Den ekstreme redningsaksjonen

Onsdag 10. april i år går det galt for turfølget på tre. På vei nedover Åselidalen utenfor Bodø, sklir en av dem, en nederlandsk student i 20-årene, på det glatte underlaget. De to kameratene hans ser maktesløse på at mannen forsvinner ned en bratt skrent og blir borte.

Når nødtelefonen kommer inn til politiets operasjonssentral kort tid senere, blir det slått full alarm. Redningshelikopteret SAR Queen er raskt på vingene. To av politiets hundeførere rykker ut, og frivillige i Alpin redningsgruppe blir varslet.

– Våre hundeførere kom fram kort tid etter SAR Queen. Det er ekstremt bratt i området, med så mye som 40 graders helling, og der kameratene gikk ned, var det en elv som går over i fossen Åselifossen. Helikoptermannskapene meldte om at de så slepespor som gikk inn i et fosseinnløp med kraftig vannfall, forteller politiførstebetjent Vegard Kristiansen.

Han var politiets søksleder under oppdraget, og beskriver forholdene på stedet som ekstremt tøffe.

– Vannmassene var store, og tok med seg små og store isklumper ned i fossen. Det var stor usikkerhet knyttet til skredfaren. Da mørket kom, ble det enda farligere. Vi vurderte at vi måtte avbryte søket og komme tilbake dagen etter, sier han.

Kristiansen visste det ikke da, men dette var starten på en av de mest krevende oppdragene han noensinne har vært med på.

Stor turistøkning

De siste årene har Nord-Norge, med fylkene Nordland og Troms i spissen, opplevd en stor turistboom. Både målt i antall overnattingsdøgn og antall ankomne gjester, ligger 2024 an til å bli et nytt rekordår, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Svak kronekurs gjør det mer attraktivt for både nordmenn og utlendinger å feriere i Norge, og felles for mange besøkende til Nord-Norge, er at de tiltrekkes av den bildeskjønne naturen de to fylkene kan tilby. 

Men ikke alle turistene er like godt forberedt på hvor ville og uforutsigbare vær- og føreforholdene i nord også kan være.

– Det er en veldig brutal natur her. Så ser vi at noe av det som går igjen er at riktig utstyr og bekledning ikke bestandig er på plass. Vi har dessverre også dødsfall, sier Kristiansen.

Han peker på det populære turistmålet Reinebringen i Lofoten, hvor flere mennesker har omkommet i ulykker og enda flere har måttet bli reddet ned de siste årene.

– Nordland politidistrikt har en økning i slike redningsoppdrag, sier Kristiansen.

Tall fra Hovedredningssentralen (HRS) i Nord-Norge, viser at antallet landredningsaksjoner i Nordland har økt fra 296 i 2018 til 410 i 2023. Økningen har fortsatt inn i 2024. Politidistriktets egne tall for loggførte redningsoppdrag, viser en økning fra 215 til 290 oppdrag i perioden 2017 til 2023.

– Antall oppdrag i Nordland politidistrikt har variert litt fra år til år, men har vist en svak økning de siste årene. Det er dermed vanskelig å dra noen entydige konklusjoner om utvikling bare ut fra statistikken, sier visepolitimester Arne Hammer i Nordland.

Han sier distriktet imidlertid har hatt flere redningsaksjoner de siste årene som har innbefattet turister, og som er knyttet til fritidsaktiviteter.

– Flere av redningsaksjonene har også vært lokalisert til svært krevende terreng. Det er nok ikke tvil om at manglende lokalkunnskap, dårligere utrustning til vanskelige turer og dårligere vurderinger av vær og føre har vært en medvirkende årsak på flere av redningshendelsene, sier Hammer, som understreker til at distriktet også har hatt flere alvorlige hendelser som involverer egne innbyggere.

Tett samarbeid

Det er HRS som har det overordnede ansvaret for redningsaksjoner, mens det operasjonelle ansvaret for landredningsaksjoner rutinemessig delegeres til lokalt politi – omtalt som lokal redningstjeneste (LRS).

