Er politietaten riktig rigget for å oppnå effektiv rettspleie?

Problematikken gjelder hele straffesakskjeden fra anmeldelse til domstolsbehandling. Etter så mange prosesser med omstilling er det fortsatt prekært at det jobbes med å forbedre politiets interne samhandling.

At politiet titt og ofte bommer kraftig i prioriterings- og ressursbruken, overrasker meg stadig, og skyldes etter min vurdering for lite sentralisert styring av saksarbeidet. Konsekvensen er brudd på Riksadvokatens mål.

Ifølge Riksadvokatens rundskriv er de generelle målene for straffesaksbehandlingen «høy kvalitet, høy oppklaringsprosent, kort saksbehandlingstid og adekvat reaksjon. Rundskrivet angir hvilke saker som skal gis forrang ved ressursknapphet, og omtaler riksadvokatens sentrale styringssignaler.»

Syndes mot målet

Min opplevelse er at det stadig syndes mot dette målet. Jeg skal illustrere med et ferskt eksempel som underbygger min påstand, og viser systemets store svakhet.

En familievoldssak endte med tiltale. Rettssaken var berammet høsten 2019. Saken ble trukket, og gamle saker mellom samme parter ble tatt opp til etterforskning. Noe etterforskning ble stykkevis og delt utført, men det meste av etterforskningen besto av liggetid, som gir både fornærmede og mistenkte en unødig stor belastning. En belastning er fullstendig uten mulighet til å gjøre noe med, og som også er lite tilfredsstillende for både etterforsker, påtale og advokat.

Verst er det at dette også får direkte betydning for sakens utfall.

Jeg undres over at det stadig kan skje, for Riksadvokaten har lagt til grunn at avgjørelsen av påtalespørsmålet skal foretas så snart saken er tilstrekkelig opplyst, og innen rimelig tid etter at noen er å anse som mistenkt. At dette blir fulgt opp først flere år etter at man har fått status som mistenkt, er et grovt brudd på disse retningslinjene. Bruddet får imidlertid ingen konsekvenser, noe som er snodig i seg selv innenfor et system som er bygget på konsekvenstenkning.

Hele formålet med å etterforske saker og reagere overfor lovbrytere forsvinner, og respekten for systemet med dette. En rekke eksempler utover det jeg nå peker på, viser at det ikke vil være mulig i denne type saker å oppnå adekvate strafferettslige reaksjoner som Riksadvokaten mener er en forutsetning for at strafforfølgningen skal virke preventivt og bidra til redusert kriminalitet.

Hva er årsaken?

Hvordan har det blitt slik? En stor utskifting på ulike avdelinger, liten samhandling og forståelse av systemet som helhet bidrar i stor grad. Min erfaring er at dagens organisering ikke i tilstrekkelig grad bidrar til at Riksadvokatens sentrale ønske for straffesaksbehandlingen etterleves og oppnås.

Min påstand er at Riksadvokatens premiss om at politimesteren aktivt engasjerer seg i straffesaksbehandlingen og i kvalitetssikringen av denne, ikke er godt nok innarbeidet rundt i politi-Norge.

Dermed får man slike saker som jeg viser til. Gjentatte ganger! Det holder ikke at Statsadvokatene utøver en aktiv og god fagledelse. Det enkelte distrikt og avsnitt må klare å få unna slik saker, uten at det må purres og purres – for purringer og det å svare ut disse stjeler jo også tid.

I mitt eksempel ble tiltalte pågrepet og sittende i varetekt i noen uker. At man da skal måtte vente i flere år før man må stå til rette for et forhold, er det vanskelig å forstå – både for tiltalte, fornærmede og jeg vil tro for allmennheten også.

Her er det uante muligheter for å bidra til at samfunnsborgerne får en bedre og mer effektiv polititjeneste.