Forslaget om avkriminalisering bør gjelde alle

Politimester i Vest politidistrikt, Kaare Songstad gir god anerkjennelse til Rusreformutvalgets rapport og påpeker at politiet må tørre å tenke nytt og bli utfordret på eget fagområde. Songstad støtter at rusavhengige skal få hjelp og ikke straff, men advarer mot en avkriminalisering av andre enn tungt rusavhengige. Videre skriver Songstad at den største svakheten i utvalgets rapport er at oppfølging skal være frivillig og helt uten konsekvenser og sanksjonsmuligheter. 

Dersom Stortinget skal fatte et endelig vedtak om modell for rusreformen basert på en slik innstilling, vil rusreformen likevel ikke bli vår tids største velferdsreform. Det meste vil bli som før.

Songstad skriver at Vest politidistrikt frykter at dersom utvalgets forslag vedtas, så vil det føre til endrede holdninger og økt bruk av narkotika. 

Songstad peker på politiets tilnærming de siste fem årene med bekymringssamtaler, oppfølging i samarbeid med kommunale aktører, påtaleunnlatelse med vilkår og at dette har gitt gode resultater. 

LES OGSÅ: Som politimester må jeg advare mot konsekvensene av avkriminalisering

Det er liten tvil om at modellen i Bergen har vært blant de bedre i Norge, under kriminaliseringsregimet.

Når det kommer til modellen med tvungen hjelp for å slippe sanksjoner og straff, er det viktig å spørre seg hvem de gode resultatene gjelder for. 

Temaet ble tatt opp på Rusreformutvalgets eneste konferanse under sin utredningsperiode. Konferansen het «Hva med barn og unge under rusreformen» og der ble nytten av ruskontrakter og straffetiltak problematisert. Korus, Oslo har gått gjennom konsekvensene av ruskontrakter og funnet at de som kommer godt ut av det er de som uansett ikke ville fått problemer med sin rusmiddelbruk. De som ikke kommer godt ut av det, er de som hadde nok problemer fra før. 

Forskningsgrunnlaget som utvalget har gjennomgått gir ingen grunn til å frykte økt bruk av narkotika som følge av at samfunnet slutter å straffe. Likevel har Songstad rett i at det vil føre til endrede holdninger. For at straffepraksisen har en normdannende effekt, det er ikke til å komme fra.

Praksisen har skapt en holdning om at de som bruker andre rusmidler enn alkohol, gjør noe så galt at de skal påføres pine om de ikke tar imot hjelp til å slutte med det umiddelbart. Denne normdanningen har ført til at brukere av alternative rusmidler utsettes for stigma, straff og utstøting også i nærmiljøet. Fordi dette anses som samfunnsgavnlig i befolkningen så lenge myndighetene påfører straff.

Trusselen om straff og sanksjoner skaper tilleggsfunksjoner for rusmiddelbruken, som gir motsatt effekt enn frivillige forebyggende hjelpetiltak. Trusselen stimulerer for spenning, tilhørighet, frihet og protest. De færreste unge som er i ferd med å få problemer med rusbruken, våger å kontakte voksne tillitspersoner fordi de frykter å bli møtt med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff. 

Det finnes ingen grunn til å frykte at mindre straff og sanksjoner fører til økt bruk. Straff og sanksjoner er unyttige verktøy i forhold til utbredelse og hindrer folk i å søke hjelp.

Blant regjeringens uttrykte målsetninger med rusreformen er nettopp avstigmatisering og at flere med rusproblemer skal få hjelp.