Hun husker at hun satt i klasserommet på ungdomsskolen på Fjellhamar utenfor Oslo. Husker hvordan folk fra forskjellige yrker kom på besøk for å fortelle om jobbene sine.

Den da 14 år gamle Maria Mæle Christensen husker «økonomifolkene», hvordan de la ut om de litt tamme og trauste teoretiske jobbene, og hvordan det ikke virket spennende i det hele tatt.

– Jeg bet liksom ikke helt på, sier hun.

Helt til det kom en blåkledt, uniformert politipatrulje inn. Helt til de fortalte om hverdagen, at alle dager er ulike og om alle mulighetene som finnes i politiet.

– Jeg satt der og tenkte at det har jeg lyst til å jobbe med, sier Maria.

Lysten ble ikke mindre da hun oppdaget at politifolkene også hadde med seg en politihund. Nysgjerrig gikk Maria bort til standen på skoleplassen for å snakke mer med dem.

– Før det visste jeg ikke at det faktisk var mulig å jobbe med hunder.

Slik gikk det til at ungjenta fra Fjellhamar fikk en drøm om å en dag jobbe med de dyrene hun var så glad i.

Alltid glad i dyr

22-åringen vokste opp i en søskenflokk på tre, og har fra ung alder interessert seg for trening, idrett og konkurranse. Hun har alltid vært glad i dyr, men allergi og en travel hverdag gjorde at familien selv aldri fikk seg hund.

– Istedenfor har jeg vært den småirriterende nabojenta som har banket på dører for å spørre om jeg kunne lufte hunder, smiler Maria.

Skolebesøket satte henne på sporet av en karriere som hundefører i politiet. Da den tre år eldre storebroren hennes begynte i Forsvaret, ble hun imidlertid satt på andre tanker.

– Han sa at det gikk an å jobbe med hunder i Forsvaret også. Da tenkte jeg at det kanskje kunne være noe. I utgangspunktet var tanken å først gjennomføre førstegangstjenesten og deretter begynne i politiet, sier hun.

Sommeren 2021 begynte hun på rekruttskolen, og under den siste uken fikk hun mulighet til å søke seg videre til en stilling som hunderøkter i Forsvarets spesialkommando. Maria fikk jobben, og som hunderøkter skulle hun stelle, trene og ta vare på Forsvarets tjenestehunder når hundeførerne ikke brukte dem.

Det var en drømmetjeneste for ungjenta.

– Da jeg fikk muligheten til å jobbe med hund i Forsvaret, var det ganske stort for meg, sier hun.

Maria var akkurat der hun hadde lyst til å være. Men bare noen uker etter at hun begynte som hunderøkter, ble livet og framtiden snudd på hodet.

Alvorlige skader

Det går galt den 30. november 2021, under en øvelse på Mågerø. Maria er markør under en øvelse hvor fokuset er søk med hund. Hun har gjemt seg inne i et hus, men ingen hunder klarer å snuse seg fram til henne. Dermed rykker spesialsoldatene inn.

Maria og de andre markørene har fått beskjed om å kjempe tilbake hvis de blir oppdaget. Når hun ser en svensk spesialsoldat komme inn i rommet, fyrer hun av en rødplast – løsammunisjon – mot ham.

På refleks snur soldaten seg. Istedenfor å rope «pang» som han har gjort tidligere under øvelsen, fordi han ikke har ladet med løsammunisjon, trykker han inn avtrekkeren. I kammeret er det et skarpt skudd, og kula treffer Maria i magen, ti centimeter fra navlen.

– Skadene var alvorlige, og ingen visste hvordan utfallet kom til å bli. Hvor mye innvendig skadet jeg var. Det var en ekspanderende kule, sier 22-åringen i dag.

Smertene er uutholdelige. Et SeaKing-helikopter frakter henne til Ullevål sykehus, hvor hun blir hasteoperert og ligger en uke på intensiven. Hun klarer ikke å gå, og i to dager har hun ikke kontakt med det ene benet sitt.

