En lang vakt er over

Når Rossebø nå har blitt pensjonist, er det slutten på en 47 år lang og svært innholdsrik karriere for mannen som er en legende i Stavanger-politiet.

Du har helt sikkert sett ansiktet til Ernst Kristian Rossebø i aviser og på TV-skjermen. Har det vært en alvorlig straffesak på Stavanger-kanten, er det ofte Rossebø som fronter etterforskningen, som forteller det som kan fortelles, og som holder kjeft om det som ikke skal ut i media. Han har vært tydelig og bestemt, men likevel mild i formen. Korrekt i sin strøkne politiuniform, men ikke avvisende. Heller vennlig. Et politiansikt med stor troverdighet ut i befolkningen.

Etter 47 år i politiet, takket i sommer Rossebø av og ble pensjonist. 67-åringen var da politiinspektør og leder av den store etterforsknings og etterretningsenheten FFE i Sør-Vest politidistrikt. Bak seg legger han en lang og innholdsrik politikarriere.

Som hundefører hadde Rossebø en av landets første tre bombehunder. Han var sentral i etterforskningen av Nokas-ranet. Og han har opplevd å miste tre kolleger - alle sammen skutt og drept i tjeneste, i tre forskjellige situasjoner.

Et hundeliv

Det var en nabo der unge Rossebø bodde på Karmøy på begynnelsen av 1970- tallet som fikk ham på tanker om å begynne i politiet.

– Naboen var stor og staut; en mann som oste av respekt som jeg snakket en del med. Han var en politimann å se opp til. Gjennom det han fortalte fattet jeg interesse for yrket, og jeg sjekket hva jeg kunne gjøre for å begynne i politiet. Jeg tror det var helheten; muligheten for å oppleve spenning, og dette med respekten gjennom politiuniformen som var med på å bestemme yrkesvalget, sier Rossebø i dag.

Og i politiet forble han.

– Fra første dag har jeg trivdes i politiet. Det var slik under aspirantperioden at jeg nesten ikke kunne dra hjem etter vaktsettet fordi det kunne skje noe spennende når jeg ikke var der, sier Rossebø.

Spenningen må ha holdt seg, for han bedyrer at han aldri var inne på tanken om å slutte i politiet.

– Fremdeles synes jeg politiet er en fantastisk arbeidsplass. Jeg synes det er unikt å kunne være hos samme arbeidsgiver, men likevel kunne endre jobbinnhold, og begynne med noe helt nytt. Og likevel beholde grunntanken om det å bekjempe og forebygge kriminalitet, sier Rossebø.

Tidlig i politikarrieren fikk han interesse for politihunder. I 1981 fikk han sin første godkjente tjenestehund - en kullsvart og handlekraftig schæfer ved navn Qvanto. Og Qvanto må ha vært en effektiv patruljehund. Det går fremdeles historier om den gangen Rossebø og Qvanto gjorde 10 pågripelser på 90 minutter.

På samme tid var det mye oppmerksomhet om terror og trusselen fra de sovjetiske spesialstyrkene i Spetsnaz-gruppene. Politidistriktene opprettet egne innsatsgrupper - forløperen til dagens UEH - som skulle håndtere et trusselbilde hvor bombetrusler og sprengstoff var en del av scenariet.

Slik ble det også behov for egne bombehunder i politiet. Som en av de tre første hundeførerne i politiet, ble Rossebø utvalgt til å dra over til London for å lære mer. Der hadde de lenge hatt sine hjemlige IRA-attentat og bombetrusler. Bomber og sprengstoff var noe de kunne godt.

– Vi så at engelskmennene holdt et høyt faglig nivå, og bombehundutdanJegningen vi fikk var meget god, forteller Rossebø.

De norske tjenestemennene var ikke så dårlige de heller, og det endte med at de fikk med seg tre bombehunder hjem til Norge. To til å håndtere hovedstaden, mens den siste, som het Ben, ble med Rossebø til Stavanger for å kunne håndtere blant annet trusler mot oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

– Ben var en ganske spesiell labrador som var uredd, muskuløs og skøyeraktig, mimrer Rossebø i dag.

