Etterforskning – sett med forsvarerøyne

Jeg har møtte mange flinke etterforskere, både i tiden min i etaten og etterpå. De er gode forbilder for andre kollegaer. Likevel etterlyser jeg at etterforskningsetikk og etterforskningsfaget kommer høyere opp på politiets dagsorden.

Som forsvarer ønsker jeg meg gode etterforskere. For meg er det ingen motstrid mellom dette og det at jeg som forsvarer har EN oppgave – nemlig å ivareta min klients interesser med alle lovlige midler. Utgangspunktet mitt er at jeg i det arbeidet ønsker en gjensidig respektfull og god tone med politi og påtalemyndighet. På den annen side har jeg plikt til å «skjerpe tonen» hvis det er nødvendig for å ivareta klientens rettigheter.

Hva mener jeg så med en «god etterforsker»? Jeg mener en etterforsker som arbeider objektivt, redelig, ryddig, nøyaktig, grundig nok, notorisk og raskt. Og behandler menneskene hun møter med respekt – uansett.

OBJEKTIVITET

Uskyldspresumpsjonen er en grunnleggende del av de menneskerettigheter Norge er forpliktet til å respektere. De fleste legger i begrepet at «enhver skal ansees uskyldig til det motsatte er bevist», men begrepet er videre enn som så. Det innebærer også at politiet, når de har hørt mistenktes forklaring, plikter å lete med lys og lykte etter bevis som kan underbygge at det han sier er sant. Kan det være slik mistenkte sier? Man må forsøke å se verden fra mistenktes ståsted og aktivt lete etter bevis og holdepunkter for at hans forklaring stemmer. Også jeg som forsvarer må gjøre denne øvelsen – også i de sakene der bevisene som foreligger tilsynelatende peker på mistenktes skyld. Så lenge han sier at han ikke er skyldig, må jeg gå inn i «hans verden» og prøve ut bevisene derfra, selv om jeg som forsvarer også må fortelle ham hvordan jeg tror retten vil vurdere bevisene i saken. I en ideell verden ville ikke en forsvarer behøve å mase på politiet for å få dem til å gå opp spor som kan tale til mistenktes fordel. Slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er beklagelig å konstatere hvor langt fra idealet etterforskningen er i enkelte saker – også i enkelte meget alvorlige saker. Dette er et grunnleggende rettssikkerhetsproblem. De gode og riktige holdningene finnes i politietaten, men dessverre ikke hos alle.

REDELIGHET

En redelig etterforskning innebærer at all informasjon politiet får og som kan ha betydning for saken kommer på bordet – ikke bare den som styrker politiets mistanke. Noen ganger får jeg en klar følelse av at informasjon bevisst forties – andre ganger skjer informasjonssiling på et tidspunkt der man ikke har forutsetning for å vite hvilken betydning informasjonen har. Det er viktig at etterforskeren hele tiden er bevisst på at opplysninger han ikke ser betydningen av kan sees på en annen måte av mistenkte eller dennes forsvarer. Å få tilgang til den informasjonen som finnes er en viktig del av kontradiksjonsprinsippet – og helt grunnleggende for mistenktes mulighet til å kunne ivareta sitt forsvar. Også politiet skal ha den holdning at det er et gode at mistenkte bidrar til sakens opplysning ved at han gis mulighet til å ivareta sitt forsvar – fordi det reduserer muligheten for at uskyldige dømmes. Det finnes som kjent hjemler for tilbakeholdelse av informasjon også etter at tiltale er tatt ut. Politi og påtalemyndigheten må alltid ha høy bevissthet på de strenge krav som stilles til nødvendigheten av slik tilbakeholdelse. Å holde noe tilbake fordi det «det kan jo ikke ha noen betydning for saken» eller «det vil bare forstyrre saken» er ikke greit.

RYDDIG, NØYAKTIG, NOTORISK

Etter min oppfatning burde etterforskning praktiseres med langt høyere grad av notoritet. For meg som forsvarer vil det for eksempel være interessant om en fornærmet har måttet kalles inn til avhør fem ganger før hun faktisk møter opp. Eller om hun har sagt til politiet at hun egentlig ikke ønsker å forklare seg. Slike opplysninger ligger nesten aldri i saken. For en redelig, objektiv etterforsker er det selvsagt intet i veien for å dokumentføre innkallinger til avhør, eller å skrive en rapport om slike forhold.

En annen ting er politiets samtaler med for eksempel vitner utenom avhøret. Hva sies ute på gangen? Ved telefoninnkalling til avhør? Ved samtale med en fornærmet som tar kontakt? Jeg savner ofte bevissthet hos etterforskere på hvor mye informasjon de faktisk gir fra seg ved slike uformelle anledninger. Hvordan vet jeg det? Fordi også jeg snakker med etterforskere «på gangen» eller på telefon.

I denne sammenheng nevner jeg også politiets praktisering av dokumentinnsyn for fornærmede (og derigjennom i realiteten en rekke andre vitner) gjennom utsendelse av dokumenter til bistandsadvokat. Jeg ser ofte at vitners forklaringer dreies i takt med fornærmedes dokumentinnsyn. Strpl. § 242 kan brukes også for å hindre vitners bevisforspillelse, og det bør skje langt oftere enn hva som er vanlig i dag. Også dette handler om å etterforske på en måte som i størst mulig grad sikrer at den informasjon man innhenter er pålitelig.

Vitnepsykologi er et fag som i stadig større grad er blitt et tema for etterforskere. Det er gledelig at politiets avhørsmetoder har gjennomgått en svært positiv utvikling i løpet av de siste 15 årene, i stor grad takket være flinke etterforskere med gode holdninger som har arbeidet målrettet for å utvikle gode avhørsmetoder og utdanningsprogrammer for dette.

Vitnepsykologi handler ikke bare om hvordan hodet på vitnet fungerer, men også om hvordan vi som lytter til vitnet reagerer på det vi ser og hører. Også her savner jeg en øket bevissthet hos politiet. Jeg vet av egen erfaring hvor vanskelig det er å ikke la seg påvirke følelsesmessig under arbeidet med en sak som gjelder mistanke om svært «stygge» handlinger, hvor vanskelig det er å ikke utvikle sympatier og antipatier i møtet med mennesker, og hvordan en stemning i en gruppe kan kvele kritiske tanker og spørsmål innad i gruppen.

Jeg tror noe av det viktigste for en etterforsker er å være bevisst nettopp disse reaksjonen hos en selv. De er naturlige. Å bygge på erfaringer, magefølelse og fordommer er til og med «sunt» og nødvendig i mange hverdagssituasjoner. Men for en etterforsker i arbeid må idealet være det motsatte - å IKKE stole på egen evne til å «vite» hva som er sant og hva som er usant. Å IKKE ta «allmenne sannheter» for gitt – å ALDRI tro at mistenkte lyver FORDI han er mistenkt, eller at fornærmede har opplevd noe fryktelig FORDI han gråter.

TIL SLUTT

Det går mye godt etterforskermateriale «løs» ute i samfunnet. Mennesker som ville ha vært fantastiske etterforskere hvis de hadde fått muligheten, men som aldri vil fylle de fysiske kravene for å slippe inn på Politihøgskolen. Det er på tide å endre politiutdanningen, og gjøre noe med dette. Det er på tide å innse at etterforskning er et eget fag. Det er et viktig fag! Det er grunnleggende viktig for rettssikkerheten innen strafferettspleien.

Jeg sender en takknemlig hilsen til alle flinke etterforskere jeg har møtt, og som har lært meg mye. Til politietatens ledere sender jeg et ønske om at de setter etterforskningsfaget og -etikken på dagsordenen for alvor.