Under redningsaksjoner på land, kan politihundene spille en nøkkelrolle. Det er derfor ikke tilfeldig at mangeårig fagleder for hundetjenesten i Nordland, Kjell Johnsen, har stått i spissen for å utvikle redningskompetansen i politidistriktet.

For mange år siden så politioverbetjenten behovet for å strømlinjeforme samarbeidet mellom redningshelikopteret og hundeførerne i distriktet.

– Nordland er et veldig stort politidistrikt, med 82 mil fra nord til sør. Avstanden mellom Oslo og Trondheim er til sammenligning 50 mil. Vi har bare åtte politihunder i hele Nordland, og behovet for å komme oss raskere ut har vært stort, sier Johnsen.

Han peker på at det kan ta opptil sju timer å kjøre til Lofoten, mens redningshelikopteret er der på en drøy halvtime.

Etter et utall øvelser og aksjoner sammen med mannskaper fra redningshelikopteret, så Johnsen hvor mye tid som kunne gå tapt i den første fasen etter at alarmen gikk – tapt tid som kan være forskjellen på liv og død.

– Varslingsfasen tok for lang tid. Det ble for mange ledd og vurderinger, og det hendte at redningshelikopteret hadde flydd da hundeførerne kom fram. Det ble åpenbart at politiet måtte tilpasse seg deres utrykningstid, og ikke motsatt, sier faglederen.

– Redder liv

Når det oppstår en situasjon som blir vurdert som en akutt redningsaksjon, blir det utført en SAR-varsling til nødetatene og hovedredningssentralen. I Bodø, hvor både redningshelikopteret har sin base og politiet sitt hovedsete, har det i tillegg blitt etablert en særordning hvor helikoptermannskaper og hundeførere tidlig blir varslet for å kunne koordinere innsatsen.

– Når alarmen går, blir alle hundeførerne ringt opp samtidig. Da blir de koblet direkte opp i en konferansesamtale med fartøysjefen på redningshelikopteret, slik at de vet hva slags politiressurser som er på vei som de kan bruke. Hvis ikke annet blir avtalt, skal alle hundeførerne rykke ut, sier Johnsen.

Som en del av samarbeidet, har også hundene og hundeførerne eget seletøy hos redningstjenesten. Redningstjenesten sertifiserer også utstyret en gang årlig.

– Vi har også egne hjelmer og headset for å kommunisere i helikopteret, noe som har vist seg å være en viktig detalj for å kunne kommunisere problemfritt i mye støy. Vi trener også så mye sammen med dem at vi kan heise oss ned fra helikopteret alene, uten mannskaper fra redningstjenesten trenger å være med. Dette sparer vi masse tid på, og er særlig viktig under snøskred, der hvert minutt teller, sier Johnsen.

Vurderingen støttes av visepolitimesteren, som peker på at dagens samarbeid fungerer veldig bra.

– Vi har dedikerte og flinke hundeførere som strekker seg langt for å finne optimale løsninger for å redde liv. I tillegg er vi så heldige at vi har redningshelikoptret lokalisert i Bodø som legger til rette for samtrening med hundeførerne, slik at de på en svært effektiv måte kan settes direkte ut i søk fra luften, sier Hammer.

Også han trekker fram snøskred som hendelser hvor særordningen er spesielt viktig.

– Totalt sett er jeg ikke i tvil om at denne ordningen har vært med på å redde liv!

Nåla i høystakken

Samhandlingen mellom redningstjenesten og politiet gjorde seg gjeldende da redningsmannskaper igjen rykket ut torsdag 11. april. Da politihundene og hundeførerne ble fløyet inn med helikopter, var allerede frivillige mannskaper fra Alpin redningsgruppe på plass. 

Disse mannskapene, med spisskompetanse på fjell og fjellsikring, ble fløyet inn først, for å vurdere faren og etablere sikring i fjellsiden.

Et overheng med is, som det hadde gått ras fra den første dagen, ble vurdert som enda mer ustabilt og farlig, ettersom både temperaturen og vannføringen hadde økt. Fossen som mannen hadde forsvunnet inn i, forsvant inn under et rundt 150 meter langt strekk av tykke snø- og ismasser.

