Gjøres det nok for å sikre kvalitet i dataetterforskningen?

I juni 2019 ble det avdekket feil i historiske trafikkdata som dansk politi samlet inn fra tilbydere. Svikten knyttet seg til feil i politiets håndtering av de hentede rådataene, noe som resulterte i et stopp med å bruke slike data i etterforskning i Danmark i en periode på to måneder.

Feilen førte videre til undersøkelse av over 10.000 straffesaker fra 2012-2019 og over 40.000 rekvisisjoner av trafikkdata, noe som påførte det danske rettssystemet og de involverte partene i sakene en enorm belastning. Denne saken fikk også ringvirkninger for Norge, som også måtte undersøke/gjennomgå saker hvor det var innhentet teledata med bistand fra dansk politi.

Kvalitetssikringstiltak kunne ha forhindret eller fanget opp slike feil. Men spørsmålet er: I hvilken grad gjennomføres kvalitetssikringstiltak for digitale bevis i norske straffesaker?

Digitale bevis i straffesaker

De aller fleste straffesaker som etterforskes i dag har digitale enheter eller entiteter som må sikres og undersøkes. Den raske utviklingen, vår utstrakte bruk av digital teknologi og tjenester har gitt store utfordringer for politiet både når det gjelder kompleksitet og omfanget av data som må håndteres.

Mens etterspørselen etter digitale bevis i straffesakene øker, er det bekymringsfullt at det fremdeles ikke foreligger tilstrekkelige kompetansekrav eller standarder i metoder, verktøy, eller instrukser om kvalitetssikring og kvalitetsstyring i fagfeltet dataetterforskning.

Min egen opplevelse etter snart 20 år i fagfeltet er at det ikke er noen kultur for å foreta systematiske kvalitetskontroller av resultatet av en dataetterforskning, for eksempel en fagfellevurdering av resultatet. Kvalitetskontrollen blir ofte overlatt til dommeren i rettsforhandlingene.

For å nå etterforskningsløftets mål om økt kvalitet i etterforskningen har årlige opplæringstiltak blitt rettet mot etterforskere, etterforskningsledere og politiadvokater. Opplæringen har rettet seg mot generalistene. Spesialfagfeltene kriminalteknikk og digitalt politiarbeid har ikke vært prioritert i denne handlingsplanen.

Kvalitetsstyring er aktivitetene som knyttes til å lede og kontrollere en organisasjon med hensyn til kvalitet, og aktivitetene kan grovt sett deles i to kategorier: Kvalitetssikring, som er fokusert på å gi tillit til at kvalitetskravene vil bli oppfylt, og kvalitetskontroll, tiltak som går ut på å oppfylle kvalitetskrav.

Jeg ønsket å undersøke om disse begrepene var kjent blant dataetterforskere og kriminalteknikere og hvorvidt tiltak for å sikre eller kontrollere kvalitet var iverksatt fra ledelsen og gjennomført av ansatte i fagfeltene dataetterforskning og kriminalteknikk i norsk politi.

For å få innsikt i dette ble tre dataetterforskere/spesialetterforskere og tre kriminalteknikere fra tre forskjellige distrikter (lite, mellomstort og stort politidistrikt) intervjuet våren 2020. Alle de intervjuede hadde over seks års erfaring i sine fagfelt, som også gjorde det mulig å fange opp eventuelle endringer i fokuset på kvalitet før og etter Nærpolitireformen.

Mangel på kompetanse

Noe som gikk igjen i dataetterforskernes fortellinger var at ledelsen i distriktet manglet kompetanse om dataetterforskning eller digital kompetanse generelt, og at dette kunne ha sammenheng med et manglende kvalitetsfokus. En av dataetterforskerne uttrykte det slik:

«Ledelsen bør ha ansvar for å kvalitetssikre arbeidet i dette fagfeltet. Jeg har aldri opplevd et felt i politiet som får så lite oppmerksomhet. Det blir ikke stilt krav eller spørsmål, og det er ingen oppfølging. Jeg tror det er fordi lederne ikke har gått på denne skolen. De har gått på den analoge skolen og er kjent med etterforskning, men vet ikke noe om dette og tør ikke berøre dette feltet. Distriktet vårt har også hatt inspeksjoner fra POD, men de berører aldri oss, vår måte å lagre/ håndtere bevis på, eller rutiner.»

