Drapspolitiets helt vanlige dag på jobben

– Vamonos! La oss gå!

Drapspolitiet hopper inn i sin malte Toyota Hiluxs og slår på blålysene. Det er søndag, klokken er kvart på ni, og skumringen har falt. På motorveien kjører senkede biler med mørke vinduer og avslåtte frontlys.

Fra bilstereoen strømmer tonene av Madonnas klassiker «Papa don’t preach». I framsetet vårt sitter en politimann og vrir på en Rubiks kube med en Kalashnikov lent mot benet. Han hever bare blikket når en bilkortesje med militærpoliti i finlandshetter passerer i høy hastighet. Fotograf Niclas Hammarström lener seg mot meg i baksetet.

– Jeg lurer på hva slags kropp?

Så langt denne helgen har 23 mennesker blitt drept i Honduras’ hovedstad Tegucigalpa, og 50 i nabobyen San Pedro Sula - to byer omtrent på størrelse med henholdsvis Stockholm og Oslo. Nå har alarmen gått om enda et drap.

Vi svinger inn i en skog, veien er smal og humpete. Jeg forsøker å ikke tenke på hva som vil skje hvis vi blir tatt i bakhold her.

– Finnes det enda en måte? spør Niclas ved siden av meg.

Etter en stund bremser den første Hiluxen foran et gult hus blant trærne på venstre side. Vi går ut av bilen, og går sakte gjennom mørket, ned en steintrapp på baksiden av huset. Først ser vi ingenting.

Så stopper Niclas opp og peker.

– Der ligger en hånd.

– Han har drept mange

Etter hvert som øynene tilpasser seg, ser vi mer. En mann i jeans og stripete t-skjorte ligger på en betongavsats. Skjorten har glidd opp, og avslører en tykk, slapp mage. Armene og skuldrene har stikkskader. Hodet ligger i en merkelig vinkel. Det er nesten helt avkappet. Et stykke unna kroppen ligger mannens høyre hånd og en caps.

Blodet viser vei opp til verandaen, hvor sliren til en machete har havnet under en hengekøye. Spor av bare føtter kan sees i blodet. På kjøkkenet står to halvspiste tallerkener og en gryte med ris.

Soverommet er prikkete av blod, på dørkarmen sees et rødt håndavtrykk. På stua står familiebildene oppstilt. En teddybjørn ligger på sofaen og på veggen henger et bursdagskort: «Gratulerer pappa!». Bokstavene er avrundet.

Ute i hagen ligger blodige gutteklær og en sko. Kriminaltekniker Seylin Hernandez Garcia, 26 år gammel og med håret i hestehale, måler og fotograferer. Hun nikker mot liket.

– Han har drept mange. Han er en kjent draps- og ransmann.

De tre stødige etterforskere har tatt fram en sterk lampe, undersøker liket og tar notater. Rundt huset holder ordenspolitiet vakt blant palmer og frukttrær.

Teorien som diskuteres, er at en far og hans sønn var hjemme og spise middag da de ble overfalt. Sønnen ble angrepet med kniv, faren tok fram en machete og hugget ihjel inntrengeren.

Seylin Hernandez Garcia bøyer seg ned og tømmer den døde mannens lommer: Marihuana innpakket i avispapir, en liten flaske brennevin, en rosa kam, en mobiltelefon.

En hane galer i natten. Rettsmedisineren tar fram en brun plastpose og nikker til sin kollega for å få hentet båren. Det er på tide å frakte kroppen til likhuset. Klokken har akkurat passert ti, politiet har vært på åstedet i underkant av en time, og synes det holder. De pakker raskt sammen for å dra videre.

På vei ned til hovedveien står faren og rister i varmen. I sin høyre hånd har han et dypt kutt. Han ser ned i bakken og reagerer ikke på lyd eller bevegelser. Hans høyre kne ser ut som om det har blitt satt ned i en blodpøl. Sto han på kne mens han hugget inntrengeren? Machete traff halsen minst sju ganger, ifølge rettsmedisineren.

Faren blir kjørt til sykehuset der hans sønn allerede er fraktet i ambulanse. Han kommer ikke til å bli pågrepet og ingen etterforskning blir igangsatt. Det er det hverken tid eller ressurser til i Honduras.

Maktesløst politi

Tidligere samme dag sitter vi på det slitne politihovedkvarteret i Tegucigalpa. Seylin Hernandez Garcia gikk på sitt 24-timersskift klokken sju i morges. Hun forteller at skiftet kan forlenges, noen ganger til 48 timer, andre ganger til 72 timer. Barna, en treåring og en ettåring, rekker hun knapt å møte.

– Vi vet aldri når vi får gå av vakt. Og vi får ingen overtidsbetaling. Lønna er 1400 kroner i måneden uansett hvor mye vi jobber, sier hun.

Kollegaen hennes, kriminaltekniker Juan Valladares Fiallos, viser fram det eneste stedet hvor de kan hvile: En køyeseng av metall med en enkel skumgummimadrass på den nederste køya og tomme kasser stablet på den øverste.

Polititjenestemennene inne på stasjonen er opptatt med å klistre inn åstedsfotografier i rapportene. Seylin og Juan går gjennom morgenens liste: En trebarnsfar som ble skutt i hodet under likvaken for en venn, et dobbeltdrap på to menn i et hus i slummen, en narkolanger ble drept med flere skudd hjemme på terrassen sin. Fire drap på noen timer. Det er normalt her.