Bombehunden hadde selv fått opplæring kun på engelsk. Så når hunden markerte på sprengstoff måtte Rossebø følge opp på engelsk med kommandoen «speak» for å få den til å markere ved funn. Rossebø endte dermed opp med to godkjente politihunder samtidig. En patruljehund og en bombehund. Dette varte frem til 1989, da patruljehunden døde. Bombehunden sto i stillingen frem til 1992.

Heldigvis ble det aldri gjort funn av sprengstoff ute på plattformene. Bare på et sted på Vestlandet snuste han seg fram til betydelige mengder sprengstoff som egentlig var godt gjemt.

«Ben bombehund» sørget ellers for at Rossebø fikk celebre invitasjoner. Både da pave Johannes Paul besøkte Norge i 1989, og under kongesigningen i Trondheim i 1991, var ekvipasjen invitert for å sikre besøket mot sprenglegemer.

Også de oppdragene gikk fint.

Begynte med etterforskning

For Rossebøs del ble kriminaliteten grovere. Først ved at han begynte på kriminalavdelingen i 1990, hvor etterforskning av kriminalitet som vold, drap og voldtekter ga nye faglige utfordringer.

I fem år vekslet Rossebø mellom vold, sedelighetsforbrytelser og offshorearbeid før han fikk tilbud om å bli nestleder på forebyggende avsnitt. Der ble han leder for prosjektet «Lokalområde politi», en forløper til politireformens nærpoliti. Prosjektet som Justisdepartementet lanserte i de fem største politidistriktene, hadde som mål å komme i nærkontakt med innbyggerne. Prosjektet skulle pågå i tre år.

– Vi fikk egne kontor og biler, og jobbet ut fra egne planer. Arbeidet var veldig interessant og givende. Jeg hadde gjerne sett at dette prosjektet fikk fortsette slik det var tenkt. Vi kom nært innbyggerne, vi hadde god oversikt over de som var på tur ut på skråplanet, og vi så at det hele hadde en god kriminalitetsforebyggende effekt.

Prosjektet ble imidlertid nedlagt etter to år.

– Hadde det vært penger nok, hadde det hatt noe for seg. Men jeg tror det kostet mer enn det smakte, og det handlet om å utnytte ressursene på best mulig måte. Arbeidet vi gjorde i prosjektet, ble plassert inn i det vanlige forebyggende arbeidet, sier Rossebø.

I 1998 begynte han som avsnittsleder på kriminalvaktavsnittet.

– Det var en god forløper til dagens felles straffesaksinntak (FSI). Alle straffesakene skulle gå gjennom dette kriminalvaktavsnittet. Slik vi organiserte oss fikk vi suverent gode resultater på ganske kort tid. Oppklaringen gikk opp, og saksbehandlingen gikk ned, sier Rossebø.

Resultatene var såpass bra at humoristiske sjeler gikk i ledtog med andre kreative sjeler på politistasjonen for å markere avsnittslederens suksess. Resultatet var at Rossebø på et julebord ble pålagt å ta på seg en nysydd supermanndrakt på festen.

I 2000 kom nye utfordringer, da jobben som seksjonsleder for etterforskningsseksjonen skulle fylles. En av oppgavene Rossebø fikk var å skrive en innstilling om hvordan nyskapningen felles enhet for etterforskning og etterretning (FEE) skulle virke.

Tankene bak teksten må ha vært overbevisende for politimesteren. Så overbevisende at det var Rossebø som i 2002 endte opp med å starte som sjef for den nyopprettede spydspissen mot kriminalitet i daværende Rogaland politidistrikt. Som følge av den siste omorganiseringen av politiet og sammenslåtte politidistrikt, måtte Rossebø vurderes for jobben som FEE-leder som han satt i 2016.

– Joda, jeg var glad for å kunne fortsette og få tilliten på ny, sier Rossebø med et smil i skjegget.

Nokas-saken

5. april 2004 er en merkedag for mange, for Norge, for politiet og for Rossebø. I et voldsomt anslag mot Nokas (Norsk kontantservice) går et 10-talls ranere til aksjon mot banken utstyrt med kraftige automatvåpen.