– Det var et håp på dag to om at mannen kanskje var i live, for vi visste ikke hvordan det så ut under snøen og isen. Det kunne være tørre områder eller luftlommer han kunne overleve i, sier søksleder Kristiansen.

En politihund fant tidlig en ryggsekk under vannet i fossen, som etter nærmere undersøkelser viste seg å tilhøre savnede. Ryggsekken var ikke mulig å se med det blotte øye. Og eieren av ryggsekken var ikke å finne.

– Det var nåla i høystakken, sier Kristiansen.

– Vi fikk treff både på hundesøk og på recco-søk, som slår ut på sendere, metaller eller mobiler, men med de forholdene vi jobbet under var det vanskelig. Vi visste ikke hva vi traff eller hva som lå under isen. En annen faktor var at savnede kunne bli flyttet på av vannmassene som presset nedover, fortsetter han.

Tykkelsen på snø- og islaget var opptil 7-8 meter, og sondestengene var altfor korte til å komme seg gjennom. Redningsmannskapene måtte grave seg gjennom flere meter med tettpakket snø og is for å kunne bruke stengene. Det var et beinhardt arbeid.

For hvert hull ble en av mannskapene heist ned med hodet først og en kraftig lykt for å lyse inn i de frådende vannmassene.

– Men det var bom på begge de to hullene vi gravde oss ned i, sier Kristiansen.

I langvarige redningsaksjoner kommer man etter hvert til et punkt hvor oppdraget endrer karakter, og går over til å bli et søk etter antatt omkommet (SEAO). Denne beslutningen, som gjøres i samråd med lege, ble tatt på formiddagen torsdag 11. april i år.

– Vi skjønte av hullene vi gravde at det her ikke var mulig å overleve, sier søksleder Kristiansen.

Handler om sikkerhet

Når redningsaksjoner går over i en SEAO-fase, endres organiseringen for mannskapene. Da trekker HRS seg ut, mens søket ledes videre av det lokale politidistriktet. Det er opp til politidistriktet, i samråd med nasjonal SEAO-koordinator, å gjøre vurderinger om hvor mye ressurser man skal bruke for å finne den omkomne.

– I denne aksjonen ble mye av ressursene videreført fra redningsaksjonen. Dette var et stykke fra veien på vinterstid, og det ville ta lang tid å gå i snøen. Politiet ba om transportbistand med redningshelikopter for å fortsette å lete etter mannen, sier Rune Danielsen, som er operativ inspektør ved HRS i Bodø.

På stedet var det opp til søksleder Kristiansen, i tett dialog med øvrige redningsmannskaper, å ta den endelige beslutningen om når nok var nok. Med i vurderingen er også hensynet til sikkerheten.

– Hvor lenge vi skulle holde på, var et tema. Det ramlet is ned i området, og vi jobbet hele tiden med tau. I perioder også med stegjern. Spesielt på morgenen var det veldig glatt, sier politiførstebetjenten.

Han sier dette oppdraget er et godt eksempel på at mannskapene må ha full fokus.

– Denne type jobb innebærer en viss risiko. Jeg skal ikke si at vi ikke tar sjanser, for det gjør vi nok for å komme i mål, på samme måte som under skarpe oppdrag. Men vi må sette sikkerheten først. Vi skal ikke komme i den situasjonen at vi blir alvorlig skadd selv, sier han.

Underveis i redningsaksjonen ble det gjort kontinuerlige sikkerhetsvurderinger.

– Vi tenkte på hva vi skulle gjøre, og hvordan vi skulle gjøre det, og på hvilke konsekvenser det ville få om vi flyttet oss. Det var områder vi ikke lette i, fordi det for oss framsto som en for stor risiko. Samtidig er vi som jobber på slike oppdrag skrudd sammen på en slik måte at vi ønsker å få en løsning og gjøre de etterlatte trygge på at vi gjorde det vi kunne innenfor de rammene vi hadde, sier politiførstebetjenten.

