Enighet i grevens tid

Administrerende direktør Sigurd Grytten i kommunikasjons­byrået Burson-Marsteller mener Politiets Fellesforbund stanset den mye omtalte politikonflikten i siste øyeblikk.

Han begrunner sin påstand med en vurdering fremsatt av Mark Penn, sjef for Burson-Marsteller globalt, og en av verdens fremste rådgivere innen politisk kommunikasjon. Han var blant annet rådgiver for Bill Clintons kampanjer.

Penns påstand er at det blir langt enklere å gå imot deg når du får mindre enn 50 prosents oppslutning. Overført til norske forhold betyr dette at det er et punkt der det er enklere å være mot deg, enn for deg. Da går det raskt nedover. Når man mister for mye omdømmekapital, vil stadig flere gå imot deg. Jeg mener PF trakk seg ut av konflikten akkurat i tide. Det kom til et punkt hvor noen ganske snart ville tjent på å være imot PF. Og er flesteparten i mot deg, blir det mindre vondt å gå imot for de som er kritiske. Dersom du blir tilstrekkelig upopulær vil det være gunstig å gå imot deg. Bare se på Stein Erik Hagen i debatten om formue­skatten, sier Sigurd Grytten.

Achilleshælen

- PF måtte gjøre disse kalkula­sjonene. Det er et viktig signal når nære allianse­partnere signaliserer at grensen snart er nådd, og samtidig tar to skritt tilbake, sier Grytten og viser til klart s­vakere støtte i uttalelser fra blant annet Fremskrittspartiets Jan Arild Ellingsen.

- Achilleshælen, den absolutte grensen som PF ikke må gå over, er at man mister tilliten til at PF setter politioppgaven og borgernes sikkerhet først. Hele kapitalen til Politiets Fellesforbund settes i forbindelse med at medlemmene tar samfunnsansvar. Hvis man mister denne kapitalen som så sterkt knyttes til innbyggernes trygghet, ramler alt som gir PF-maktbasen andre bare kan drømme om. PF ville da miste ethvert grunnlag for å kommunisere på en positiv måte med borgerne, sier Grytten.

- Og dette var i ferd med å slå sprekke­r. Det var alvorlig for PF når sjef for Domstoladministrasjonen Tor Langbach påpekte at det begynte å bli mange straffe­saker som lå stille hos politiet. Samtidig var det intervjuer med politi­tillitsvalgte som ble sitert på at «arbeidslysten blir ikke bedre». Det begynte å bli et fokus på hvordan PFs medlemmer negativt påvirket tjeneste­tilbudet til mannen i gata, sier Grytten.

Johannessen vs Killengreen

Grytten mener at det i utgangspunktet er en stor fordel at mange ikke vet forskjellen på PF-leder Arne Johannessen og politidirektør Ingelin Killengreen.

- Makt får PF-lederen gjennom sin rolle og deltagelse i kriminaldebatten sammen med det samfunnsansvaret han og PF tar. Med det fremstår PF som mer enn en fagforening. Det er selve nøkkelen til å lykkes. I øyeblikket den rollen forsvinner, blir PF vurdert som en av de andre helt ordinære fagforeningene. Argumentasjonen er ikke og må ikke bli at vi må få bedre betingelser «fordi det er synd på» politiansatte. PFs krav må knyttes til behovet for å styrke tryggheten til borgerne. Det vil være kritisk for PF hvis det utad oppfattes at man ikke setter oppgaven, men medlemmenes private interesser først, sier Grytten.

- Svikter oppfatningen av at PF-medlem­mer tar ansvar for borgernes sikkerhet, ville denne unike posisjonen å kommunisere fra også bli borte. Det er i beste fall naivt å tro noe annet, sier Grytten bestemt.

- Hvorfor var PF så avhengig av politisk støtte? Kunne de ikke bare ha kjørt på en fortsatt tøff linje, og latt regjeringen håndtere problemet med for lite politikraft inntil de kom med et tilbud som var bedre?

