Tid for gransking

Saken mot politilederen Eirik Jensen er i karakter og omfang unik i norsk politihistorie. Det er imidlertid intet unikt ved de unnlatelsene som muliggjorde hans handlinger.

Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK etter domsavsigelsen mot Jensen at man nå skal «se på om rammeverket rundt hans arbeid i politiet har vært godt nok». Dette fremstår imidlertid som en svært snever tilnærming.

En eventuell gransking bør ta sikte på å avdekke den totale årsakssammenhengen og finne ut hvilke underliggende mekanismer som gjorde det mulig for en politileder gjennom flere tiår å begå grov kriminalitet tilknyttet sin stilling i politiet. Varsler og faresignaler underveis har det, som kjent, ikke manglet på.

I en slik gransking er det nødvendig også å se forbi Oslo politidistrikt, personen Eirik Jensen og det fagfeltet han arbeidet innenfor.

En sammensatt, men like fullt plausibel hypotese er at saken er et påregnelig utslag av at det innad i politiet eksisterer et handlingsrom for skjult kriminalitet. Dette har ikke oppstått gjennom aksept, men kan knyttes til begrepene kultur, kontroll og kompetanse.

LES OGSÅ: Tidligere kollega: - Han må ha lurt oss i 20 år. Det er ille

Kultur

I politiet eksisterer det en såkalt lojalitetskultur. Jo høyere i hierarkiet, jo mer gjør den seg gjeldende.

Men lojaliteten er ikke nødvendigvis sterkest knyttet til politiets samfunnsoppdrag, til publikums forventninger eller til etiske standarder. Sterkere kan den være til andre ledere, til overordnede beslutninger og til virksomhetens omdømme.

Påstander om uregelmessigheter blir gjerne bortforklart, unnskyldt eller ignorert. Lojalitet i en slik form vil være til hinder for åpenhet, kritisk tenkning og etisk refleksjon. Kritikk blir følgelig i liten grad betraktet som en mulighet for læring og korreksjon. Et forutsigbart reaksjonsmønster blir tvert imot at fokuset i stedet blir rettet mot kritikeren og dennes motiver.

Når eksempelvis tips om kriminalitet innad i politiet mottas fra personer i kriminelle miljøer, slår denne ryggmargsrefleksen inn for fullt. Informasjonen avskrives fort som støy og som lite troverdig.

En konsekvens av denne kulturen er en manglende erkjennelse av enkelte risikoutsatte sider ved politiets arbeid. Det er godt kjent at fremveksten av organisert kriminalitet medfører en forhøyet risiko for korrupsjon i ulike myndighetsorganer.

De fleste politiansatte har eksempelvis tilgang til ulike typer sensitiv informasjon som åpenbart kan ha stor verdi for kriminelle miljøer og nettverk å få innsyn i. Jensen-saken handler i stor grad om nettopp det; betaling for opplysninger om politiet og tollvesenets kontrollvirksomhet.

Men heller ikke denne kunnskapen synes å øke bevisstheten rundt risikoen for korrupsjon i nevneverdig grad.

Kontroll

Det er nettopp dette fraværet av bevissthet og erkjennelse som har gjort det mulig å opprettholde dagens dysfunksjonelle kontrollsystem.

Politiets etterforskning av skjult kriminalitet initieres ofte på bakgrunn av tips og annen type etterretningsinformasjon. Denne har gjerne blitt samlet inn, registrert og systematisert over tid.

Etterforskningen vil i disse tilfelle i en kortere eller lengre fase nesten alltid bestå av skjult metodebruk. Av den enkle grunn at det er slik man mest effektivt oppklarer denne type lovbrudd. Og sakene håndteres av et fagmiljø med kunnskap og erfaring fra slik etterforskning.

For tips om kriminalitet blant etatens egne ansatte gjelder derimot ingen forutsigbare rutiner. Det mest vanlige er likevel at denne type informasjon blir videreformidlet og behandlet i lederlinjen.

Gjennomgående for denne håndteringen er mangelen på habilitet, ettersporbarhet, systematikk og kompetanse. Da blir ofte utenforliggende hensyn styrende. Og resultatet deretter. Også lagring av informasjonen er problematisk. Det ligger i sakens natur at politiets eget etterretningsregister er lite egnet for dette formålet.

Lagring skjer derfor i stor grad tilfeldig og med liten mulighet for å kunne se ulik informasjon i sammenheng.

Kompetanse

Det eksisterer følgelig heller ikke ensartede rutiner for videreformidling av slik informasjon til Spesialenheten.

Personer i kriminelle miljø som tipser politiet ønsker regelmessig anonymitet. Å ivareta dette ønsket og samtidig nyttiggjøre seg slik informasjon forutsetter ofte krevende juridiske, taktiske og etiske vurderinger.

Når det gjelder ressurser og kompetanse er Spesialenheten imidlertid ikke innrettet for å kunne innhente og håndtere denne type informasjon. Den er best i stand til å behandle ukompliserte forhold der det allerede foreligger en anmeldelse uten sensitive bakgrunnsopplysninger.

Men gjennomføres kriminaliteten av personer med kunnskap om politiets etterforskningsmetoder, samt med en god risikoforståelse så er dagens system totalt uegnet for å avdekke og oppklare korrupsjon og annen skjult kriminalitet i politiet.

Selv om Jensen-saken i karakter og omfang er unik i norsk politihistorie, så er det altså intet unikt ved de unnlatelsene som muliggjorde handlingene.Det er følgelig liten grunn til å tro at saken – som fenomen – er enestående i norsk politi. Heller ikke er det grunn til å være overrasket av de mange politilederne med påfallende sviktende hukommelse om sakens forhistorie.

Det mest oppsiktsvekkende er at saken har fått sin oppklaring. Og hvordan dyktige tjenestemenn med høy integritet har fått aksept for nødvendigheten av å starte skjult etterforskning mot en betrodd politileder.

Det er i dag mer enn 6 år siden Jensen første gang ble arrestert. Tiden for å igangsette gransking er overmoden.

Denne kronikken ble først publisert hos NRK.