Honduras er nå det landet med flest drap per innbyggere i verden. Over 7.000 personer drepes hvert år, i et land med drøyt 8 millioner innbyggere. I gjennomsnitt drepes det årlig 92 personer per 100.000 innbyggere - tre ganger så mange som i Mexico. For unge menn i de farligste områdene, er tallet 600 per 100.000 innbyggere - høyere enn i Syria, Irak og Afghanistan. Og nesten ingen dømmes. Bare tre prosent av drapene ender i domfellelse.

Seylin Hernandez Garcia sitter ved en pult og ser på oss med et blikk som er både fortvilet og engasjert.

– Jeg føler meg helt maktesløs. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg klarte å endre situasjonen i landet, sier hun.

Gjenger og narkotika

De fleste av drapene er knyttet til organisert kriminalitet, bandekrig eller familievold. To av verdens farligste gjenger, «Mara 18» og «Mara Salvatrucha», opererer i landet. De lever av ran, død, narkotikasmugling, våpensmugling, kidnapping og pengeinnkreving.

Mara Salvatrucha, som anses å være mer farlig enn både meksikanske «Las Zetas» og japanske «Yakuza», har infiltrert alle sosiale lag. Medlemmene innehar stillinger i mange statlige institusjoner og går i ledtog med verdens mektigste forbrytersyndikat Sinaloakartellet.

Antallet drap begynte å skyte i været i 2005, samtidig som narkotikatrafikken ble bekjempet i Karibia og kartellene trengte nye ruter. Narkotikasmuglingen i regionen mellom Sør-Amerika og USA har aldri forsvunnet – den beveger seg bare rundt, som luft i en ballong når du trykker på den.

I den lille bananrepublikken Honduras møtte kartellet minst motstand. Her kunne man allerede kjøpe de fleste: Politiet, påtalemyndigheten, politikere og dommere. Den historiske årsaken er at landet har vært styrt av en korrupt elite, som likte å ha et svakt system hvor det var mulig å kjøpe seg rundt lovverket. Det åpnet for at til og med organiserte kriminelle nettverk kunne kjøpe seg makt – og det åpnet for volden.

I dag fraktes 85 prosent av den colombianske kokainen gjennom Honduras, og statens økonomi er svært vanskelig å skille fra den organiserte kriminalitetens økonomi.

Utrygge åsteder

Gjengenes evigvarende krig om kontroll over narkotika og områder, etterlater seg mennesker som er skutt, bundet, kvalt, eller drept med motorsager, økser, macheter og håndsager.

– De er psykopater. De slakter folk levende, sier Seylin Hernandez Garcia.

Jeg lurer på hvor ofte hun ser dette.

– Nesten hver dag.

Sist helg gikk alarmen om at 14 mennesker hadde blitt drept i et gjengoppgjør. Vi var på likhuset og gjorde oss klare til følge etter likbilen, men politilegen Gladys Cruz Menjivar sa at det ikke ble noen utrykning.

– Vi kan ikke hente dem, området er for farlig. Gjengmedlemmene som bor der er flere enn de politifolkene som kan være med, og de er bedre bevæpnet. De får ta hånd om kroppene selv og begrave dem der, sa hun.

Seylin Hernandez Garcia bekrefter beskrivelsen av sikkerhetssituasjonen.

– Jeg føler meg ikke trygg på åstedene. Noen ganger beslutter vi å ikke gå inn i gjengområdene. Vi har så få ansatte. Vi er tre drapsetterforskere og to kriminalteknikere, og kan bare få med oss ​​fem fra ordenspolitiet. Det er ikke nok hvis vi blir skutt på.

I Honduras finnes det totalt 13.000 politifolk - færre enn to per drap. I mange byer sitter en enkelt polititjenestemann og mottar beskjeder om alt fra tyveri av mobiltelefon til barnedrap.

Den politiske viljen til å gi politiet bedre ressurser er svak, fordi det anses at politiet er korrupt. Ifølge avisen El Heraldo skal det finnes en intern liste med navnet på over 200 høytstående polititjenestemenn som er involvert i narkotikasmugling og organisert kriminalitet.

I stedet har politikerne gitt en måneds trening til 3.000 militære, og satt dem inn som militærpoliti. Kritikere hevder at det eneste de kan er å skyte. Og selv militærpolitiet tar imot bestikkelser fra gjengene. Prisen for ikke ønsker å gjøre det er ofte døden.

Mange kvinnedrap

Vi forlater politihuset. På hovedstadens akuttmottak har en 42 år gammel mor omkommet etter at mannen hennes kuttet strupen hennes på åpen gate. Honduras har også den høyeste andelen kvinnedrap i verden.

Kvinnen ligger på en tralle i en korridor i kjelleren. Den røde neglelakken er avskrapet. Halsen er sydd igjen med grov søm. På venterommet sitter sønnen og gråt med hodet mellom bena.

En kvinnelig aktor kommer inn og småprater med drapsetterforskerne, to runde menn som begge har arr fra kuler, en av dem på haken. Når jeg forteller dem at vi er fra Sverige, et land som har rundt 70 tilfeller av dødelig vold per år, bryter alle ut i latter.

– Jeg drar gjerne til Sverige for å jobbe, da kan jeg bruke tiden på å bare drikke kaffe, sier aktor.