- Samfunnet er fullt av uløste samfunns­oppgaver. Hvis det er et poeng å få til en politisk endring, må ansvaret plassere­s hos politikerne. Jeg mener at hvis PF hadde strukket strikken lenger, hadde det vært lett for politikerne å p­lassere ansvaret hos PF. De kunne lett ha vist til at problemene med at politiet ikke fikk gjort jobben var på grunn av PF. En frustrert politidirektør kunne ha beklaget situasjonen, og pekt på PF. Andre a­ktører ville sagt at Arne Johannessen satte sine egne medlemmers interesse foran samfunnets behov for trygghet. Det ville ført til et massivt tap av omdømme. I tillegg er jeg sikker på at man ville fått intern splid i PF fordi en del medlemmer har en genuin interesse av politijobben. Og vi ville fått scenarioer der politifolk hadde brutt med PF, og grepet inn for å hjelpe folk. Media hadde i verste fall funnet situasjoner med «Hadde PF fått lov å bestemme, hadde ranet skjedd» for å vise at politikonflikten hadde gått for langt. Stadig flere politifolk ville protestert mot egen organisasjon. PFs problem ville blitt en barriere for borgernes trygghet. Polititjenestemenn som brøt med PF hadde blitt heltene. Det hadde gitt PF et kjempeproblem. Særlig når det bør være slik at det er PF som fremstår som dem som organiserer heltene, sier Grytten.

Ofret omdømme - får skryt

På Landsmøtet i fjor høst vedtok PF at de var villige til, om nødvendig, å ofre omdømme for å nå målet. Vedtaket har blitt heftig kritisert av både justis­politikere og enkelte politiledere. Men fra sitt ståsted berømmer Grytten PF for avansert tenkning i hvordan påvirke omgivelsene.

- For hva skal man med omdømme hvis man ikke aktivt skal bruke det? Hva bruker man et omdømme til? Omdømme er den eneste kapitalen man bruker når man påvirker. Det er slik at når man utfordrer makt, utfordrer posisjoner, så utfordrer man også eget omdømme. Får man motstand og kritikk så vil man også miste noe av sitt omdømme. Det var akkurat den vurderingen PF gjorde. De valgte å bruke noe av den «omdømme­kapitalen» de hadde til å påvirke. Vanligvis er det særdeles krevende å få en organisasjon til å ta slike beslutninger, og ikke minst forstå disse sammenhengene. Landsmøtevedtaket var derfor unikt og veldig bra. Min vurdering er også at PF i sommer brukte noe av sin omdømme­kapital til å påvirke. Samtidig er det viktig å vite hvor smerteterskelen går for å ikke miste for mye av denne kapitalen, sier Grytten, og viser til vurderingen av hva som skjer politisk dersom du mister for mye av eget omdømme.

Ingen krig uten kostnad

- Det er forskjell på å ha rett og få rett. Enhver aktør som ønsker å kommunisere for å påvirke må derfor bestemme seg om det er viktigst å ha rett eller få rett. Det handler om intelligens i prosessen og å få flere til å mene det samme som PF. Noen ganger strekker ikke diplomatiet til, da må man gå til aksjoner og samtidig vite hva man gjør. Jeg opplever at PF har vært veldig bevisst på hva man gjør på de forskjellige stadier for å maksimalisere påvirkningen, sier Grytten.

Grytten mener PF raskt hadde fremstått som en helt vanlig fagforening hvis tapet av omdømme hadde blitt mer alvorlig. Da hadde skillet mellom politiet og PF blitt tydeligere. Samfunnsoppdraget hadde blitt plassert hos politiet, mens PF bare hadde blitt noen som organiserte de som jobbet i denne tjenesten.

- Det hadde vært et betydelig tap. For PF og fagforeningsarbeidet er det en stor fordel at yrket man representerer er det samme som yrkesbetegnelsen. For borgerne oppleves det som at når PF uttaler seg, er det politiet man lytter til. Dette kan PF utnytte fordi det er mye enklere å stille krav på vegne av politiet, enn å stille krav på vegne av yrkesgruppen politiet. Det at mange ikke skjønner forskjellen mellom PF og politiet, er bare en fordel. PF kan faktisk ta denne posisjonen enda lenger, og bruke den aktivt for å bedre arbeidsvilkårene i fremtiden. At medlemmene til PF er høyere verdsatt enn de er lønnet er det gapet PF må tette. Men for å lykkes med det må fokus rettes mot å bygge opp igjen omdømmekapitalen, til neste slag, sier Grytten.

For ordens skyld - Burson-Marsteller bisto PF med råd under den nå avsluttede konflikten.