Visepolitimester Hammer understreker at det ikke skal være tvil om at mannskapenes sikkerhet er et «svært viktig element» i et hvert redningsoppdrag.

– Uten at vi her skal referere til konkrete tiltak, så skal mannskapene alltid ta i bruk risikoreduserende tiltak der det er nødvendig og der det er mulig. Nordland politidistrikt er et veldig langstrakt politidistrikt og støttemannskaper er ikke nødvendigvis lett tilgjengelig. Dette er et viktig bakteppe for de operasjonelle vurderingene som gjøres ved de ulike hendelsene. Ved overgang til SEAO skal risikoviljen være lavere enn ved et redningsoppdrag hvor vi skal forsøke å berge liv, slår han fast.

– Fantastisk følelse

Det var dette som lå i bakhodet på redningsmannskapene da de ble fløyet inn til ulykkesstedet fredag morgen; ønsket å om å klare å finne den omkomne. Denne dagen tok de i bruk en ny strategi i letingen.

– Vi fant fram sommerkartet over området, og gikk rundt med GPS for å lokalisere naturlige kulper eller hull under isen. Så peilet vi oss inn og gravde oss nedover. Det dypeste hullet vi gravde oss ned i var på 7-8 meter med hardpakket snø og is, sier Kristiansen.

Til sammen gravde de åtte hull i det beinharde underlaget. Noen steder måtte de bruke motorsag for å komme seg gjennom isen.

– Men det ble bom etter bom, sier han.

Samtidig begynte været å bli dårligere, og fra redningshelikopteret kom det beskjed om at tidsvinduet for å komme seg ut, begynte å lukkes.

– Da bestemte vi oss for at vi skulle forsøke å grave et siste hull, sier Kristiansen.

Mens halvparten av mannskapene pakket utstyr, brukte den andre halvparten sine siste krefter på å komme gjennom isen nok en gang. Der oppdaget de en kulp de hadde oversett.

– Og der fikk vi treff, sier Kristiansen.

– Det var en fantastisk følelse etter at vi hadde vært der i to dager og gravd hull etter hull. Vi er veldig glade for at vi fikk en løsning, selv om ulykken fikk et tragisk utfall, fortsetter han.

Danielsen hos HRS berømmer arbeidet til redningsmannskapene på stedet.

– Politiet og Bodø alpine redningsgruppe gjorde et vanvittig arbeid. Dette var et spesielt krevende oppdrag, og mannskapene gjorde en enorm innsats for å finne mannen. De lyktes med det, og fikk ham ut og fraktet ned, sier han.

Mannens foreldre var allerede på vei til Bodø da ulykken skjedde, og ble ivaretatt av politiet og kriseteam i Bodø under redningsaksjonen. Foreldrene ble holdt løpende orientert om det som skjedde.

– De var naturligvis veldig takknemlige for at det ble gjort en så stor innsats for å finne sønnen, sier Danielsen.

Til Avisa Nordland, som først omtalte redningsaksjonen, formidlet mannens far også ros til redningsmannskapene.

– Tappet for krefter

Politiførstebetjent Kristiansen jobber operativt i det daglige, og er blant annet med i UEH i Nordland. I løpet av hans snart 15 år i politiet, står den tre dager lange redningsaksjonen i april i år igjen som ett av de tøffeste oppdragene han har vært med på.

– Jeg har vært med på mange forskjellige skarpe oppdrag, men dette var kanskje det mest fysisk og psykisk utfordrende oppdraget jeg har vært på. Vi jobbet beinhardt over tid, samtidig som vi hele tiden måtte være påskrudd og tenke sikkerhet, sier han.

Etter at oppdraget var over, var redningsmannskapene helt tomme.

– Alle var tappet for krefter. Vi var stive og støle, og mentalt utslitte, sier Kristiansen.

Denne typen oppdrag er vanligere enn både folk og resten av politiet tror, legger han til.

