KRONIKK
Tillit som fortjent
Politiet møter gjennomgående stor tillit i befolkningen. Skulle du derimot være så uheldig å møte politiet som motpart i en straffesak kan nok spørsmålet om tillit stille seg noe annerledes.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Som mistenkt eller siktet i en sak vil du og din advokat høyst sannsynlig ikke feste særlig tillit til politiet, hverken når det gjelder fremstilling av fakta, eller til deres bevisførsel om hva som har blitt begått, og hva som bør kunne føres som bevis i saken.
En nylig avsagt dom mot Norge i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) kan brukes som eksempel på hvor viktig spørsmålet om tillit til politiet kan være, når politiets håndtering av saksopplysninger skal vurderes på rettslig grunnlag. Saken, omtalt hos Rett24.no den 4. januar, gjaldt muligheten politiet gis til å sjekke mobildata med potensiell advokatkontakt. EMD-dommen synes å begrense denne muligheten. Det vil si at politiet høyst sannsynlig vil måtte overlate til Tingretten å gjennomgå denne type mobil-data/ opplysninger.
Det synes i dommen å ligge en frykt for at politiet skal kunne fristes til å (mis)bruke de tilgjengelige mobildata på en for advokaten og klienten uheldig og urettmessig måte. Hva med tilliten til politiet? Og hva med å stille seg spørsmålet: Har Tingretten den kompetanse, de faglige/etterforskningsmessige forutsetninger, og de ressurser som er nødvendig for å kunne foreta gjennomgang av slike mobildata like forsvarlig som politiet?
Politiet selv må antas å kjenne sine rettslige reguleringer like godt som Tingrettens saksbehandler når det gjelder å kunne sortere ut hvilke beslaglagte data/opplysninger i en sak som er lovlige å anvende eller ikke. Lovligheten kan reguleres av menneskerettighetslover, personvernlover, straffeprosesslov, politiregisterlov og flere andre lovers taushetsplikt- og innsynsrettbestemmelser. Et omfattende regelverk å holde orden på, og oversikt over. Både for politiet og retten.
Tillit og troverdighet
I denne konkrete EMD-saken er poenget å sette rettslige grenser for politiets adgang til å se gjennom «beslag» (mobildata) som kan tilhøre advokatens klient-korrespondanse. I andre sammenhenger kan det gjelde politiets bruk av overskuddsmateriale fra lyd- og kameraopptak. Materiale som politiet etter prosess-saksbehandlingsregelverket ikke skal ha adgang til å gjennomgå, og/eller bruke i en gitt straffesak.
At politiets eventuelle urettmessige bruk av taushetsbelagt eller annet beskyttet materiale blir påpekt eller slått ned på er greit nok. Noe mer tvilsomt, og svært lite tillitsvekkende eller tillits-byggende er det når enkelte advokater og media fra tid til annen både insinuerer og velger å bruke ordet «snoke» om politiets gjennomgang og bruk av visse saksopplysninger.
Det må være tillatt å undres over i hvor liten grad mange sentrale straffesaksaktører er opptatt av å trekke opp en mer etisk/rettspolitisk debatt om hvor avhengig rettsstaten generelt er av at vi viser politiet tillit. I alle fall inntil det motsatte er bevist.
Folk flest skjønner selvfølgelig like godt som advokaten selv at det ligger i rollen å forsvare sin klient i ett og alt, og dermed gjøre alt som står i hans makt og i lovens navn for å svekke politiets «sak». Uansett hvor edle motiv advokaten måtte ha, kommer en ikke bort fra at juridisk forsvarsmetodikk på sitt «beste» svekker politiets troverdighet, og den tillit mange har til politiets saksframstilling.
Politiets dømmekraft
Spørsmålet om hvordan rettens regler og aktørenes roller også kan svekke folks tillit til politiet mer generelt, kommer også godt fram i den nå 12 år gamle NOU-en fra 2009: «Metodekontrollutvalget».
Der skriver flertallet blant annet «at det etter flertallets oppfatning verken er ulovlig eller til å unngå, at samtaler som omfattes av vitnefritaksreglene etter omstendighetene gjennomføres av politiet». Mindretallet, en advokat, mente imidlertid at for å hindre brudd på EMK og taushetsvernet «kan man ikke risikere at politiet selv går gjennom materialet».
Hva er det egentlig man risikerer? At flere relevante saksopplysninger kommer på bordet, opplysninger som dermed svekker hans klients sak og hans «rettssikkerhet »? Og hvem «risikerer» hva hvis man i noe større grad enn i dag kunne stole såpass på politiets dømmekraft, at den ble bedømt som like god som advokaten bedømmer sin egen?
Hva med «rettssikkerheten» til fornærmede og ofrene hvis man, av mangel på tillit til politiet, innfører mer tungrodde og mer «ukvalifiserte» saksbehandlingsrutiner under saksbehandlingen? I den beskrevne EMD-saken referert til i artikkelen skal en politiadvokat ha uttrykt følgende: Hvis alt beslaglagt mobilmateriale først må sendes til tingretten «så vil all etterforskning i hele politi-Norge stoppe fra dag én».
Uansett hvor drastiske konsekvenser som trekkes av denne EMD-avgjørelsen, så vil store rettspolitiske dilemmaer kunne oppstå.
Likhet for loven
Likhet for loven er et av rettsstatens grunnleggende prinsipp. En del profesjonsbestemte taushetspliktbestemmelser i lovverket gir imidlertid noen et ekstra lovvern. Blant annet vern mot at politiet og påtalemyndigheten skal kunne «snoke» i deres lovbeskyttede materiale.
Hvis politiet skulle våge å peke på at en for rigid og ufravikelig tolkning av ulike personvern-/taushetspliktbestemmelser kan hemme oppklaring av saken og føre til restanser og henleggelser, høres fort omkvedet: «Politiet setter min klients rettssikkerhet i fare.»
Likevel; kanskje er tiden kommet for at Riksadvokaten og lovgiver ser litt nærmere på den problemstillingen denne kronikken peker på?
La det være sagt: Politiet skal selvfølgelig holde seg til personvern- og taushetspliktregler som kan «krenke folks rettigheter, ikke minst iht. EMK artikkel 8». Men av og til må kanskje risikoen for å krenke EMK kunne vurderes noe mer grundig og reflektert opp mot den risiko man utsetter fornærmede og offeret for ved at saken blir henlagt?
