Dramaet i Lavangen: – Jeg tenker på hvordan det er å bli spiddet. Om det tar lang tid før jeg dør.

Politibetjenten har akkurat lagt hodet på puta når det piper i mobiltelefonen. Klokka er 23.55, og torsdag 8. desember 2022 er snart historie. Det har vært en lang dag, som startet med dagskift på patruljetjeneste snart 16 timer tidligere.

Han griper likevel mobiltelefonen for å sjekke. Meldingen er ikke til å misforstå:

«Det er behov for to IP på overtid for bistand helsevesenet umiddelbart. Umulig å si noe om lengde på oppdraget. Ring OPSen, mvh OL»

Før politibetjenten rekker å stå opp og ringe operasjonssentralen, har allerede en annen politibetjent et annet sted i Sør-Troms respondert på den samme meldingen. Hun har jobbet kveldsskift, og slapper av på sofaen når meldingen kommer inn. Hun føler seg opplagt, og er som kollegaen klar for å ta på seg et overtidsoppdrag.

Det er velkommen erfaring og ekstrainntekt for de to unge politibetjentene, som begge er i 20-årene. Fra hver sin kant er de to snart på vei ut på et oppdrag som kommer til å prege dem resten av livet.

Destinasjonen er den lille kommunen Lavangen.

Et ordinært oppdrag

Hver eneste dag i 2022 drar norsk politi ut på 54 oppdrag som loggføres med koden «bistand helsevesen» i PO. Koden ble brukt nesten 20.000 ganger i fjor, en markant økning fra de 11.425 tilsvarende kodete oppdragene i 2016.

Det er et slikt rutinemessig oppdrag de to politibetjentene er på vei ut på. Klokka har passert ett om natten når de to møter hverandre en halvtimes kjøring fra gården til en 49 år gammel gårdbruker i Lavangen.

Ifølge VG er det bonden selv som har kontaktet Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), hvorpå AMK har bedt politiet om bistand.

– Dette er et ordinært oppdrag vi har vært på flere titalls ganger før, sier politibetjent Petter.

– Vi tenker at helse kanskje trenger bistand fra oss som sikkerhet, eller at de trenger hjelp til en velferdssjekk bak en låst dør. Det er utgangspunktet vårt; at vi kanskje må bryte opp en dør slik at helse kan komme seg inn, fortsetter politibetjenten.

Petter er ikke hans egentlige navn. Hverken han eller kollegaen, som vi velger å kalle Anne, ønsker å stå fram med navn og bilde i Politiforum.

Det er Anne som kjører politibilen – en 2021-modell Volvo V90CC – mens Petter sitter pikett. Anne og Petter kjenner hverandre fra tidligere patruljering, og samarbeidet dem imellom er godt. Selv om nattens oppdrag er rutinemessig, forbereder de seg så godt de kan på vei til gården.

– Hverken jeg eller Petter har vært der før, så vi zoomer inn på kartet for å få en formening om hva som kommer til å møte oss på området. Vi er årvåkne og klare, selv om vi tenker at dette er et ordinært bistand til helse-oppdrag med lav trussel, sier Anne.

Et opplyst hus

Klokken har blitt 01.40 natt til fredag 9. desember når patruljebilen tar en venstresving ut av fylkesvei 141, og kjører opp en smal, snølagt grusvei inn mot gårdsplassen til bonden AMK har bedt politiet om bistand til å kontakte.

Huset patruljen er på vei til, ligger i bakenden av gårdstunet, snaut 200 meter fra fylkesveien, bak en låve og en gammel silo. Innkjørselen oppleves som kronglete og uoversiktlig. Oppholdsværet og fullmånen gir bedre sikt i nattemørket, men store snøskavler hindrer innsyn før Anne og Petter kjører inn på gårdstunet.

– Vi tenker at vi må se etter aktivitet eller tegn på at noen er hjemme. Ligger han kanskje og sover? Vi ser imidlertid at huset er fullt opplyst, såpass at det vil være unaturlig å ligge og sove, så fremt ikke noe har skjedd, sier Petter.

Omtrent samtidig oppdager de også en hjullaster som står vendt med siden mot dem, på en liten høyde omtrent 50-60 meter foran politibilen.