I 20 minutter okkuperte ranerne Stavanger sentrum. De skjøt og drepte politimannen Arne Sigve Klungland, tok gisler og kom seg unna med 57 millioner kroner.

Det var påskefri, og politibemanningen var kritisk lav. Rossebø hadde fri, og ble om morgenen vekket med en telefon fra operasjonssentralen. Det var fullstendig kaos i sentrum. Ransalarmen gikk i tellesentralen, fortvilte bankmedarbeidere fortalte om bevæpnede ranere på andre siden av det skuddsikre glasset, og en lastebil var satt i brann og sperret utkjøringen fra politihuset.

Det hadde også blitt kastet tåregass utenfor inngangen til politihuset, og ranerne hadde igangsatt en voldsom ildgivning med kraftige automatvåpen i sentrum. Politiet frontet dette med å sende en patrulje med to politibetjenter utstyrt med hver sin revolver.

Politifolkene endte opp med å skyte til sammen 20 skudd mot ranerne. En raner ble truffet i låret, en annen fikk et streifskudd mot hodet. Ranerne skjøt tilbake mot patruljen, og skuddene slo inn centimetere over hodet på politifolkene som forsøkte å finne dekning bak et glasshjørne.

Der og da startet etterforskningen for Rossebø. I stedet for å kaste seg ut i bilen og kjøre det remmer og tøy kunne holde til politistasjonen, begynte han å tenke. Han visste at det kom til å bli en lang dag, og tok seg tid til å smøre matpakke.

Hele tiden mens han tenkte på hvordan han skulle skaffe folk og hvordan han skulle igangsette det som da snart skulle bli norgeshistoriens mest omfattende politietterforskning. Selve etterforskningen, sier Rossebø, var «helt unik».

– Ikke bare opplevde vi et ekstremt godt samarbeid internt i politidistriktet. Men også alle andre politienheter vi spurte om hjelp, slapp det de hadde i hendene, og hjalp til med det de kunne. Samtidig fikk vi til et godt internasjonalt samarbeid, sier Rossebø.

Enorme mengder informasjon skulle systematiseres og forstås. Rossebø fremhever det at de tok et skritt om gangen, og helte tiden malte på med nærmest utømmelige ressurser, som viktig for oppklaringen av saken.

– Det var av avgjørende betydning at vi hadde støtte helt fra øverste politiske hold, sier Rossebø.

Daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) lovet at saken skulle oppklares, og sa at det ikke skulle stå på ressurser. Både han og daværende politidirektør Ingelin Killengreen møtte opp. Dørum med økonomiske garantier, Killengreen med åpning for å bruke alt hva politiet på nasjonalt plan kunne bidra med.

– Det hadde alt å si. Hadde vi vært bundet av budsjett og vanlige økonomiske rammer, hadde vi ikke kunnet bruke de metodene vi brukte. Da tror jeg vi ikke hadde klart å oppklare ranet. Det var ganske unikt å ikke ha ressursutfordringer under etterforskningen, sier Rossebø med et smil i dag.

Den lærdommen har han tatt med seg videre. Som leder for FEE har han fått gjennomslag for å ha nærmest fri tilgang til ressurser den første uken etter en større krimsaker.

– Å kunne kjøre på med ressurser den første tiden, tror jeg har bidratt til mange av våre oppklaringer, sier Rossebø.

LES OGSÅ: Nokas-ranet: Politibetjenten skjøt 17 skudd mot ranerne

Nervøs på talkshow

Tilfeldighetene ville det slik at hovedmannen bak ranet, David Toska ble pågrepet etter akkurat ett år på rømmen.

– Vi var samlet til en minnestund etter Klungland. Da minnestunden var over, fikk vi vite at Toska var pågrepet av spansk politi. Følelsesmessig ble det en spesiell dag, fra sorg og ettertanke, til å kjenne på tilfredsheten av at hovedmannen var pågrepet.

– Hvordan opplevde du sakens fremgang, med pågripelsen av en og en raner, å finne Toska og å finne frem til hvem som var drapsmannen?

