Hva vil det si å være politi?

Jeg er etterforsker. Siden jeg begynte i politiet for nesten ti år siden har jeg opplevd mye som vanlige folk nok vil kalle uvanlig: Jeg har gjort mitt ytterste for ikke å tråkke i blodet til en far som var knivstukket av sønnen sin. Jeg har lest dagboka til en 16 år gammel jente som forsvant på vei hjem en sen kveld; hun kom aldri hjem. Og jeg har sett, hørt og lest flere seksuelle overgrep enn jeg håper folk flest kan forestille seg. Jeg aner ikke hvor mange bilder, videoer og meldinger jeg har sett hvis innhold ikke kan beskrives på andre måter enn som grotesk. Mange av dem med barn – noen av dem med bleier.

Jeg og mine nærmeste kolleger jobber hver dag – akkurat som alle andre i distriktet – for at hovedstadsområdet skal være et trygt sted. Vi forebygger, vi avdekker, vi avverger og vi etterforsker kriminalitet; vi gjør kort og godt politiarbeid.

Mitt nærmeste kollegium er todelt: Den ene halvparten har gått Politihøgskolen. Det hender at noen få av dem er en tur på skytebanen eller tilbringer en dag på politiets øvingssenter, men det er sjeldent. Grunnen til at de jobber der de jobber, er at de kan noe om datateknikk og internett, om lyd eller video – og om etterforsking.

Den andre halvparten har ikke gått Politihøgskolen. Mange av dem har vært på øvingssenteret en gang, men de er også på jobb fordi de kan noe om datateknikk, internett, lyd og video – og om etterforsking.

Den ene halvparten kalles «politi », den andre halvparten kalles «sivile». Det vi har til felles er at vi gjør akkurat de samme tingene. Vi gjør den jobben som trengs og løser de utfordringene som oppstår, når de oppstår, uavhengig av stillingskode. Hos oss er det kompetanse og kapasitet som styrer - ikke skjortefargen.

Derfor er det underlig å tenke på at den ene halvparten må stå mellom 7 og 10 år lenger i tjenesten enn den andre halvparten. Vi gjør jo den samme jobben.

Særaldersgrensen handler om samfunnssikkerhet, helse, og muligheten for et godt liv som pensjonist. Men det handler også om likeverd. Hvorfor skal tjenestepersoner som gjør den samme jobben og utsettes for den samme risikoen – uavhengig av stillingskode, bakgrunn og utdanning – behandles ulikt?

Er vi «sivile» mer robuste og tøffere enn «politi»-kollegene våre?

Hva vil det si å være politi? Jeg er spesialetterforsker og i Politi-Norge er det flere som meg – spesialister innen informatikk, økonomi og andre fag som samfunnet trenger at politiet behersker. Ingen av oss er med når 2 per 1000 skal telles, men vi gjør politiarbeid hver dag. Er vi politi?

LES OGSÅ: Er sikkerhet for sivilt ansatte i politiet et valgfag?