– Vi ser begge med en gang at den er på. Den lyser og den beveger seg. Den har akkurat kjørt enten fram eller bak. Det går noen tanker gjennom hodet mitt da, sier Petter.

Inni politibilen sier Anne: «Kan det være han?»

Petter vurderer raskt om dette er en nabo som er ute for å måke snø.

– Det er det ikke. Jeg ser gaflene på hjullasteren tydelig stå rett opp i lufta. Den naturlige reaksjonen når politiet kommer, vil være at han parkerer, men det gjør han ikke. Mens jeg tenker inni meg at dette ikke er noen nabo, og at det faktisk er han vi skal bistå helsevesenet med, snur han hjullasteren så fronten vender rett mot oss, sier Petter.

Han oppfatter dette samtidig som Anne er i ferd med å rygge politibilen på plass bak en garasje. Hun har snudd bilen slik at passasjersiden er vendt mot hjullasteren når hun fra førersetet ser den senke gaflene og sette fart rett mot dem.

Tenker «nå dør jeg»

Ingen vet nøyaktig hvor lang tid det tar. Sannsynligvis går det mindre enn 20 sekunder fra Anne og Petter kjører inn på gårdsplassen og oppdager hjullasteren til alt er over. 20 sekunder som både endrer og ender liv.

Fra passasjersetet ser Petter den nesten 20 tonn tunge hjullasteren komme mot dem i det som for ham framstår som full fart. Anne oppfatter at gaflene på hjullasteren beveger seg, justerer seg inn for å treffe politibetjentene.

– Gaflene er senket til en høyde som vi begge oppfatter vil gjøre at de treffer oss i brystet, sier Petter.

De to politibetjentene hører brølet fra hjullasteren i det den nærmer seg. Petter rekker å tenke at han har kontroll, at han vet hva han må gjøre. Han klikker av seg beltet, åpner passasjerdøra og hopper ut av bilen.

Men bilen er i bevegelse – Anne holder fortsatt på med å rygge politibilen på plass – og det er glatt på bakken. Det første som skjer, er at han ramler langflat.

– Når jeg detter, tenker jeg at «nå dør jeg», sier Petter.

Anne får med seg at makkeren har ramlet, og stanser bilen slik at han ikke blir kilt fast under døra. Petter kommer seg opp, trekker pistolen og løper bakover langs politibilen. Når han snur seg, har hjullasteren allerede truffet bilen.

– Den tida det tar å komme seg opp og bort, er den tida det tar før hjullasteren treffer, sier Petter.

Det er nå han avfyrer det første skuddet.

Bilen som sklir

Fra førersetet ser Anne hjullasteren sette fart mot politibilen. Hun rekker å tenke at de må komme seg unna, og forsøker å rygge i sikkerhet bak garasjen på gårdsplassen. Men når Petter sklir, må hun stanse.

– Jeg tenker at jeg ikke kan fortsette å rygge, for jeg er usikker på hvor Petter befinner seg. Når jeg er sikker på at han har kommet seg unna, er det jeg som må evakuere. Jeg bestemmer meg for å kjøre framover, men akkurat da er det for sent. Da treffer gaflene bilen, sier Anne.

Den ene gaffelen treffer Volvoen ved drivstoffinntaket. Den andre treffer passasjerdøra, omtrent ved dørhåndtaket.

– Da er jeg sikker på at nå dør jeg. Alt begynner å gå i sakte kino. Jeg tenker på hvordan det er å bli spiddet. Om det tar lang tid før jeg dør, sier Anne.

Hun ser for seg at gaflene trenger gjennom døra og treffer kroppen hennes. Dødsangsten er reell, men bakken er glatt, og det er åpent lende på den andre siden av politibilen. Gaflene går ikke gjennom; de skyver bare den to tonn tunge politibilen sidelengs bortover.

– Jeg fortsetter å se mot inventaret i bilen for å se om gaflene fra hjullasteren kommer gjennom. Så endrer plutselig vinkelen på bilen seg, sier politibetjenten.

Med Anne inni, velter politibilen over på siden.

