGSÅ: Partnervold-saker øker: - Vold kan læres. Vold kan arves