– Vi tok seier for seier. Min rolle ble helt overordnet. Jeg hadde folk til alt, og var veldig avhengig av mine etterforskingsledere. Både lokale og de hos Kripos. Det er de som skal ha den store æren for oppklaringen av saken. Jeg var mer tilretteleggeren, sier Rossebø beskjedent.

Etter at David Toska var pågrepet, og de fleste mistenkte var i politiets varetekt fikk politiet mye anerkjennelse. Dette medførte at Rossebø - av profesjonelle hensyn - fikk et tilbud han ikke kunne takke nei til: Som gjest hos Fredrik Skavlan på NRK.

– Jeg tror aldri jeg noen gang har vært så nervøs, sier han.

– Du nervøs, som hadde vært intervjuet så mange ganger før?

– En ting er å stå foran pressen og si noe om faget. En annen ting var å delta på nasjonal TV, være litt personlig, og samtidig fortelle litt om saken, uten å samtidig ødelegge for den kommende rettssaken. Jeg innrømmer gjerne at jeg da var utenfor komfortsonen, selv om det hele gikk fint, forteller Rossebø.

Tapte kolleger

Drapet på Arne Sigve Klungland under Nokas-ranet, rystet både nasjonen og politiet.

– Det var tragisk for oss som etat å miste Arne Sigve Klungland, og det ble også personlig for meg. Vi hadde et flott samarbeid som hundeførere, og vi kjente hverandre godt, sier Rossebø i dag.

Klungland var på det tidspunktet den sjuende norske polititjenestemannen som hadde blitt skutt og drept i tjeneste etter andre verdenskrig. Rossebø var kollega med tre av dem.

I 1973, det året Rossebø begynte i politiet, ble Torkel Tjørhom skutt og drept på Sandnes av en rømling fra fengselet. 17 år senere ble Arne Andreas Mæland skutt da han stod utenfor ei inngangsdør, og hadde ringt på døra i forbindelse med husbråk.

Datoen 28. mars 1990 står som spikret hos Rossebø. Han hadde akkurat sluttet med hund og begynt på krimmen, men fra tiden på hundetjenesten hadde Rossebø og Mæland vært faste makkere.

– De ringte meg på natta, og sa at Arne var skutt, sier Rossebø.

Han har reflektert over at han har opplevd tre kolleger skutt og drept. Særlig Mæland og Klungland som han kjente veldig godt.

– Jeg kan aldri si at jeg har gått med en frykt i meg, og tenkt at noe skulle skje meg når jeg var operativ ute. Jeg har vært trygg på meg selv, og trygg på mine kolleger. Og jeg var trygg på at politihunden ville redde meg om noe skulle skje.

Ransutbyttet som ble borte

Selv om alle Nokas-ranerne ble pågrepet og har sonet sine straffer, er mye av ransutbyttet fremdeles ikke funnet av politiet. Av de 57 millionene, har cirka 6 millioner kroner kommet til rette. Resten mangler.

Da Rossebø får spørsmål om hvor resten av pengene er, ler han forsiktig.

– Jeg har jo mine teorier. Mye av pengene ble nok brukt. Utbyttet skulle fordeles på 12-14 ranere, og i tillegg var det mange andre som hadde ulike roller. Jeg tror noe ble brukt på annen kriminalitet. Vi vet det ble tatt mye hasj av politiet relatert til enkelte av de involverte i årene etter ranet. Noe kan selvsagt ligge nedgravd eller gjemt på annen måte. Forhåpentligvis har sedlene nå gått ut på dato. Det jeg så, er at det er svært kostbart å være på rømmen. Og at det er kostbart å investere i ny kriminalitet, sier Rossebø.

Til tross for at han har opplevd tap av kolleger og har hatt mange alvorlige saker på bordet, ser han tilbake på en karriere med flest glade dager.

– Det er ikke sakene som gjør en glad, men det at jeg har hatt veldig gode kolleger. Både ledere og medarbeidere har gjort dette til en fin jobb, og jeg har hatt et godt forhold til de aller fleste. Til enhver tid har jeg tenkt at jeg har hatt den mest spennende jobben som er å finne i politidistriktet. Helt fra jeg var operativ med hund, til min siste jobb som leder for komplekse saker på FEE. Jeg anbefaler gjerne politiyrket til de som kommer etter meg, sier Rossebø.

Han er stolt av at en av sønnene har valgt politiyrket, og nå er hundefører i Oslo. Rossebø er også tidligere sitert på at han har ei snill kone.

– Tålmodig også, kanskje, etter alle oppdukkende arbeidstimer til alle døgnets timer?

– Joda, det har til tider vært ganske mye jobbing. Min kone har alltid støttet meg uansett. Når telefonen har ringt om natten, har kommentaren vært «du må bare komme deg av gårde». Når man er driftsenhetsleder i politiet, har man uregulert arbeidstid. Helt fra hundetjenesten og frem til jeg gikk av, har jeg hatt en slags ubevisst telefonvakt.

Rossebø sier det nok har vært både familieselskaper, netter og julekvelder som har blitt brukt på oppdukkende mål hvor han bare måtte på jobb - uten klage hjemmefra.

– Min rolle har vært å få en god oppstart og få samlet de dyktige folkene, så har de sørget for at det har gått av seg selv, sier Rossebø.

Utad har han sett rolig og behersket ut, uten antydning til hverken høy adrenalinproduksjon eller harehjerte når vanskelige beslutninger skulle tas.

– Jeg er nok en rolig person, selv om jeg selvsagt har kjent på pulsen. Men jeg er så vant til at noe kan skje at jeg nesten aldri har blitt forstyrret i nattesøvnen etter telefoner. Selv om det selvsagt har skjedd at det enkelte ganger kan ha blitt mindre søvn fordi jeg har blitt liggende og tenke og planlegge hva som må gjøres neste dag.

Lysten til å være god

Det sies at det ikke er så vanskelig å være god, men at det er så få som prøver. Inntrykket Politiforums kilder gir, er at Rossebø har gjort en del grep for å være god. Han er alltid forberedt, kan det han snakker om, er hyggelig og samtidig tydelig.

– Har du vært opptatt av å være god, eller bare gjøre jobben?

– Jeg har hatt lyst til å være god. Å ha nødvendig kunnskap om det jeg jobbet med har vært viktig for meg. Det er ikke alltid slik at det er en skole eller kurs som kan gi den kunnskapen. Livets skole kan gi god kunnskap, samtidig som jeg kanskje har klart å ivareta gode relasjoner til mine medarbeidere, og har både fått og gitt kunnskap. Jeg har ønsket å være god i den jobben jeg har fått, uansett rolle, og jeg har alltid tenkt at jeg skal være forberedt. Min dag har begynt nesten en time før de andre. Fordi jeg føler jeg må ha oversikt over det som har skjedd for å kunne lede inn i de riktige beslutningene. Det å være i politimesterens ledergruppe er en utrolig viktig stemme, der jeg har kunnet bidra til å påvirke retningen i politidistriktet, svarer Rossebø.

For sin mangeårige og solide innsats ble han tidligere i år tildelt politimedaljen med laurbærgren. I sin begrunnelse fremhever politidirektør Benedicte Bjørnland særlig Rossebøs ledelse av Nokas-etterforskningen som av stor betydning:

«Oppklaringen var av stor viktighet for politiet og samfunnet for øvrig. […] I slike alvorlige saker har Rossebø både utvist solid faglig kompetanse og representert politiet på en svært god måte i kommunikasjon med befolkningen om politiets arbeid.»

Selv om Rossebø formelt sett ble pensjonist i juni, har han kontrakt med Sør-Vest politidistrikt ut året på pensjonistvilkår for å bistå HR-avdelingen med noe HMS-arbeid. En kommende svigersønn har gitt Rossebø to valg for å holde hjernen intakt som pensjonist: Enten lære et nytt språk, eller et nytt instrument.

Valget ble et nytt instrument, og et elektrisk piano er innkjøpt til formålet.

– Jeg skal gi meg selv et år på å lære meg det mest grunnleggende for å spille piano, så får vi se hvordan det går, sier Rossebø med et smil.

Det vil ikke komme som noen overraskelse dersom Ernst Kristian Rossebø inviterer storfamilien med hans fem barn, syv barnebarn og syv søsken til julekonsert i desember 2021.