– Da er min neste frykt at han bare skal kjøre over meg og bruke alle tonnene til å rett og slett mose bilen. Eller at bilen stopper å skli, slik at han får nok motstand til å faktisk spidde gjennom, sier hun.

Gjennom støyen fra politibilen som skyves bortover og den brummende motorduren fra hjullasteren, registrerer hun at det blir avfyrt skudd.

Så stopper politibilen å bevege seg, og alt blir stille.

Toppen av pyramiden

Skytevåpenet utgjør spissen av politiets maktpyramide. Det er et maktmiddel som ikke skal tas i bruk uten at svakere midler «antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige», slik det blant annet er formulert i politiloven §6.

«De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig», understreker loven.

Det er formuleringene som aktiveres i underbevisstheten til Petter denne natta i Lavangen, når han griper etter pistolen, snur seg rundt og ser 20 tonn anleggsmaskin treffe politibilen med makkeren Anne inni. Han ser ingen annen utvei.

Hvis ikke dette blir gjort, overlever vi ikke, tenker Petter.

Så avfyrer han 18 eller 19 skudd mot føreren av hjullasteren – antallet har i skrivende stund Spesialenheten ikke klart å få rede på.

– Jeg skyter i bevegelse, for både hjullasteren og bilen flytter seg. Når siste skudd er skutt, oppfatter jeg at handlingen er stanset, i hvert fall midlertidig, sier politibetjenten.

Tankene raser gjennom hodet hans når Petter ser politibilen ligge veltet foran ham. Han tror at gaflene har gått gjennom bildøra og drept Anne, men løper likevel rundt hjullasteren for å sjekke. Gjennom frontruta på den veltede Volvoen får de to politibetjentene øye på hverandre.

– Jeg ser bevegelse, hører at hun snakker og får kontakt med henne, sier Petter.

Han klatrer opp på bilen og hjelper Anne med å komme seg ut passasjerdøra, som nå peker rett oppover. Petter ser henne i øynene og rister i skuldrene hennes. Anne puster og snakker. Makkeren er i sjokk, men i live.

Petter løper deretter bort til føreren av hjullasteren for å se om det er mulig å iverksette livreddende tiltak. Han konstaterer raskt at det vil være fånyttes.

Føreren er død.

Et sterkt møte

Det er en natt med raske omstillinger. Fra å være lavt nede og så høyt oppe, må Anne og Petter nå ta situasjonen ned igjen. Gårdsplassen har blitt et åsted som må sikres, og med forsterkningene over en time unna, faller jobben naturlig på de to unge politibetjentene.

– Vi går inn i politimodus, finner enkle oppgaver og iverksetter dem, slik som vi er trent til å gjøre, sier Anne.

Kroppen hennes er i alarmberedskap; en tilstand som skal komme til å vare i flere dager. Jobben er nå å sperre av åstedet og holde folk unna, og gjøre innledende undersøkelser.

– Men det er umulig å få opp bagasjerommet på Volvoen for å hente ut sperrebåndet, sier Petter.

Anne forsøker å ringe operasjonssentralen for å gi beskjed om hva som har skjedd, men må la Petter ta over. Operasjonsleder understreker viktigheten av at Anne og Petter snakker minst mulig med hverandre om hendelsen, fram til de har blitt avhørt av Spesialenheten for politisaker. Politibetjentene opplever det som krevende.

– Vi har naturlig nok lyst til å snakke med hverandre og forsikre oss om at vi har det bra, sier Petter.

Få minutter etter at det siste skuddet har falt, kommer ambulansen til stedet. Den kjørte fra Salangen, 30 minutter unna, da politibetjentene passerte et avtalt sted på veien. Planen var at patruljen og ambulansen skulle ankomme omtrent samtidig til det felles oppdraget.

– Det er egentlig bare tilfeldig at vi kom først og ikke dem, sier Petter.

Anne er lettet da ambulansemannskapene dukker opp, og kan overta noen av oppgavene hennes.

– Jeg kjenner på at jeg ønsker å delegere vekk oppgaver knyttet til omsorg for publikum til ambulansemannskapene, for eksempel de som måtte ha behov for å snakke med noen om at det hadde skjedd noe på adressen, sier Anne.

