Tillit koster!

Politiforum publiserte tidligere i høst resultatene av en spørreundersøkelse de hadde sendt ut om tillit, ledelse og fryktkultur. Sju av 10 opplever økt arbeidspress, seks av 10 opplever fryktkultur og seks av 10 har tenkt på å slutte. 

Da er ikke problemet selve undersøkelsen, men om dette tas nok på alvor fra alle som kan gjøre noe med det.

Svensk politi sto i en lignende situasjon for ti år siden. Økt arbeidspress, opplevelsen av manglende ryggdekning, økt «HR-ifisering» og dårlige lønns- og arbeidsvilkår, skapte stor frustrasjon. Der rakk flere ansatte å slutte før det ble tatt på alvor. 

Nå går den svenske justisministeren ut og sier at de skulle ha startet sin økte satsning på politiet for 10 år siden, før de tilstandene vi ikke ønsker å sammenligne oss med startet.

Er vi bedre rustet i Norge? Ja, fordi vi har snart 500 nyutdannede politifolk som kan starte i morgen. De snart 500 som har gått tre år på Politihøgskolen for å deretter starte i barnehager, skoler, i kriminalomsorgen og i butikk. 

Og ja – fordi vi kan lære av Sverige. Vi trenger ikke begå samme feil.

For å få til dette trengs en skikkelig satsning på norsk politi. Årets statsbudsjett ble nok en gang en skuffelse. Vi har ikke mistet forholdet til summer, men når 1,5 milliarder av årets budsjett går til å dekke lønns- og prisveksten, og vi allerede er på underskudd i årets budsjett til tross for nedtrekk på politistillinger, så blir det ikke mye igjen for å dekke det som regjeringen legger frem som sin satsning.

Når regjeringen lover at dette både skal demme opp for svenske tilstander, øke datasatsingen, styrke jobben mot vold og overgrep mot barn, kostnadsdekke de 20 nye polititjenestestedene som nesten ingen vil ha, eller lage en politiutdanning i Alta som få skjønner hvorfor, så er dette med på å svekke tilliten til norsk politi.

Nå forventer jeg ærlighet fra politisk hold om ambisjonsnivå og realitet. Det er ikke det som presenteres nå.

Og når det loves bort et politi som ikke er fullfinansiert, er det de ansatte som må ta regningen. Med å jobbe enda mer, oftere, og med flere oppgaver. 

Ledere og tjenestekontorer står i en spagat og skal levere med færre folk på flere oppgaver. Da skvises arbeidstidsbestemmelsene (ATB) til det ytterste, langt utenfor det vi som forhandlingspart var med på da vi fremforhandlet denne særavtalen.

Bestemmelser som er ment for ekstraordinære hendelser benyttes nå i den daglige driften. 

Derfor hadde vi ikke annet valg nå enn å si opp ATB til reforhandling. Så vi får gått gjennom bestemmelser, praktisering og tolkninger på nytt, for å sikre bedre forutsigbarhet for våre medlemmer. Vi kan ikke fortsette som vi gjør nå.

ATB ble i sin tid fremforhandlet fordi vi hadde for lite bemanning, med en tanke om å ikke måtte trenge så omfattende unntak fra arbeidsmiljøloven når vi ble nok folk. Sånn har det ikke blitt. Det kan ikke være de ansattes HMS og vern som skal betale for at politiet ikke er satset nok på. Det kan ikke være de ansattes samvittighet som det spilles på og skal gjøre at det går bra, med meldinger som:

«Kollegaen din trenger hjelp, meld deg på overtid!»