– Det var en tøff periode. Jeg klarte ikke å gjøre alle de tingene du tar for gitt i hverdagen, som å gå på do eller vaske meg.

Et lite vendepunkt kom da hun etter en uke ble flyttet over på vanlig sengepost.

– Jeg følte meg friskere nesten med en gang. Der og da fant jeg en ekstrem motivasjon i det å skulle komme meg tilbake til Forsvaret, sier hun.

På rekordtid kjemper hun seg tilbake. Etter to uker på Ullevål og en måned på Sunnaas sykehus, er hun tilbake i Forsvaret allerede i februar 2022.

– Men ting var annerledes enn de hadde vært. Jeg fikk tilpasninger, blant annet i hvor store belastninger jeg kunne ha, og jeg takket ja til seks måneder ekstra, slik at jeg tok førstegangstjenesten på 18 måneder istedenfor 12. Jeg visste at jeg aldri ville bli 100 prosent som jeg var, men målet var å bygge meg opp til å bli så tilnærmet lik som jeg kunne, sier hun.

Trente seg opp

I løpet av det siste drøye året i førstegangstjenesten trente Maria seg opp, og da tjenesten dro seg mot slutten, var hun bestemt på at hun ville fortsette i Forsvaret. 

Hun trivdes veldig godt, og tenkte at en karriere i Forsvaret var midt i blinken. Ikke minst kunne hun der også fortsette å jobbe med hunder.

– Ledelsen i avdelingen min anbefalte meg å søke Krigsskolen. Jeg tenkte at nå har jeg alt på min side. Det står bare på hvordan jeg leverer fysisk og på evnetesten, sier hun.

Opptaket til Krigsskolen går over rundt to uker, og de fysiske testene gjennomføres den første uka. Til tross for skuddskaden, var det uproblematisk for Maria å bestå de fysiske testene med god margin. Hun kom seg også gjennom evnetesten, og begynte å se fram mot feltuka, som er den andre delen av opptaket.

 Da hun skulle inn på helsesjekken, kom sjokket.

– På grunn av skaden anså de meg ikke som skikket til utenlandstjeneste, noe som er et krav. Jeg klagde på det, fordi jeg selv synes jeg får til det jeg trenger å få til. Jeg har nødvendig kapasitet, sier Maria.

De neste dagene ble nervepirrende, mens Maria ventet i spenning på at legene skulle innhente mer informasjon og gjøre nye vurderinger. Patruljeførerne fortalte henne at alt ville ordne seg bare hun kom seg til feltuka. Håpet steg da hun fikk hentet utstyr og sto på oppstilling før avmarsj.

Men i det de begynte å gå, ble nummeret hennes ropt opp.

– Jeg fikk beskjed om at jeg ikke har kommet inn på grunn av helsen min. Jeg ble veldig skuffet. Jeg følte at de ikke så meg på grunnlag av det jeg leverte på opptaket, men på grunn av det som sto på papiret på helsesjekken. Det hadde vært noe helt annet om jeg ble selektert ut, sier Maria i dag.

Slik endte drømmen om å jobbe med hund i Forsvaret.

En ny drøm

Det finnes flere måter å håndtere skuffelser på. Etter avslaget fra Krigsskolen valgte Maria raskt å legge fra seg tanken om en karriere i Forsvaret.

– For min del funker det best å komme seg videre, istedenfor å sette seg ned og dvele, sier hun.

Kanskje hjalp det at veien videre sto klart foran henne, i form av den drømmen Maria først fikk i møte med politipatruljen på ungdomsskolen.

– Jeg har alltid ønsket å jobbe med mennesker og sammen med mennesker. Jeg har alltid ønsket å ha en fysisk jobb, som jeg jo fikk i Forsvaret. Og jeg har lyst til å jobbe med hunder. Derfor var det egentlig ikke noe vanskelig valg å søke på Politihøgskolen, sier hun.

I bakhodet lurte likevel spøkelset fra helsesjekken på Krigsskolen. Selv om Maria hadde med seg et skriv fra kirurgen som opererte henne om at skaden ikke la noen begrensninger på hva hun kunne gjøre, var hun likevel litt redd.