Etter hvert merker hun at det blir vanskeligere og vanskeligere å være en ressurs på åstedet. Klokka nærmer seg halv tre på natta når politibetjentene endelig får avløsning av en annen patrulje.

Samtidig kommer to separate biler for å ta med seg Petter og Anne. Mens Petter blir hentet av stasjonssjefen, forlater Anne åstedet sammen med en kollega som også skal fungere som hennes kollegastøtte i tiden som kommer.

Etter en tur innom legevakta for å undersøke smerter i nakken, blir Anne med kollegaen hjem. For Petter går turen først til kontoret, og deretter hjem til samboeren sammen med en representant fra kollegastøtte.

– Han følger meg hjem og blir hjemme med meg og samboeren, sier Petter.

– Hvordan er det å komme hjem etter en slik opplevelse?

– Det er godt å komme hjem. Det er et ekstremt sterkt møte med samboeren.

Søvnløs natt

Hverken Petter eller Anne fant særlig ro da de sent på natta kom hjem fra åstedet i Lavangen. Det var umulig å sove, og matlysten var borte. Stressnivået var høyt, mens tankene spant i høygir.

– Kroppen skalv og var veldig aktivert, sier Anne.

Reaksjonene satt i kroppen i lang tid etter hendelsen.

– Men jeg var veldig innstilt på å ta imot all den støtten og hjelpen jeg ble tilbudt, fortsetter hun.

Hverken Anne eller Petter fortalte detaljert om hva de hadde opplevd til noen andre, før de på hver sin kant ble avhørt av Spesialenheten kvelden etter skuddramaet. Avhørene varte i flere timer. Først neste dag, lørdag 10. desember 2022, møttes Petter og Anne igjen – for første gang etter at de ble kjørt bort fra Lavangen.

– Det var et utrolig sterkt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. Det var ekstremt godt å se Petter igjen, gi ham en god klem og snakke sammen om det som har skjedd, sier Anne.

Under debriefen på gjestgiveriet Bardufosstun, var også en psykolog til stede. Da hun etter å ha hilst på politibetjentene gikk ut for å hente seg en kaffe, klarte ikke de to makkerne å vente med å prate til hun kom tilbake. Spørsmålene fløy fram og tilbake mellom dem; «Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?», «Er det noe du tenker vi gjorde feil?».

– Vi ble ganske raskt enige om at vi ikke hadde forutsetninger for å løse oppdraget på noen annen måte. Da er det ikke sikkert det hadde endt med det samme resultatet. Da er det ikke sikkert at begge to hadde sittet her i dag, sier Anne.

Petter tenker det samme.

– Jeg har analysert mye i ettertid; hva om, hvis, alle disse små tankene. Jeg har tenkt på hvor nært det faktisk var. Hadde Anne pustet annerledes eller jeg hadde snudd hodet til venstre istedenfor til høyre, kunne dette gått veldig galt, sier han.

Kolleger reagerte

Politiforum møter de to politibetjentene tre måneder etter at skuddene falt i Lavangen. Begge er fortsatt preget av hendelsen de gikk gjennom, men har kommet inn i en form for hverdag igjen.

– For meg personlig har ivaretakelsen vært overraskende god. Det har vært veldig nyttig å få svar på hvilke reaksjoner som er normale, og at det å ikke ha enkelte reaksjoner, faktisk også er normalt, sier Petter.

Oppfølgingen fra kollegaer og psykolog bidro til at begge to fikk hjelp til å sortere tankene og kom raskt tilbake i jobb igjen etter hendelsen. Begge to var tilbake i arbeid uka etterpå.

– Jeg møtte på jobb klokka åtte mandag morgen. Jeg hadde egentlig turnusfri, men på grunn av en planlagt debrief klokka 11.00, møtte jeg ordinært for å komme meg raskest mulig tilbake på jobb, sier Petter.

Det ble et sterkt møte.

– Kollegene mine kom gråtende i korridorene når de møtte meg. Det samme gjorde jeg, sier politibetjenten.

Det var da han oppdaget hvor berørt også kollegaene hadde blitt av det som hadde skjedd. Alle i Troms politidistrikt er på samme talegruppe på sambandet, og kan dermed overhøre hverandres oppdrag. Flere hadde fått med seg hva som skjedde og hørt meldingen om «skudd avfyrt» på sambandet.

