Politihøgskolen må ikke ligge i Oslo by

For tiden pågår det to debatter om fremtiden til Politihøgskolen (PHS). Den første dreier seg om politiutdanningens innhold og størrelse, den andre om behovet for å bygge en ny PHS. Jeg følger begge med interesse.  Behovet for ny PHS vel anerkjent og allerede under Stoltenberg II-regjeringen ble det gitt oppdrag om å finne tomt til ny skole. 

At nåværende regjering har åpnet opp for at en ny PHS kan lokaliseres utenfor, men i nærheten av Oslo, er etter mitt skjønn en riktig avgjørelse.

Jeg leste med interesse innlegget til nåværende rektor ved PHS, Nina Skarpnes, og politimester i Oslo og tidligere rektor ved PHS, Hans Sverre Sjøvold, der de ensidig argumenterte for at PHS måtte ligge i Oslo. Det var skuffende lesning, og da først og fremst fordi de tilsynelatende konkluderer uten å drøfte en rekke sentrale premisser for PHS’ virksomhet.

PHS skal ved siden av å utdanne nye polititjenestemenn og kvinner, videre- og etterutdanne alt personell i politiet. Dette innebærer blant mere å gi tilbud innen all operativ virksomhet i politiet. Det skrives og snakkes mye om den «skarpe» delen av beredskapen mot terror, og langt mindre om den rollen politiet har i den sivile beredskapen og i redningstjenesten. I høringene til instruksen om redningstjenesten påpekte de aller fleste aktørene innen redningstjenesten behovet for øvelse, øvelse for samhandling og samvirke.  Samtidig pekte de på PHS som den som burde ha ansvaret for å kurse og øve.  Det krever fasiliteter.

Tidligere i år leverte Lystad-utvalget sin rapport om politi- og lensmannsetatens kapasitets- og kompetansebehov de nærmeste ti-årene. Rapporten som var en bestilling fra Justisdepartementet, konkluderte blant annet med at politiet må få større andel av sivile kompetansetyper enn politiutdannede for å kunne møte nye utfordringer i kriminaliteten. Det foreslås å gi de sivile studentene et årsstudium med politispesifikk opplæring før jobbstart i politiet.

Også i dag er det mye sivil kompetanse i politietaten, noe som gir en bred analytisk tilnærming til kriminalitetsbekjempelsen. Det er nødvendig, og det er bra at utvalget ønsker å få dette inn i mer styrte former. Men det er helt vesentlig at sivil kompetanse ikke må gå på bekostning av grunnfjellet: den grunnleggende politiutdannelsen som gir den norske generalisten. Kjerneoppgaven i politiet er beredskap og operativt politiarbeid. Med hardere kriminelle miljøer, terror og kriser har disse oppgavene fått økt betydning og det må få konsekvenser for utdanningen. Det mest sannsynlige er at det er generalisten som er den som eventuelt først møter terroren, ikke de spesialtrente i beredskapstroppen.

I parallell med utviklingen i det kriminelle miljøet, er det endringer i studentmassen på PHS. I motsetning til tidligere har de fleste av dagens studenter ikke gjennomført førstegangstjeneste. Det innebærer at de blir introdusert til skytevåpen først når de begynner på PHS. Pistolskyting og annen våpenbruk krever ferdigheter som det tar tid å bygge opp. Derfor må det legges bedre til rette for at studentene over tid skal kunne trene ferdigheter og bygge opp fortrolighet med å bære våpen. Korte kurs bygger ikke fortrolighet – pistolen blir et fremmedelement. I parallell med redusert våpentrening diskuteres det om politiet skal bevæpnes permanent, og det er nettopp besluttet en permanent bevæpning på spesielt utsatte steder (punktbevæpning). En nødvendig konsekvens av mer bevæpnet politi er mer våpentrening.

Andre operative ferdigheter må også få mer tid i utdanningen. Julia Alvær, student ved PHS, har stilt spørsmål om akademiseringen av PHS har gått for langt. I et debattinnlegg i april i år viste hun blant annet til at faget arrestasjonsteknikk var redusert fra 70 til 48 timer, en reduksjon på over 30%. Utrykningskjøring og bruk av uniformert bil er et annet tema som må tillegges mer vekt. Jeg selvsagt klar over at mye av kriminaliteten endrer form, at det kreves annen og ny kompetanse, men det må aldri glemmes at polititjenestemenn og kvinner må forberedes på å møte mennesker i ulike situasjoner og at de derfor må øves i operative ferdigheter.  Evne til mestring gir trygghet, en trygghet som kan hindre at situasjoner eskalerer.

De akademiske kompetansekravene, både dagens og de som Lystad-utvalget fremhever, setter ingen spesielle krav til utforming eller geografisk plassering av en ny PHS, annet enn at skolen bør ligge innenfor dagpendleravstand til hovedstaden for å hindre kompetanseflukt fra dagens ansatte.

Politihøgskolen har flere ganger påpekt viktigheten av å integrere de praktiske og de akademiske fagene på en bedre måte enn det som gjøres i dag. Det setter krav til at en ny skole har øvingsanlegg og øvingsarealer som ligger tett på hverandre. Øvingsarealene må kunne ivareta skyting, bilkjøring og annen operativ trening som krever plass og genererer støy.

Massetjeneste er et annet eksempel på en aktivitet som må trenes og som er arealkrevende. Den type aktivitet vi snakker om her er støyende og passer ikke inn i et bymiljø. Det er nærliggende å vise til beredskapssenteret på Taraldrud og naboenes reaksjoner. I tillegg er en øvingsarena arealkrevende noe som innebærer at det vil være en stor kostnadsdriver om det legges i et pressområde. Etter det jeg forstår er kostnaden på Oslo kommunes anbefalte tomter til ny politihøgskole på 25.000 kroner kvadratmeteren. Utenfor Oslo er kostnaden på relevante tomter rundt 80% lavere.

En beslutning om å bygge ny politihøgskole kan tas i 2018. Det er to hensyn som må ivaretas med tanke på plasseringen:

For det første må skolen ligge i et bymiljø med god tilgang på offentlig kommunikasjon og innenfor dagpendleravstand til Oslo, og for det andre må det være tilgang til en øvingsarena i umiddelbar nærhet.  

Det er på høy tid å bygge en ny PHS.  Skulle konklusjonen bli at Politihøgskolen forblir på nåværende lokalisering, er det vanskelig å tolke dette annerledes enn at de politispesifikke fagene er nedprioritert i forhold til de akademiske fagene. Etter mitt skjønn en farlig vei å gå.