I intervjuene ble deltagerne spurt om hvilke kvalitetssikringstiltak som faktisk ble utført i arbeidet med Dataetterforskning, enten av dem selv og/eller av fagfeller. En av dataetterforskerne beskrev situasjonen slik:

«Nei, det er ingen kontroll over arbeidet som utføres. Det er egentlig opp til personen som utfører det datatekniske arbeidet, om det blir gjort noe kontroll av dataetterforskningen/undersøkelsene som er gjort. Vi, dataetterforskerne i distriktet, har diskutert om det kan være mulighet for å bruke noen av de årlige opplæringstimene for etterforskere til å se på hverandres saker og rapporter, for å få innspill, lære av og veilede hverandre.»

Flere av de andre dataetterforskerne hadde lignende erfaringer og opplevelser, hvor eventuelle kontrolltiltak ble utført ved at man fikk en kollega til å lese igjennom rapportene for stavefeil, og om innholdet ellers var forståelig. Dette ble ikke gjennomført systematisk som en del av et kvalitetssikringssystem eller instruks, men måtte iverksettes av den enkelte dataetterforsker dersom denne ønsket det og kollegaen som ble anmodet om å kontrollere hadde tid og anledning til dette.

Noen nevnte også at de kontrollerte funn av potensielle digitale bevis med flere verktøy, det som i faglitteratur og praksis i fagfeltet kalles «Dual-Tool Verification».

Kvalitet i krimteknikk

Hvordan sikres kvalitet i arbeidet i fagfeltet kriminalteknikk? I motsetning til dataetterforskningsfeltet finnes det for kriminalteknikk en kvalitetsstandard for kriminalteknisk etterforskning. Dokumentet setter krav til hvordan det kriminaltekniske arbeidet skal gjennomføres, og gjør ledelsen ansvarlig for å etablere lokal instruks med kvalitetssikringstiltak. Den detaljerte kriminaltekniske arbeidsprosessen i dokumentet er et eksempel på hvordan man kan implementere kvalitetskontrolltiltak i en standard.

Studien viste imidlertid at en kvalitetsstandard alene ikke en noen garanti for kvalitet. Kriminalteknikerne som deltok i studien, opplyste at de fulgte kvalitetsstandarden så langt det lot seg gjøre. Bare ett av distriktene hadde etablert lokal instruks for kriminalteknisk etterforskning i henhold til standarden, og den var ikke oppdatert. Det fremsto i denne studien derfor som at standarden ikke var fullt implementert i distriktene.

Kriminalteknikerne opplyste at de i hovedsak jobbet i parvise etterforskningsteam og at de som hovedregel leste og kontrollerte hverandres rapporter eller fikk en leder eller utenforstående fagfelle til å gjøre dette. I tillegg ble det foretatt kvalitetskontroller på beslag som ble sikret av dem selv eller av andre.

Flere av deltakerne fremhevet den relativt nyopprettede rollen «kriminalteknisk koordinator» som viktig for å sikre kvaliteten i kriminalteknisk arbeid. Oppgaven er å lede det kriminaltekniske arbeidet i en etterforskning og være bindeledd mellom kriminalteknikerne og e-ledelse/ etterforskere.

Ifølge deltakerne var en opplæring tilpasset kriminalteknikerne under utarbeidelse, slik at ikke kun generalister, men også de med spesielt ansvar for kriminalteknikk skulle få et tilbud om å vedlikeholde sin kompetanse.

Ledelsen i norsk politi bør iverksette et arbeid med å etablere en kvalitetsstandard for dataetterforskning (digitalt politiarbeid) som et tiltak for å sikre bedre kvalitet i fagområdet. En slik standard vil ikke i seg selv løse noe, men må operasjonaliseres og følges opp for å ha en effekt.

Fagartikkelen er basert på masteroppgaven «Is the quality assurance in Digital Forensics work in the Norwegian police adequate?», ved NTNU, Gjøvik (2020).

REFERANSER: Grut, S. (2019), «Over 10.000 rettssaker må gjennomgås etter teledata-skandale hos dansk politi», NRK Beta. Politidirektoratet (2016), «Handlingsplan for løft av etterforskningsfeltet». Watson, D., Jones, A. (2013), «Digital Forensics Processing and Procedures, Meeting the Requirements of ISO 17020, ISO 17025, ISO 27001 and Best Practice Requirements», Syngress Media US. Politidirektoratet (2012), «Kvalitetsstandard for kriminalteknisk etterforskning».

LES OGSÅ: Embla er Oslo-politiets nye verktøy