Utfordringen har han gitt seg selv.

Tre om Rossebø

Bjørn Kåre Dahl

Leder personalseksjonen FEE Sør-Vest PD, Etterforskningsleder Nokas-saken

Jeg har kjent Ernst hele mitt politiliv. Ernst er rolig og reflektert, og ikke en fyr man hører i gangene. Aldri har jeg hørt ham sint, selv om det har vært høy temperatur i diskusjonene. Han ble en veldig respektert leder som evnet å sette seg inn i de viktige spørsmålene. I politimesterens ledergruppe vet jeg han har nytt stor respekt fordi han bestandig har møtt godt forberedt, noe vi på enheten har dratt god nytte av. På mange måter er Ernst mitt for- bilde for hvordan man som politileder skal fremstå ut i media. Han har gjort dette på en flott og respektfull måte. Samtidig er han flink til å snakke for- ståelig for publikum, og har gitt nyttig informasjon. Der har han vært dyktig. På det mellommenneskelige har Ernst alltid lett etter gode løsninger. Med så mange ansatte som vi er vil det alltid dukke opp utfordringer. Han har vært flink med det som er vanskelig, og har vært til fin hjelp med løsninger jeg selv ikke så. Den eneste jeg vet som kan få Ernst ut av balanse er kollega Jan Erik Braserud når han konfronterer Ernst med at Viking har tapt og Våle- renga har vunnet fotballkamper. Da er Ernst tydelig utenfor komfortsonen.

Stig Ledaal

Politiinspektør PST, Sør-Vest PD, kollega fra ordenstjenesten på 80-tallet

Førsteinntrykkene sitter alltid best. Vi skal tilbake til hundefører Rossebø på 1980-tallet. Om hundeføreren var rolig og avbalansert, kan jeg ikke si det samme om Qvanto, hans første Schaefer. Hunden som ble «elsket av oss og hatet av de kriminelle». En sen nattetime hadde våre gamle kjenninger tømt en butikk for øl og sigaretter. Qvanto tok sporet og fant raskt frem til en kjent adresse der vi fant våre kjenninger. Utenfor stod Ernst med Qvanto fint dekket ned ved sin side, mens tyvene ble geleidet til cel- lebilen utenfor. En av dem fikk ideen om å sparke mot Qvanto som lå klar. Det skulle han nok aldri forsøkt. Foten ble raskt stoppet av en hundekjeft full av tenner. Den litt småtøffe tyven var ikke så tøff lenger da han hylende måtte be om hjelp. Dermed ble det en omvei om legevakten for å få sydd noen sting før ferden, som sikkert ennå huskes, endte på cella. Vi ønsker alle Ernst lykke til videre og er takknemlige for at vi fikk ha ham som kollega i alle disse årene.

Gøril Våland

Visepolitimester Sør-Vest PD Kollega i politimesterens ledergruppe

Jeg har kjent Rossebø siden 2004 og Nokas-ranet, da jeg var politiadvokat og senere påtaleseksjonsleder. Ros- sebø er en person som en lett blir godt kjent med. Han er til å stole på og er tvers gjennom hel ved. Hans behage- lige væremåte gjør at jeg tror han ikke har en eneste uvenn i politidistriktet. Han er imponerende faglig flink til å være toppleder, og har evnet å ha kon- troll med et stort spenn av saker. Under politireformen imponerte han med en utrolig endringsevne da han også fikk ansvar for Felles straffesaksinntak (FSI) med alle de mindre alvorlige sakene, i tillegg til de store tunge sakene han hadde fra før. I ledergruppen har han framvist veldig god kontroll på ansatte og økonomi i driftsenheten. Han er nøktern når det gjelder ressursbehov. Det vet ledergruppen, noe som gjør at de bidrar til å dekke disse ressurs- behovene. Dette er en av grunnene til at vi har et godt FEE i vårt politidistrikt. Jeg vil berømme Rossebø for å ha lagt grunnlaget for et svært godt samarbeid mellom etterforskere og påtale. Dette samarbeidet har han fått inn i kulturen på FEE, noe som har vært en styrke for oppgaveløsningen.