– Vi sender veldig ofte ut folk på slike oppdrag. Alle politimannskaper i Nordland kommer opp i redningsaksjoner på steder det er vanskelig komme seg til. Det gjør at vi må rigge oss for å håndtere det. Vi må ha rett folk med rett utstyr på rett plass, understreker politiførstebetjenten.

Dette behovet er noe av det som ligger til grunn for at Kjell Johnsen, distriktets fagleder hund, ønsker å etablere en spesialisert gruppe i politidistriktet med spisskompetanse på slike oppdrag. Initiativet oppsto i etterkant av redningsaksjonen i april.

– Vi mener det er nødvendig i et distrikt som vårt, med mye bratte fjell og økende turisme, sier han, og fortsetter:

– Vi ser for oss å samle mannskaper med kompetanse på blant annet snøskuter, ATV og drone, i tillegg til hundeførerne som allerede har formell utdanning på «vintertjeneste», søk og redning. Sammen skal denne gruppen gi oss en bedre plattform for å løse søk- og redningsoppdrag. Vi jobber allerede sammen i dag, men tanken nå er å sette sammen ressursene, tenker ut scenarier og samtrene mer. Her ønsker vi også å flette inn treninger med redningshelikopteret og Alpin redningsgruppe.

Også andre politimannskaper, som søksledere, kan bli en del av en slik gruppe.

– Vi tenker å starte med en kjernegruppe med folk som er godt egnede og godt motiverte. Vi begynner med å etablere en plattform i Bodø, som er gunstigst siden redningshelikopteret også er lokalisert her. Til opplæringen tenker vi å bruke de av oss som allerede har en del kompetanse og erfaring med slike aksjoner, i tillegg til mannskaper fra Alpin redningsgruppe og redningshelikopteret. Per i dag er vi i en planleggingsfase, sier Johnsen.

Faglederen understreker viktigheten av at politiet er innovative, og tilpasser seg samfunnsutviklingen.

– I dette tilfellet økende turisme og oppdrag som gir sammensatte utfordringer som bratt terreng, snøskredfare, mørke og ekstreme forhold i form av sterkt redusert sikt, nedbør og vind, sier han.

– Godt initiativ

Johnsen har vært i dialog med ledelsen i politidistriktet for å se nærmere på muligheten for å etablere en slik spesialisert gruppe. Visepolitimester Hammer er positiv til initiativet, men peker også på noen utfordringer.

– Innspillet om å etablere en slik gruppe er bra, og noe vi må jobbe videre med. Både for å se om den kan implementeres etter intensjonen, eller om vi må tilpasse ordningen for at den skal fungere sammen med øvrige oppdrag vi løser i det daglige, sier visepolitimesteren.

En slik søks- og redningsgruppe vil bidra til at tilgjengelig kompetanse utnyttes på en god måte, tror Hammer.

– Utfordringen for Nordland er at en slik gruppe ikke vil kunne dekke hele fylket med bakgrunn i tidsfaktorene når det er redningsoppdrag. Videre vil det alltid være en kost/nytte-vurdering i forhold til økonomi, tidsbruk på trening og alle de oppdrag som politiet skal følge opp. Hverdagen er så hektisk at det begrenses i hvor stort omfang vi kan legge til rette for nødvendig samtrening som en slik gruppe vil kreve. Dette må planlegges inn i tjenesten og behovet for avsatt tid til trening kan fort bli høyere enn hva det vil være mulighet å legge til rett for.

– Er politidistriktet i dag godt nok rigget til å håndtere en økt mengde redningsoppdrag, både når det kommer til ressurser og kompetanse?

– Nordland politidistrikt jobber aktivt for å legge til rette for en best mulig rigg for kunne håndtere alle de ulike redningsoppdragene på en trygg og god måte. Vi har mange veldig kompetente samarbeidspartnere og frivillige, som bidrar til at vi har både ressurser og kompetanse tilgjengelig for ulike hendelser som treffer oss. Sammen med de ressurser vi har i politiet, oppfatter vi oss selv dithen at vi er bra rigget for å kunne ivareta slike hendelser det her tenkes på, svarer visepolitimesteren.