Før rollen som operatør besøkte skuespilleren politiet i én uke: – Jeg kunne aldri vært politi selv

I den danske thrilleren «Den skyldige», som du kan se Politiforums video-anmeldelse av her, foregår hele handlingen inne på en operasjonssentral. Når politimannen Asger besvarer et nødanrop, begynner en historie der han trekkes dypere og dypere inn i en mørk, tragisk sak.

Tirsdag kveld har filmen premiere i Oslo, med hovedrolleinnehaver Jakob Cedergren på plass. Cedergren har tidligere spilt politi også i filmen «Fryktelig lykkelig». I «Den skyldige» handler historien imidlertid utelukkende om hvordan politimannen løser et oppdrag sin siste kveld på jobb

Til Politiforum forteller Cedergren at han i forkant av filminnspillingen brukte mye tid med politiansatte, for å forstå hvordan dansk politi jobbet.

– Manusforfatterne hadde drevet research i rundt et år, og da jeg fikk manuset tok jeg også en runde i politiet. Det innebar selvsagt å besøke på en alarmsentral og å snakke med politiansatte. Det å prate med de som gjør denne jobben til vanlig er viktig for å kunne stille spørsmål og å få innsikt, sier Cedergren i et intervju med Politiforum.

Kjente hektisk politiliv på kroppen

For Cedergren var det imidlertid ikke nok å snakke med politifolk. Han brukte tid på å bare være til stede.

– Å være på en alarmsentral var fint for å bare kunne henge ut der en stund. Én ting er å snakke med politifolk, noe annet er å henge med dem på sentralen. Det handler om å ta inn en stemning, som om kroppen gjør sin egen research. Man kan spørre folk om mye, men man må for eksempel få mulighet til selv å kunne merke selv hvor hektisk det kan bli der.

– Du trenger å kjenne på politikulturen?

– Ja. I begynnelsen blir folk veldig oppmerksomme på at man er der som skuespiller, men etter et par dager glemmer de det. Da blir man en del av de som er på sentralen, og det er da man får gullet.

– Hvor lang tid har du brukt?

– Nei, ikke veldig mye, men jeg har hengt rundt på en sentral i en ukes tid, kanskje.

En politimann med problemer

Operatøren Asger har egentlig ikke lyst til å jobbe på operasjonssentralen, der han er plassert i påvente av en rettssak som skal finne sted morgenen etter natten vi ser i filmen. Han vil tilbake på gata.

Da den alvorlige nødsamtalen kommer inn, ender han likevel med å involvere seg tungt i en svært alvorlig sak. Helt på egenhånd forsøker han løse saken og redde liv, og han går langt utenfor mandatet operatøren har både i filmen og i virkeligheten.

Hva slags situasjon Asger har havnet i skal vi ikke røpe, men Cedergren mener man ikke bør dømme politimannen i filmen for hardt, bare basert på hvordan han løser oppdraget.

– Det som gjorde karakteren interessant for meg, er at det er en mann som er under et enormt press. Han er i en tilstand man ikke vet at han er i med det første. En stor del av researchen handlet også om hvordan yrker som har med liv og død å gjøre kan påvirke folk. Det vet man ikke før man har stått i det. Asger har sett mye mørke, slik man som politi kan gjøre. Og det har påvirket ham. Selv om det ikke er like tabubelagt som det var før, så er det jo en svakhet å ikke skulle klare jobben sin, siden noen andre klarer det jo bedre. Det er det som har fått ham dit han er. Å dømme ham ut ifra bare den halvannen timen vi er med ham blir feil. Det jeg har håpet, er å få til et portrett av en person som har havnet i noe han liksom ikke selv har helt kontroll på. Det er ikke så svart-hvitt, og filmen er ikke en fordømmelse av Asger.

– Men soloprosjektet han kjører, håper du vel kanskje ikke skjer deg dersom du må ringe politiet en gang?

– He-he, nei. I alle fall ikke hvis jeg ramler på sykkelen og slår kneet, sier Cedergren og refererer til en av de mange gangene Asger mister besinnelsen i filmen.

– Men det er fiksjon. Det er urealistisk at noen på sentralen vil opptre som dette, men vi må bøye virkeligheten litt for å skape et godt drama. Sånn er det. Selv om vi må gjøre det innenfor rimelighetens grenser, uten at det blir dumt. Det håper jeg vi lykkes med.

– Omgivelsene viser vel dette? Sentralen ser realistisk nok ut, samtidig som han ganske urealistisk klarer å operere alene blant de andre?

– Absolutt. Men en del av historien er jo at han er en isolert person. Han ber ikke om hjelp og isolerer seg fra de andre. I virkeligheten skulle jo kollegene reagert når han knuser noe i rommet ved siden av, eller når han får en så alvorlig samtale. Da vil jo noen komme å foreslå at han drar hjem i virkeligheten, men der er det lov å gå utenfor den virkeligheten i dramaet.

– Tenker du det er viktig å beholde en viss virkelighet i det også?

– Ja, jo mer vi kan treffe på, jo bedre er det. Det kan være språket de bruker, for eksempel. Der vi må forlate virkeligheten, er når vi skal fortelle dramaet og karakterenes historie. Der står av og til virkeligheten i veien.

Lar seg imponere av politifolks ro

Cedergren sier han har latt seg fascinere av å besøke politifolk i forberedelsene til filmen.

– Man blir alltid fascinert av å se alle som er profesjonelle og vet hvordan de gjør jobben sin. Om det er politi, en kokk, en lege eller en bibliotekar, det tror jeg er det samme. Men det er imponerende å se på hvordan de takler intense situasjoner. Hvordan de kan ta ned folk som er høyt oppe, ta imot informasjon og sende det videre.

– Kunne du selv jobbet som politi og operatør?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg har ikke det riktige temperamentet eller tålmodigheten til det. Jeg har stor beundring for de som kan det, og jeg tror jeg ville blitt for påvirket av det jeg opplevde. Bare de dagene jeg var der og hørte eldre som ringte inn om sine ektefeller. Det er tøft. Man får trafikkulykker. Jeg kunne ikke klart det, avslutter skuespilleren.

Se omtale av filmen og politimannen Asgers jobb her: