Å ilegge en person straff, sies ofte å være et onde. Det er på mange måter riktig. Vi som samfunn bruker ulike straffesanksjoner for å vise lovovertrederen at utvist atferd ikke er ønskelig og må få negative konsekvenser. Ved å ilegge en gjerningsperson straff, håper vi at atferden ikke skal gjenta seg og at personen både soner og forsoner seg for lovbruddet og sin skyld. 

Jeg mener det ikke er grunn til å alltid omtale straff som et onde som vi påfører et menneske. Særlig hvis vi tar hele formålet med straff i betraktning. 

Vi ønsker jo at gjerningspersonen skal korrigeres slik at personen videre kan leve et harmonisk og lovlydig liv. 

Særlig gjør dette seg gjeldende når tematikken omhandler kriminell lavalder. Dagens kriminelle lavalder på 15 år er for høy. Gitt de siste årenes utvikling i ungdomskriminalitet, bør vi som samfunn nedjustere den kriminelle lavalderes til 13 år. 

Argumentene for å gjøre dette er mange, men ett argument med særlig tyngde er hvordan unge personer bevisst blir rekruttert inn i den kriminelle verdenen, hvor de utnyttes grovt av bakmenn som ser seg tjent på å involvere unge under kriminell lavalder til sin virksomhet. 

Det vekker en del følelser i oss når forslag om å senke den kriminelle lavalderes til 13 år fremsettes i samfunnsdebatten. Det er på mange måter forståelig. Vi må likevel huske at forslaget ikke nødvendigvis innebærer å skulle sette 13-15 åringer i fengsel. 

I dag sitter det særdeles få personer i alderen 15-18 år i norske fengsler. Formålet med å senke den kriminelle lavalderen er at alvorlige lovbrudd, som drap, ran, innbrudd og grove kroppskrenkelser, skal få en konsekvens for disse unge personene. Den mest egnede sanksjonen vil nok være samfunnsstraff, eksempelvis at man blir dømt til å rydde byen for avfall i X antall uker eller utføre andre samfunnsnyttige oppgaver. På denne måten kan gjerningspersonen også kjenne på en forsoning, en gjenopprettelse, som vil være positivt. 

Og det er her vi må forsøke å se straff som noe positivt og formålstjenlig. Straff vil kunne være et gode for et ungt menneske som ønsker å leve lovlydig, og som trenger konsekvenser og korreks i en periode av livet hvor dette kan føre personen inn på riktig spor igjen. Dersom man kan rane sine jevnaldrende med kniv, begå grove kroppskrenkelser og sette fyr på lokalskolen uten å bli møtt med konsekvenser, vil det bare forsterke deres inntrykk av at de kan gjøre som de vil.