Ulik vurdering av tingretten og politietterforskeren

Dette er et tilsvar til dommerfullmektig Frode Støle.

I saken der Oslo Tingrett ikke konkluderte med at det forelå gjentagelsesfare for en norsk-somalier som med skjellig grunn var mistenkt for tre ran/forsøk på ran foretatt på under en måned, synes jeg det av flere grunner vil være synd å la dommerfullmektig Frode Støles svar på mitt innlegg bli stående uimotsagt (debatt, Politiforum 26.06.09).

Det var interessant å lese det Støle skrev på flere punkter. Men på ett av de sentrale spørsmålene som jeg tok opp om hvorfor han mener at en person som med skjellig grunn mistenkes for tre ran/ransforsøk på under en måned, ikke med sterk grad av sannsynlighetsovervekt vil begå nye lovbrudd i fremtiden, synes jeg Støle fortsatt er svar skyldig.

Jeg gir Støle rett i at jeg kanskje har et annet grunnlag for å vurdere den konkrete saken enn tingretten har. Jeg vurderer den ut fra et politifaglig ståsted, og har kanskje mer fokus på samfunnssikkerhet enn det tingretten tilsynelatende har. Jeg deltok i etterforskningen av saken og jeg var med på å produsere den dokumentasjonen som ble lagt fram under rettsmøtet. Mitt syn på at det i denne saken foreligger gjentagelsesfare baserer seg for øvrig kun på denne dokumentasjonen sammen med min politifaglige bakgrunn.

Jeg deler fullt ut synet på prinsippet om at retten må basere sin beslutning på det som fremkommer i rettsmøtet, og kun det. Jeg var selv til stede under det meste av rettsmøtet. Men mens Støle mener at det på bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen der ikke foreligger gjentagelsesfare, mener jeg det motsatte.

Sannsynlighetsovervekt for gjentagelsesfare

Jeg har stor respekt for Støles syn på dommerens oppgave om å ivareta siktedes menneskerettigheter i forhold til bruk av varetekt. Men selv om Støle har mange gode juridiske betraktninger i denne saken, synes jeg han argumenterer dårlig for at de tre ranene/ransforsøket som norsk-somalieren med skjellig grunn stod mistenkt for, ikke representerer nok tyngde til å si at det er sterk grad av sannsynlighetsovervekt for gjentagelsesfare. Selv om det er mulig å diskutere at ett av ranene kanskje bare var begrunnet med skjellig grunn til mistanke og intet mer, var det likevel her snakk om to ran til.

All forskning og alle fag forsøker på ulike måter å beskrive og predikere virkeligheten. De teoriene som i størst mulig grad er i stand til å forutsi hva som kommer til å skje i framtiden, og som korresponderer godt med virkeligheten, regnes ofte som de beste (Odd Wormnæs, Vitenskapsfilosofi 1987). Etter min mening fjerner jussen seg i blant fra disse prinsippene når avstanden mellom teori og virkelighet blir for stor. Her synes jeg dette har skjedd til tross for at straffeprosessloven faktisk forbinder teori og praksis godt ved å gi adgang til å beskytte samfunnet ved gjentagelsesfare av straffbare handlinger.

Når politiet ikke anker en kjennelse fra tingretten kan årsakene være flere, blant annet hensynet til bruk av ressurser. Jeg mener Støle gjør feil når han tar politiets valg om ikke å anke fengslingskjennelsen til inntekt for sitt syn om at det ikke forelå gjentagelsesfare i denne saken.

Oslo tingrett forhindret ikke et nytt krimoffer

Til slutt hadde jeg lyst til å spørre Støle om han på bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen mente at det var lite sannsynlig at norsk-somalieren kom til å begå nye straffbare forhold fram til hovedforhandlingen i hans sake kom opp. Men spørsmålet mitt har vist seg å bli overflødig. Den 01.07.09 ble norsk-somalieren på nytt pågrepet i Oslo. Denne gangen ble han pekt ut av en som nettopp hadde blitt frastjålet mobiltelefonen sin. Norsk-somalieren var i besittelse av denne samt en mindre mengde formentlig narkotika. Oslo fikk et nytt offer for kriminalitet. Politiet forsøkte å forhindre dette i denne saken. Det gjorde etter mitt syn ikke Oslo tingrett.

"Etter min mening fjerner jussen seg i blant fra disse prinsippene når avstanden mellom teori og virkelighet blir for stor"