PHS fremstår lite løsningsorientert

Dette innlegget er et svar på kronikken fra Ann-Lisbeth Framaas, seksjonsleder for Opptak og rekruttering ved PHS, om Politihøgskolens fysiske opptakskrav og funksjonshemmede.

Det er to måter man kan se § 9 på. På en side kan man se på den slik Politihøgskolen gjør, altså at de fysiske opptakskravene er saklig siden det handler om at kandidatene skal kunne gjennomføre det treårige utdanningsløpet. 

På den annen side kan man se på om de fysiske opptakskravene er saklige og nødvendige for alle som skal arbeide som politi i flere år etter endt utdanningsløp. Det mener jeg de ikke er. 

Politihøgskolen viser til Universitets- og høgskoleloven § 3-6 (5). De fysiske opptakskravene er forankret i en forskrift. I juridisk lære opererer man etter en trinnhøydemodell.

Dersom de fysiske opptakskravene i forskriften er usaklige, og dermed i strid med Likestillings-og diskrimineringsloven, samt også Grunnloven § 98, må disse fjernes siden de kolliderer med det som står i høyere rettskilder. Dette er lex-superior prinsippet. 

Datakriminalitet

Seksjonslederen peker primært på at de fysiske opptakskravene er nødvendige når studentene skal plasseres i praksis å utføre forskjellige krevende oppgaver. Lystadrapporten sier at man ønsker økt spesialisering i utdanningsløpet.

En løsning er at man åpner for rullestolbrukere på PHS, og at disse kan bli plassert i avdelinger hvor de spesialiserer seg på eksempelvis datakriminalitet hos Kripos i sitt praksisår.

Politiet er, og skal fortsette å være, en beredskapsenhet. Dette har jeg forståelse for. Jeg foreslår ikke at alle de som skal sitte inne og arbeide som politi skal sitte i rullestol.

Man kan nok saklig sette en kvote på antall rullestolbrukere i opptaket ved PHS, dog kan man ikke saklig avskjære alle fra å delta. På denne måten vil man åpne for en sunn inkludering, og også bevare den beredskapen som forventes at politiet skal inneha.

Viktig

Videre er det et ekstremt fokus på at det skal være en generalistutdanning fra seksjonsleder. Det er ingen stor endring som vil følge med mitt forslag, bare en tilpasning.

Jeg mener også at generalistutdanningen er viktig for helhetstenkning og fleksibilitet i et krevende og allsidig yrke.

Generalisten er også viktig i et beredskapsperspektiv. Selv om PHS åpner for å ta inn noen rullestolbrukere som kan spesialisere seg noe annerledes enn de øvrige i Politihøgskolen, fjerner man på ingen måte generalistmodellen i studiet. Det skal vi være klar over.

Det jeg lurer på er: Skal vi virkelig fortsette å kaste lovhjemler på hverandre?

Selv om loven er noe jeg til daglig studerer er det viktigst å se på hvordan opptakskravene bør være. Jeg føler dessverre at vi ikke favner essensen i denne debatten. 

Det er for så vidt underordnet om man etter loven har rett til noe eller ikke. Det vesentligste slik jeg ser det er om det er riktig, rimelig og en akseptabel ordning.

Derfor finner jeg ikke svaret til PHS v/seksjonsleder Framaas så interessant. I 2019 bør vi ha kommet lengre enn å tviholde på ordninger uten å se etter måter å inkludere flere på.

Administrative oppgaver

Svaret til seksjonsleder er ingen direkte motsetning til det jeg skriver. Politihøgskolen framstår som lite løsningsorientert.

De gjemmer seg bak en konservativ tankegang, og seksjonsleder forklarer kun hvordan utdanningsløpet er per dags dato.

Det gjøres til et hovedpoeng at PHS har lov til å sette spesielle krav til opptakelse av kandidater. Jeg forstår at fysiske opptakskrav må gjelde som utgangspunkt. Mitt hovedpoeng er; Må de fysiske opptakskravene være så absolutte at de ekskluderer alle i rullestol fra bachelorutdanningen? Dette synes jeg er lite i tråd med det inkluderingssamfunnet vi ønsker å være.

Det vil være en stor fordel for de som skal arbeide med mer administrative oppgaver og spesialister, om de kan delta på PHS. Da kan de i rullestol være en del av det sosiale og faglige miljøet fra starten av.

De vil ha de tilnærmet samme fagene som de øvrige studentene, dog spesialisere seg noe annerledes.

Tilegne seg god forståelse

Jeg viser i den forbindelse til kronikken av 9. januar fra Lisa Figenschou, leder for PF-studentene, som redegjør og argumenterer godt for generalistens betydning.

Her omtales nødvendigheten av å kunne tilegne seg en god forståelse, kjennskap og innsikt over politiets mange arbeidsområder.

Hun konkluderer med at; «La oss ikke glemme hvor stor verdi generalisten har for samfunnet, og gi spesialistene sjansen til å forstå yrket sitt fullt ut før de tar et dypdykk i en spesifikk gren». 

I lys av dette er det enda mindre forståelig at man ved dagens ordning ekskluderer muligheten for dyktige, fremtidige spesialister med funksjonshemming å kunne ta del i grunnutdanningen ved PHS. Det er en realitet i dag at mange av de som uteksamineres ved PHS begynner direkte ved en etterforskerseksjon eller operasjonssentral ved de største politidistriktene.

Selv om mange av dem vil søke seg til uteoperativ tjeneste som krever ulike godkjenninger som innsatspersonell, vil sannsynligvis mange også forbli på arbeidsområder som ikke krever det.