Effektiv inndragning av utbytte krever en helhetlig tilnærming

Det er et grunnleggende utgangspunkt i de fleste samfunn at ingen skal få berike seg på straffbare handlinger. Det er derfor viktig å ha på plass effektive mekanismer for å inndra utbytte fra kriminalitet. Samtidig bør de enkeltes interesser vernes, ettersom inndragning potensielt kan ha vidtgående konsekvenser for den eller dem som blir utsatt for det.

Statistikken viser at særlig inndragning av utbytte fra kriminelle ikke fungerer så effektivt som ønsket. Tall fra Strasak og Statens innkrevingssentral viser at både de beløp som inndras og de beløp som senere innkreves, utgjør en liten promille av de verdier som genereres av det ulovlige markedet. I 2018 instruerte daværende riksadvokat Tor-Aksel Busch politi og påtalemyndigheten om å prioritere inndragning av utbytte slik at større beløp skulle inndras.

Som blant annet vist i medieoppslag sommeren 2021, synes dette imidlertid ikke å ha hatt noen større effekt på inndragningsnivåene som fortsatt er lave. Politihøgskolen igangsetter i disse dager et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvilke årsaksfaktorer som kan ligge bak de lave inndragningstallene.

Etter vår mening er det svært viktig å fremheve at inndragningsprosessen omfatter flere ulike ledd, og inndragningsregimets funksjonalitet og inndragningens effektivitet må derfor vurderes i lys av alle disse leddene. Det er viktig at enkeltaktørene i de ulike leddene ser helheten og forstår betydningen av sin egen innsats for det endelige resultatet. Hvis ikke både operativt personell og påtalesiden har fokus på inndragning, vil vi i liten grad kunne øke inndragningstallene. Der for eksempel orden ikke tar verdier i beslag, men påtale legger ned store inndragningspåstander, vil vi få et større inndragningsresultat på papiret, men ingen verdier til å dekke kravet. Hvis orden ser etter og sikrer verdier, men påtale ikke har kunnskap om inndragningsmulighetene, vil verdiene ble tilbakelevert uten annen effekt enn at disse nå fremstår som hvitvasket av politietaten.

Finansiell etterforskning

Et første viktig stadium er den finansielle etterforskningen, som sikter til å spore og identifisere den ulovlige vinningen. En grundig økonomisk analyse er et første viktig trinn for effektiv inndragning, ettersom man da blant annet kan identifisere og oppspore ulovlige økonomiske midler, søke å identifisere kriminalitetens omfang og finne bevis som kan brukes i straffesaker, for eksempel om hvitvasking, korrupsjon eller bedrageri.

Slike undersøkelser gjøres imidlertid ikke alltid i den grad effektiv inndragning skulle tilsi. At den finansielle etterforskningen blir nedprioritert, kan ha forskjellige forklaringer. Det kan være at de som etterforsker lovbruddet fokuserer mer på primærlovbruddet enn på vinningen som har oppstått, det kan være ressursmangel eller manglende kunnskap om inndragningssystemet.

Når relevante eiendeler er identifisert, vil det jevnlig være behov for å fryse dem for å forhindre at de gjemmes eller ødelegges. Dette representerer det andre stadiet for å sikre effektiv inndragning. Frysing kan omfatte kontanter på en bankkonto eller fysisk eiendom, som bygninger, biler/båter, løsøre, kunst eller hester/storfe.

I norsk rett sikres inndragning i hovedsak ved enten beslag (jf. straffeprosessloven § 203 første ledd) eller heftelse (jf. straffeprosessloven § 217 første ledd). Det er grunn til å merke seg at hjemmelen er avhengig av hvilken type krav som ønskes sikret. Det tredje stadiet omfatter reglene som angir vilkårene for at domstolen kan beslutte inndragning av formuen. Inndragning reguleres hovedsakelig i straffeloven § 67 (utbytteinndragning) og § 68 (utvidet inndragning). Disse reglene drøftes ikke nærmere her.

Innkrevningsstadiet

Det fjerde stadiet innbefatter fullbyrdelsen av en inndragningsbeslutning ved å innkreve eiendeler eller pengekrav som har blitt besluttet inndratt. For at dette leddet skal være effektivt er det helt sentralt at relevante formuesgoder er sikret under etterforskningen og at det er god kommunikasjon mellom politiet og Statens innkrevingssentral/ namsfogden.

Innkrevingsstadiet synes imidlertid å være en akilleshæl, ikke bare i Norge men også internasjonalt. For eksempel var det i Storbritannia i 2020 ufullbyrdede inndragningskrav på 2,225 milliarder britiske pund. Også i Norge er det et ikke-ubetydelig avvik mellom ret tskraf t ige inndragninger og innkrevde beløp. Av Strasak-rapportene (2019) fremgår det at 201,8 millioner kroner ble besluttet inndratt i 2017 og 111,9 millioner kroner i 2018. Ifølge Statens innkrevingssentral ble imidlertid bare cirka 38 prosent innkrevd i 2017 og cirka 32 prosent i 2018. Statistikken er imidlertid mangelfull og hvor store beløp utbytteinndragningen reelt sett omfatter, er dermed vanskelig å si.

Det femte stadiet gjelder hvordan de inndratte eiendelene disponeres. Ifølge straffeloven § 75 første ledd er hovedregelen at «inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke annet er bestemt». Ifølge straffeloven § 75 annet ledd kan det besluttes at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra skadelidte. Dette skjer typisk ved at namsfogden selger beslaglagte verdier og at Statens innkrevingssentral krever inn utbetalte krav og pengene overføres enten til staten eller fornærmede.

Her kan også nevnes at det i Europa diskuteres såkalt «sosialt gjenbruk» av inndratt eiendom. Dette er også nevnt i Art. 10(3) i EUs inndragningsdirektiv (2014/42/EU). Gjenbruk, som kan være et positivt og synlig tiltak for å tilbakeføre blant annet ulovlig vinning til samfunnet, forekommer i flere europeiske land. For eksempel i Italia har man gjenbrukt eiendom som har blitt inndratt på mafiarelatert grunnlag.