– Det eneste de hørte var at noen hadde blitt angrepet og noen var skutt. Uvissheten for de som lyttet og for operasjonssentralen var stor. Det var noen lange sekunder hvor spørsmålet om en kollega var skutt, og kanskje skadet eller død, sto ubesvart, sier Petter.

Flere av kollegaene til Anne og Petter takket også ja til tilbud om psykologsamtale i etterkant. At patruljen havnet i en så dramatisk situasjon som de gjorde, ble en vekker for mange om hva politifolk faktisk kan bli rammet av.

– Også ektefellene til kolleger fikk reaksjoner. De innså plutselig at de var sammen med noen som faktisk kan havne i slike situasjoner når de drar på jobb en ettermiddag eller natt. Det er en stor sirkel av personer som ble berørt og fortsatt er berørt, sier Anne.

Det samme gjelder familiene til de to politibetjentene. Fra politiet fikk samboeren til Petter tilbud om samme type psykologhjelp som det han fikk. Anne, som har familie på en annen kant av landet, fikk beskjed om at familien bare måtte bestille flybilletter for å reise nordover til henne.

– Jobben skulle hjelpe oss økonomisk. Det var ikke noe spørsmål, sier Anne.

Viktig pressemelding

Ikke overraskende fikk skuddramaet i Lavangen stor medieoppmerksomhet i timene og dagene som fulgte. I løpet av et døgn hadde norske medier publisert godt over 100 nyhetssaker om hendelsen i den lille bygda i Troms.

Petter og Anne, de eneste med førstehåndskjennskap om hendelsesforløpet, var avskåret fra å snakke offentlig om det de hadde opplevd, av hensyn til både politiets og Spesialenhetens etterforskning. Resultatet var at den innledende mediedekningen, ifølge politibetjentene framsto som meningsbasert og ganske vag sammenlignet med det de to hadde stått oppi.

Vendepunktet kom da Troms politidistrikt sendte ut en pressemelding klokka 12.24 dagen etter skuddramaet.

– Det er liten tvil om at det har vært en dramatisk hendelse, og at våre mannskap har opplevd det som en livstruende situasjon, sa politimester Astrid Nilsen i Troms i pressemeldingen.

Samme dag publiserte lokalavisen Folkebladet et bilde som viste den veltede politibilen foran hjullasteren.

– Jeg tenkte at når det står i avisa at det har vært en livstruende situasjon, og man ser bildet, da forstår man at det har hvor dramatisk det har vært. Etter at det kom ut, har jeg for det meste holdt meg unna å lese alt som ble skrevet, sier Anne.

– Bildet viste hvor dramatisk det hadde vært. At bildet kom ut i media så raskt som det gjorde, var veldig viktig, legger Petter til.

Samtidig ble det også publisert bilder som viste alle kulehullene som hadde gått gjennom vinduet til førerhuset i hjullasteren. Det ble tidlig stilt spørsmål ved patruljens handlinger og hvorvidt det var nødvendig for politiet å ty til skytevåpen i situasjonen.

– Hvorfor det var nødvendig med nødverge med 15 skudd for å komme seg unna, og om det var det, det er jo et tema som man må ta stilling til, sa bistandsadvokat John Christian Elden blant annet til NRK.

Kun en gang tidligere i moderne tid, under Nokas-ranet i 2004, har politiet avfyrt så mange skudd under et oppdrag.

– Jeg har lest det meste av det som har blitt skrevet i media. Og jeg har gått gjennom det jeg gjorde mange, mange ganger. Jeg ser ikke noe alternativ, eller noe som kunne ha blitt gjort annerledes. Det var det jeg måtte gjøre, ellers hadde vi blitt drept, mener Petter.

– Hvilke tanker har du gjort deg om at du har skutt og drept en mann?

– Vi gjorde et oppdrag, og skulle komme hjem i live. Det hadde vært noe annet om jeg tenkte at jeg kunne ha gjort noe annerledes. Men det er klart at dette er et valg jeg tok, som jeg har med meg hver dag. Det kommer til å være med meg resten av livet, svarer han.