– Det skrivet holdt jo ikke i Forsvaret, sier hun, og fortsetter:

– Jeg følte meg ganske sikker på de fysiske testene og min egen kapasitet der. Det var heller ulykken jeg fryktet kunne bli et hinder. At de tok en vurdering på at det ville være for farlig å utsette meg for det jeg må under politiutdanningen, og at jeg kom til å få et nei i etterkant. Men det ville jeg jo ikke funnet ut av før jeg hadde prøvd.

De fysiske testene til Politihøgskolen gikk fint, men på vei inn til andregangsintervjuet var hun nervøs for om hun ville oppleve skuffelse nok en gang.

– Men det gjorde jeg ikke. Det var ikke så mye snakk om det, egentlig.

– Det må ha vært en lettelse?

– Veldig. Jeg føler at jeg ble sett for det jeg kan stille opp med som menneske, ikke for historien om det som har skjedd. Det er veldig lett å definere en person ut ifra et papir som forteller om en ulykke. Selv om det som ser veldig stygt ut på papiret, har gått bra i virkeligheten, svarer Maria.

Det var en stor dag da hun fikk beskjed om at hun hadde kommet inn på Politihøgskolen.

– Jeg føler virkelig at jeg har fått en ny sjanse. En ny mulighet til å jobbe med det jeg har lyst til.

Trangt nåløye

Mandag 12. august i år myldret nesten 180 forventningsfulle menn og kvinner rundt på Majorstua i Oslo. Årets ferske politistudenter var klare for den første av mange skoledager, som om snaue tre år skal lede dem inn i en karriere i etaten.

På skoleplassen ble den mangfoldige menneskemassen fordelt i klasser. De høye og lave, lyse og mørke, unge og litt eldre – hver og en av dem begynte som politistudenter med sine helt egne, unike historier.

22-åringen Maria har opplevd mer enn de fleste, og har lagt ned mer innsats enn mange for å komme akkurat dit.

– Det var et veldig stolt øyeblikk. Jeg vet hvor hardt jeg har jobbet for å komme så langt både fysisk og mentalt som jeg har gjort for å kunne være her, sier hun.

Ballasten Maria har, fra det nær fatale skuddet til der hun står i dag, ser hun på som en styrke.

– Jeg føler på et vis at jeg har blitt mer robust av skaden og ulykken, og alt som følger med, som gjenopptreningen og motstanden jeg har møtt. Jeg klarte å se mulighetene og finne løsningene, og å se det positive, framfor å grave meg ned. Det tror jeg at jeg kan få mye hjelp av videre, sier hun.

Maria tror dette har gjort henne godt rustet for å takle utfordringer, og for å klare å oppnå drømmen om å jobbe med hund – denne gangen i politiet.

– Det er et trangt nåløye å få jobbe med hund i politiet, men prøver man ikke, vet man ikke, smiler Maria.

Erfaringen fra Forsvaret gjør henne enda sikrere på at det er en jobb som vil passe for henne.

– Jeg fikk være med mye og lærte veldig mye i Forsvaret. Jeg fikk lov å trene hundene, og så hvordan hundeførerne trente. Jeg fikk en helt annen forståelse av hvilken kapasitet hundene kan være hvis de trenes riktig, og hvordan de kan utvikles hvis man virkelig går inn for det, sier 22-åringen.

Dersom hun kommer gjennom nåløyet og blir hundefører i politiet, vil hun helst jobbe operativt.

– Det er det langsiktige målet. Hvor lang tid det tar, vet jeg ikke, men jeg har et veldig stort ønske om å gå den veien. Samtidig appellerer politiyrket også i seg selv, fordi du får mulighet til å hjelpe mennesker og gjøre en forskjell i samfunnet, understreker Maria.

– Før du kommer så langt, er det kanskje også aktuelt å skaffe en egen hund?

– Jeg har ganske store planer om det, ja. Bare jeg får landet selv og fått et sted å bo, og tilværelsen er stabil, blir det nok en hund – om ikke flere!