Jusprofessor: – De sakkyndige avskjærer bevis

– Ved å ikke legge frem tall for sannsynlighet under 10.000 har de sakkyndige i fagmiljøet av eget tiltak i praksis innført bevisforbud for retten. Jeg er overrasket, og håper dette er avstemt med aktørene i strafferettspleien, sier professor Ragna Aarli ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

Aarli kritiserte rettsmedisinernes rapportering allerede i 2011, og advarte mot justismord.

– I den grad man bruker muntlig sakkyndighet, blir det rettsmedisineren som i retten tolker og forklarer DNA-resultatene, sier Aarli.

Hun har spesialisert seg på forskning på rettsstaten, og særlig domstolenes rolle.

Knusende rapport

Etter en DNA-reform som skulle forbedre og øke bruken av DNA-analyser i retten, ba Justisdepartementet om en rapport som skulle undersøke sakkyndigarbeidet. Sluttrapporten «Sakkyndighet ved bruk av DNA-bevis i straffesaker» fra juni 2011, fikk knapt noen som helst offentlig omtale.

Her kritiserte Aarli de manglende sannsynlighetsberegningene. Rapporten advarer også mot justismord på grunn av manglende kontroll av rapporter.

– Bakgrunnen var den begrensede plikten fagmiljøet hadde etablert når det gjaldt å sende rapporter til Den rettsmedisinske kommisjon, forklarer Aarli, som skrev følgende i 2011:

«Silingsordningen representerer en rettssikkerhetsutfordring ved at et DNA-bevis som kan få helt avgjørende betydning for spørsmålet om frifinnelse eller domfellelse, ikke trenger å ha vært kontrollert.»

Rapporten fra 2011 var svært hard, med flengende kritikk:

• Rapporten beskriver at miljøet mangler endringsdyktighet, rammene for kvalitetssikring av resultater er utilstrekkelige.

• Man mangler et alternativt analysemiljø.

• Hun fant at rutinemessig angivelse av bevisvekt («likehood ratio») i tråd med internasjonale anbefalinger, fortsatt ikke var på plass.

• En hovedutfordring ved bruk av DNA-bevis i retten er fraværet av regulering av bevisprøvingen. I rapporten ble det annet uttalt at: «Manglende endringsdyktighet hos analyseinstitusjonen har også kommet til syne som en rettssikkerhetsutfordring i samarbeidet mellom Sporseksjonen ved RMI og genetisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK). RMI har vist en generell uvilje mot å etterkomme oppfordringer om å endre rapportpraksis fra DRK, både i spesielle og generelle tilfeller.»

– Siden plikten til å ettersende tilleggserklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon sjelden etterleves og vi heller ikke har opptak av disse forklaringene, er det vanskelig å etterprøve og oppdage feil, sier Aarli.

Savner anerkjent forskning

Den svært strenge kritikken fikk aldri følger for instituttet. Aarli skrev en bok om DNA-bevis, og har siden vært hoderystende vitne til at situasjonen ikke er vesentlig bedret.

– De fleste regner med at en ren DNA-match er nettopp det, et rent treff. Men slik er det ikke alltid. Det handler om hvilken populasjon man har beregnet ut fra. Likelihood ratios (LR), eller egenvekt som jeg kaller det, kan si noe om nettopp hvilken vekt man skal gi DNA-beviset. Med veksten i bruk av DNA i strafferettspleien, var det viktig å få en forståelse av slike måltall, som kunne gi dommerne og andre aktører i retten en anerkjent forklaring på hvor sterkt DNA-beviset var. Den internasjonale standarden anbefaler bruk av likehood ratios som kan uttrykkes både i tall og med ord, sier Aarli.

– Hva blir resultatet når man ikke bruker det?

– Husk at DNA-bevis kan være ekstremt viktige verktøy for å renvaske uskyldige. Informasjon om at det er en lite sannsynlig kobling av et spor til tiltalte bør ikke stikkes under en stol. Det amerikanske Innocence Project er kjent for å bruke DNA-bevis slik, sier Aarli.

Hun er opptatt av å redusere faren for upresis kommunikasjon, og bruke anerkjente standarder, hvor mål for egenvekt er et objektivt mål for hva DNA-teknologien kan hjelpe med å si om de faktiske forhold.

– Det er krevende å kommunisere sakkunnskap muntlig til retten. Tanken er at bruk av faste mål over tid vil gjøre retten bedre rustet til å forstå og vurdere vekten av slike bevis. Det kan også avhjelpe behovet for bruk av muntlig sakkyndighet, sier Aarli.

Færre i retten

I Danmark gikk antallet sakkyndige som møtte i strafferettssaker kraftig ned da man innførte egenvektskalaer.

– Mener du det er grunnlag for å si at norske rettsmedisinere motarbeider dette for å kunne møte i retten selv?

– Jeg skal ikke spekulere i det, men det var en klar motstand i det rettsgenetiske miljøet mot å bruke vektingstabeller, sier Aarli.

Aarli er også opptatt av at både Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken har vært preget av at man har brukt DNA-bevis som ikke har hatt fullstendige profiler. De har likevel fungert som viktige bevis.

– Jeg kan vanskelig kommentere gamle saker, men i saker med lite materiale er det desto viktigere at DNA-bevis følges av vektingstabeller, og presisering av hvilket hypotetisk spørsmål om faktum dette måltallet gjelder, slik at retten kan vurdere hvor sterke funnene er å anse ut fra internasjonalt anerkjente kommunikasjonsmetoder, sier Aarli.

Aarli er opptatt av at hun verken da eller nå betvilte analysene og arbeidet til rettsmedisinerne, men at det handler om hvordan funnene ble kommunisert videre i rettssystemet.

– Og det er ikke bare en generell konklusjon ut fra slik manglende vekting?

– Hele systemet knyttet til forhåndskontroll, muntlig kommunikasjon i retten og mulighetene for etterkontroll fremsto med rapportkontrollen som litt mer usikkert en vi var komfortable med, sier Aarli.

At det rettsgenetiske senteret i Tromsø fortsatt ikke tester på linje med kollegene i Oslo er hun «forbauset» over.

– Ja, jeg er forbauset. Det er oppsiktsvekkende, vil jeg si, sier Aarli.