– Reddet av bevæpning

Det er umulig å vite hva som gikk gjennom hodet til den 49 år gamle bonden da han satte hjullasteren i gir og kjørte mot politibilen. Medieomtalen i etterkant gir ingen svar på spørsmålet. Naboer, slekt og sambygdinger beskriver hendelsen som uforståelig.

Anne og Petter har også tenkt mye på det i ettertid; at det ikke var noe som tilsa at bonden skulle gå til angrep på dem med en hjullaster.

– Dette var et oppdrag på laveste nivå. Et helt ordinært oppdrag vi har vært på flere titalls ganger før. Samtidig aner vi aldri hva vi kommer til når vi er på bistandsoppdrag for helsevesenet. Psykiatrioppdrag, som det blir stadig flere av, er blant det farligste vi gjør. Det er det vi frykter, ikke terror, sier Petter.

Både han og Anne er overbevist om hva som reddet livet deres denne desembernatta.

– Hadde vi ikke vært generelt bevæpnet som vi var den natta…det var det som reddet livene våre, uten tvil, sier Petter.

– Jeg ser på det som en absolutt reell fare for at jeg hadde mistet livet dersom ikke situasjonen hadde blitt stoppet, sier Anne.

Tilfeldighetene ville det slik at den midlertidige, generelle bevæpningen ble opphevet samme dag som de to møtte Politiforum.

– Det preger meg veldig, sier Anne.

Petter frykter at politifolk må bøte med livet før generell bevæpning blir en realitet.

– Vi har mistet et verktøy som uten tvil gjør hverdagen til politifolk og publikum sikrere. En pistol innelåst i bilen vil ikke løse de akutte situasjonene. Det er vi et skrekkeksempel på, sier han.

Den mørke duren

Da Politiforum møtte Anne og Petter, hadde det gått tre måneder siden de dramatiske sekundene i Lavangen. Begge politibetjentene bar fortsatt preg av det de hadde gått gjennom.

– Jeg kjenner at jeg blir aktivert og skjelver i kroppen når jeg snakker om dette, sier Anne under intervjuet.

Hun tenker ofte på de små og gode rutinene i oppdragsløsningen; om viktigheten av å være påskrudd og gjøre de tiltakene som de kan for å være best mulig forberedt på alle eventualiteter.

– Jeg kommer aldri til å glemme disse små rutinene. Men det er ikke slik at dette ikke preger meg lenger. Dette kommer til å ta tid. Jeg merker det i dagliglivet, når jeg kjører bil, fortsetter hun.

– På hvilken måte?

– Når det kommer biler fra sidene. Hvis jeg skal ut i et kryss hvor jeg har vikeplikt, skal jeg ha god kontroll på alle bilene som kommer fra sidene. Det har vært mye snø i Troms i vinter, og det er ekstremt mange hjullastere som er ute og måker. Hver gang jeg ser en, må jeg ha kontroll på den. Sånne ting, svarer Anne.

Det er en følelse Petter kjenner seg igjen i. Også han har kjent pulsen stige av synet av hjullastere i trafikken. Sterkest inntrykk gjorde en opplevelse under debriefen, halvannet døgn etter hendelsen.

– Da vi satt på Bardufosstunet, var det første som skjedde at det kom en gigantisk hjullaster utenfor som skulle brøyte parkeringsplassen. Rett utenfor vinduene som sto på lufting. Jeg får gåsehud av å snakke om det nå, sier Petter.

Han husker lyden og følelsen av motoren; den mørke duren og vibrasjonen han kjente i hele kroppen.

– Jeg tror nok aldri det går an å legge dette bak seg. Vi kommer nok til å være preget resten av livet av denne hendelsen.

49-åringens pårørende er gjort kjent med Politiforums omtale av hendelsen gjennom sin bistandsadvokat John Christian Elden. Advokaten ble også gitt anledning til å komme med en kommentar.

---

Intervjuet med patruljen ble gjort separat fra Politiforms dekning av Spesialenhetens rekonstruksjon. Spesialenheten for politisaker var ikke involvert i Politiforums tilstedeværelse på rekonstruksjonen, men ble varslet om at fotografene var til stede.